Hvordan komme meg ut av arbeidsforholdet

[Gjest lille veninna]

Hva skal jeg gjøre? Jeg er utslitt. Jeg er akkurat slik jeg var i sommer da jeg ble innlagt. Sov ikke, spiste ikke. Jeg er klar over at jeg må ta ansvar for meg selv og alt det der, og det er det jeg prøver å gjøre. Har snakket med aetat, og det snakker om utprøvingsperiode for meg.

Men jeg er inne i et vikarat nå. Som er knallhardt. Med 1 mnd oppsigelse. Jeg var i et møte med sjefene og fikk knallhard kritikk. Det de ikke vet er den egentlige grunnen for min oppførsel. Og det var fordi jeg slet veldi med meg selv den perioden. Holdt på å trappe ned på en medisin da.

Uansett var ikke jobben noe for meg. Sjefene som var til stede på det møtet sa at jeg skulle tenke over noen dager om jobben var noe for meg. Jeg må si at det er den ikke. Deretter vet jeg ikke utfallet. Men jeg vet ikke om jeg klarer å gå tilbake mandag. Er skikkelig i krise. Jeg føler at de driver meg hardt. Tør ikke ta pauser, fordi noen har klaget på at jeg har tatt for mange pauser.

For tiden starter jeg hver dag med å være kvalm, svimmen og sint og utslitt.

Jeg er helt i opprør, både psyisk og fyskisk. Hva gjør jeg. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke mot til å gå tilbake til jobben mandag. Da er ikke sjefen på jobb. Hun er der først på Onsdag.

De passer på meg hele tida nå, at jeg ikk tar pauser. Hva skjer om jeg sykemelder meg nå da, etter 1 mnd? Jeg har verken stolthet eller mot til det. DEt er jo ingen vei ut av dette.

Hva gjør jeg?

Jeg er helt ut av meg. Utslitt. Skjør, og skjelver. Gruer meg til mandag. Utbrent og skjelver etter uka. Livredd.

Jeg tør ikke snakke med dem i telefonen en gang.

svar,?

[rose23]

Psyk deg opp, ring sjefen og si at du sliter med deg selv og innser at det å jobbe

ikke er noe for deg akkurat nå.

[maire]

Når man står midt oppi ting kan det virke som om det ikke finnes noen utvei og panikken tar overhånd. Men hvis du går igjennom en ting av gangen, kanskje det finnes en løsning likevel?

Klarte du jobben inntil du trappet ned på medisinen? Tror du du ville fungert bedre om du fikk begynt på medisinen igjen?

Om du ikke tror medisinen er avgjørende på noen måte, hva med arbeidsoppgavene? Har du for stort ansvar, for mange oppgaver? Ville du fungert dersom arbeidsoppgavene ble tilpasset deg bedre?

Jeg kjenner jo ikke til deg eller hvilken type arbeid du utfører, så jeg "tenker" bare høyt mens jeg skriver til deg her.

Som jeg kan forstå deg har du fått kritikk fordi du har tatt for mange pauser, men årsaken til alle pausene var at du samtidig trappet ned på en medisin. Kan du ikke forklare dette til sjefen din?

Hvis du legger kortene på bordet og forteller hva du sliter med og samtidig sier at "dette forteller jeg fordi jeg håper vi kan finne en løsning på problemet som er god både for dere og meg", så kan det jo hende at helt andre tiltak blir iverksatt enn at du må slutte?

Og hvis du fortsatt ikke synes det fungerer, så har du i alle fall gjort en skikkelig innsats for å bedre situasjonen, og da klarer du kanskje å sykemelde deg uten at den dårlige samvittigheten tar kveletak på deg?

Jeg har inntrykk av at de fleste mennesker vil en vél, og at hvis man tør å være ærlig og sette ord på ting, så legger ofte de rundt en hodet i bløt for å komme opp med løsninger. Det kunne i alle fall vært verdt å prøve kanskje?

Men, hvis du er så dårlig at du kjenner på hele deg at bristepunktet allerede er nådd, da syns jeg du skal sykemelde deg nå.

Hvordan er det med støtteapparat rundt deg? Har du kontakt med psykolog eller lignende? Om du ikke har det nå ville jeg jobbet for å få hjelp igjen. Psykologen kan også være behjelpelig med rapporter o.l til f.eks trygdekontor/attføringskonsulent osv som kan veilede deg,tilrettelegge og hjelpe deg ut i jobb igjen - når du er klar for det.

Men da må du våge å snakke om hva som er vanskelig for deg.

Ønsker deg alt godt. Håper det ordner seg for deg!

[Gjest mamma 24-7]

Ja dette er en vanskelig situasjon for deg, du vil så gjerne men ser ikke at du greier det.

Om du er inne i et system på A-etat, og det er snakk om en utprøvingsperiode, så bør i alle fall denne bli tilrettelagt på dine premisser. Om du i tillegg må sykemelde deg fra den jobben du har, eller slutte, så kan det allikevel være greit for deg selv om du klarer å informere sjefen der om din situasjon. Det vil kanskje gi deg en bedre følelse senere.

Om det er slik at du har slitt lenge, og vil ha behov for flere typer tiltak for å komme deg på beina igjen, så vil jeg anbefale at du får utarbeidet en individuell plan, alle som har behov for langvarige og koordinerte tilbud/tjenester har rett på en individuell plan. Det er laget en ny veileder for utarbeidelse av en plan, den finner du på denne linken:

http://www.shdir.no/publikasjoner/veiledere/individuell_plan___veileder_29619

Last den ned, les den og vurder om du har bruk for en individuell plan. En slik plan kan være til hjelp for å få en oversikt, og for å få et tilpasset koordinert tilbud.

Lykke til videre.

[Gjest jeg er ingen]

Fortelle det som det er, at du har vært som du har vært fordi du har vært syk. Du trenger jo ikke fortelle alt, du trenger jo ikke fortelle hvilken sykdom, om du ikke ønsker dte.

Og hvis jobben faktisk ikke er noe for deg, hvis det ikke er noe du føler nå fordi ting er vanskelige nå, så er det kanskje lurt å finne på noe annet å gjøre?

På en side er det kanskje ikke lurt å ikke gå på jobben, unngå, trekke seg unda. Vet ikke om du føler nederlag om du ikke klarer jobben. Men det behøver du ikke! Hvis du ikke fungerer i jobben, er kanskje sykemelding på sin plass. Kanskje aktiv sykemelding eller gradert sykemelding. Det kan være viktig å ha noe å gå til også.. De skal ikke bruke det mot deg om du er syk. Men hvis du likevel ikke vil ha jobben, spiller det noen rolle?

Har vært i lignende situasjon, bare at ingen kritiserte meg på jobben, jeg merket selv at jeg ikke klarte å fungere.Valte selv uoppfordra å fortelle deler av grunnen til kollegaer.

Vet ikke om disse miner tanker er til noen hjelp, men håper uansett at du finner ut av det!!

[Gjest bry]

Hei på deg!

Kjenner meg igjen,hvis det er noen trøst....

Håper du klare å prate med noen om dette,dumt at du føler alt det "presset" på jobben.

Det må da kunne være lov å bli dårlig,men ikke alle forstår det...før de eventuellt opplever det selv.

Jeg unner folk som ikke forstår å oppleve det,da forstår de..

Håper det ordner seg for deg,og at noen tar deg på alvor...men da må du tørre å prate med dem.

Det er ikke lett,vet det.

Varme tanker fra meg....C",)

[Gjest lille vennina]

Psyk deg opp, ring sjefen og si at du sliter med deg selv og innser at det å jobbe

ikke er noe for deg akkurat nå.

mener du at jeg skal la være å komme på jobb mandag og ringe han og si at jeg ikke kan jobbe?

[Gjest Jordnær]

mener du at jeg skal la være å komme på jobb mandag og ringe han og si at jeg ikke kan jobbe?

Kan du ikke fortelle sjefen akkurat hvordan du har det?

Er det en god sjef, så vil vedkommende lytte til deg. Så kanskje kommer dere frem til en løsning.

Det verste er å tie stille, for da kan de begynne å spekulere i hva det kan være med deg.

Men selvsagt er det en barriere å legge ut om seg selv slik.

Men kanskje kan det komme noe fruktbart ut av det. En ordning som begge parter kan bli fornøyd med.

[rose23]

mener du at jeg skal la være å komme på jobb mandag og ringe han og si at jeg ikke kan jobbe?

Nei, gå på jobb i morgen. Du gjør det bare ti ganger verre visst du ikke møter opp.Så får du ringe sjefen din og si det slik som det er i morgen etter jobb.

Men du skal vite at ofte tar det en stund før en blir husvarm og trygg på arbeidskollegaene. Jeg har hatt mange jobber og det tok alltid et par måneder før jeg begynte å trivest skikkelig. Nå har jeg vært 1,5 år på samme arbeidsplassen og greier å slappe av på jobb og bare være meg selv. Vi kan kalle hverandre drittsekk og megge, men det er ingen som tar seg nær av det for alle kjenner hverandre ut-inn og er trygge på hverandre.