Det var en mørk og stormfull aften. På legekontoret.

[Gjest surreguri]

Jeg skrev et innlegg for noen dager siden om ECT-behandling og depresjon. Det ble skrevet i fortvilelse fordi jeg kjente at nedturen var på vei, og jeg orker det ikke. Orker ikke tanken på en ny nedtur.

Utover dagen ble jeg bare verre. Hysterisk gråt og en sinnsyk uro. Det endte som så ofte før med to nesten ugjenkjennelige underarmer og en telefon til legevakten.

Så kommer jeg til legen. Jeg er enda lenger nede enn utgangspunktet var, fordi jeg skammer meg over selvskadingen. Jeg synes det er flaut, den får meg til å føle meg som et null. Går det forresten an å være null i minus?

Jeg kommer inn til legen, gråter fremdeles. han spør hvordan det går, og jeg svarer som sant er at det går veldig dårlig nå, at jeg er forferdelig deprimert, og at jeg er full av uro og angst. Han svarer ikke annet enn et "mmm.." og setter seg ned for å sy meg sammen. Han syr, gir meg en regning på tre-hundre-og noe, sier lykke til, og går.

Som får meg til å grine desto mer. For hvor er håpet hen? Hvem kan hjelpe meg nå? Jeg klarer ikke dette. Jeg overlever ikke til i morgen. Og hva er vitsen med å overleve til i morgen, når jeg ikke har noen å vende meg til da heller?

Jeg bor på et lite sted. Tilbudet som finnes her, er take it or leave it-basert. Det funker ikke for meg. De har gitt opp å finne noe som funker for meg.

Jeg kjemper livet av meg. Jeg fullfører heltids-studier med kun de beste resultater. Og jeg gjør det på pur vilje. Jeg har fått attføring, og jeg vil klare dette, for jeg vil legge grunnlaget for et bedre liv. Jeg klarer det, til tross for alvorlig sykdom. Men jeg klarer det ikke så mye lenger, når hjelpetilbudet så til de grader er fraværende.

Jeg ser det slik:

Jeg er altfor "frisk" til å være syk. Og jeg er altfor, altfor syk, til å være "frisk".

Jeg er så utrolig redd. Og utrolig lei meg. For jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg har lagt igjen meldinger på legekontoret for å få legen min til å ringe meg. Jeg må vite at jeg har noe system rundt meg nå, jeg trenger å vite at jeg ikke står alene. Jeg trenger at noen tror på meg akkurat nå, for jeg klarer ikke å tro på meg selv.

Lang historie dette. Kanskje også "poengløs". Men jeg er så fortvilet. Og jeg lurer på om dette er representativt for det systemet som skal hjelpe oss....?

[ulva]

Jeg skjønner at du har det veldig vanskelig nå. Jeg slet også i mange år med å bli tatt på alvor av helsevesenet. Istedenfor å kutte meg opp, tok jeg overdoser, og det resulterte heller ikke i noe annet enn irriterte leger. Og det var ganske fortvilende, for alt jeg ville var at de skulle gi meg den hjelpen jeg trengte for å komme videre med livet uten den intense indre smerten.

Det er to ting som er viktig for deg slik jeg ser det. Det første er å kommunisere på andre måter enn gjennom selvskading. Jeg vet jo at dette kanskje ikke er grunnen til at alle skader seg selv, eller i det minste ikke hele grunnen, men riktig kommunikasjon er viktig for å få riktig hjelp. Men for å kommunisere kommer jeg til neste punkt: Du må vite hva du skal be om og hva som plager deg. Og DET er jo ikke alltid like lett.

Hva tror du kunne gjøre livet bedre for deg? Trenger du fri fra studiene, ukentlige samtaler, hjemmesykepleie, medisiner...? Hva er det egentlig med din livssituasjon som gjør den uutholdelig for deg? Kan det være noe med de ytre omstendighetene? Eller skyldes det indre uro, smerte, angst, depresjon?

Jeg fikk til slutt kraftig medisinering kombinert med både støtteterapi og kognitiv terapi. I tillegg fikk jeg en individuell plan og ansvarsgruppe der alle de involverte deltok. Det måtte riktignok et psykotisk gjennombrudd før jeg kom så langt, men dette er jo et tilbud som skal gis til alle som trenger det. Hvilke muligheter kan de tilby der hvor du bor? Hva ønsker du av hjelpeapparatet og hvem kan du snakke med for å få det?

[Gjest bry]

Kjære deg!

Uff,ja desværre er systemet sånn i mangen tilfeller,kaldt og hensynsløst.

Syns bare det er trist jeg....at du ikke kan få hjelp.

Det er ikke lett når man rekker ut hånden,og ingen er der for å ta imot....

Det er da virkeligheten smeller rett i trynet,Verden,sammfunnet,helsesystemet...hvor kaldt alt er.

Det skulle fantes en trygg plass,hvor man kunne reise til,når man trengte det.

Hvor man fikk omsorg og pleie,og noen å prate med.

En trygg plass å hvile,en trygg plass for rekreasjon,men dessværre....

Alt godt til deg,og lykke til videre hvor enn i Verden du er.

[Gjest surreguri]

Jeg skjønner at du har det veldig vanskelig nå. Jeg slet også i mange år med å bli tatt på alvor av helsevesenet. Istedenfor å kutte meg opp, tok jeg overdoser, og det resulterte heller ikke i noe annet enn irriterte leger. Og det var ganske fortvilende, for alt jeg ville var at de skulle gi meg den hjelpen jeg trengte for å komme videre med livet uten den intense indre smerten.

Det er to ting som er viktig for deg slik jeg ser det. Det første er å kommunisere på andre måter enn gjennom selvskading. Jeg vet jo at dette kanskje ikke er grunnen til at alle skader seg selv, eller i det minste ikke hele grunnen, men riktig kommunikasjon er viktig for å få riktig hjelp. Men for å kommunisere kommer jeg til neste punkt: Du må vite hva du skal be om og hva som plager deg. Og DET er jo ikke alltid like lett.

Hva tror du kunne gjøre livet bedre for deg? Trenger du fri fra studiene, ukentlige samtaler, hjemmesykepleie, medisiner...? Hva er det egentlig med din livssituasjon som gjør den uutholdelig for deg? Kan det være noe med de ytre omstendighetene? Eller skyldes det indre uro, smerte, angst, depresjon?

Jeg fikk til slutt kraftig medisinering kombinert med både støtteterapi og kognitiv terapi. I tillegg fikk jeg en individuell plan og ansvarsgruppe der alle de involverte deltok. Det måtte riktignok et psykotisk gjennombrudd før jeg kom så langt, men dette er jo et tilbud som skal gis til alle som trenger det. Hvilke muligheter kan de tilby der hvor du bor? Hva ønsker du av hjelpeapparatet og hvem kan du snakke med for å få det?

Takk for svar.

Jeg forstår godt hva du mener med bedre kommunikasjon. Jeg ser ikke på selvskadingen som kommunikasjon, forsåvidt. Men den kunne nok ha vært begrenset mer med bedre kommunikasjon, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg skader meg lite nå i forhold til før, men det skjer altså til tider når depresjonen siger inn over meg. Mer når en depresjons-periode begynner, enn når jeg er helt på bånn. Når jeg er på bånn har jeg ikke engang energi til å skade meg.

Jeg skjønner også hva du mener med at jeg trenger å formidle mine behov. Mine behov er: Jeg trenger en stabil behandler, som jeg kan oppnå en god relasjon til, og som jeg kan klare å åpne meg for. Jeg hadde det, men han er borte nå. Og små steder har ofte problemer med å få inn nye folk innenfor spesifikke yrkesgrupper, så det tar tid. Og mellomtiden.... den bare går.

I tillegg trenger jeg aktiv oppfølging på medisiner. Egentlig vil jeg helst klare meg uten, men innser at det antagelig blir vanskelig. Så jeg har begynt på tre ulike medisiner, men uten noen oppfølging i forhold til dosering, effekt og bivirkninger.

Det er slapt, og sløvt og uten mål og mening.

Nå har jeg hørt rykter om at det er ansatt en rehabiliteringskoordinator i kommunen, og jeg lurer på om jeg skal ta kontakt med ham/henne og forsøke å sette i gang noe opplegg i forhold til å få utarbeidet en individuell plan.

Du sier at det måtte psykose til før du fikk utarbeidet ind. plan. Mitt håp er selvsagt at jeg skal slippe det. Og mitt budskap til psykiatrien eller til helsevesenet generelt er: ikke la det gå så langt!

Jeg strever meg halvt i hjel for å unngå a)sykmelding fra utdanning, b)sykehusinnleggelse, og c)psykotiske episoder.

Men jeg får følelsen av at jeg bare skulle ha gitt f i alt. La det skure og gå, melde meg ut, la meg forfalle TOTALT før systemet hadde fanget meg opp på et vis.

Det de har tilbudt meg er å være dagpasient på et DPS. Det krever at jeg kutter skolen. Hvilket igjen beviser; at jeg klarer meg på skolen, er negativt i forhold til at jeg trenger medisinsk og psykologisk oppfølging og hjelp. Hadde jeg bare vært "dårlig nok", så hadde de hatt noe å tilby.

Argh! Tar helt av, nå.. :-) Men jeg er lei meg og sliten av å kjempe. Og jeg er redd for hvordan det skal gå fremover.

Du spør om det er ytre faktorer som påvirker meg negativt eller om det er indre. Det er mye rundt meg i livet som er litt halvveis for tiden. Nyskilt og student er en dårlig kombinasjon. Fryktelig dårlig økonomi, ikke et tilfredsstillende sted å bo. "Dessverre" fikk jeg 100.000 fra skilsmissen. Det er altfor lite til at jeg skal kunne kjøpe meg noe eget. Men det er for mye til at jeg får noen økonomisk støtte i forhold til bosituasjon. Det er klart det tærer på. Men jeg har innstilt meg på at det er sånn det må være til jeg er ferdig å studere om to år. Skolen er også tung, men jeg tror ikke det er godt for meg å være sykmeldt heller.

Depresjonen er så tung å bære, men den blir ikke mindre om jeg fyller dagene med ingenting. Uroen og angsten og den "indre spenningen" vil være der uansett.

Så livet mitt er som det må være nå, tror jeg. Men jeg trenger en som kan "passe på meg litt", som kan støtte meg, som kan være der for meg når jeg er så full av fortvilelse og angst at jeg ikke vet hvor jeg skal snu meg.

Jah.. Det var dagens klagesang. Innlegget ditt satte meg i gang, gitt!

mvh

[ulva]

Takk for svar.

Jeg forstår godt hva du mener med bedre kommunikasjon. Jeg ser ikke på selvskadingen som kommunikasjon, forsåvidt. Men den kunne nok ha vært begrenset mer med bedre kommunikasjon, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg skader meg lite nå i forhold til før, men det skjer altså til tider når depresjonen siger inn over meg. Mer når en depresjons-periode begynner, enn når jeg er helt på bånn. Når jeg er på bånn har jeg ikke engang energi til å skade meg.

Jeg skjønner også hva du mener med at jeg trenger å formidle mine behov. Mine behov er: Jeg trenger en stabil behandler, som jeg kan oppnå en god relasjon til, og som jeg kan klare å åpne meg for. Jeg hadde det, men han er borte nå. Og små steder har ofte problemer med å få inn nye folk innenfor spesifikke yrkesgrupper, så det tar tid. Og mellomtiden.... den bare går.

I tillegg trenger jeg aktiv oppfølging på medisiner. Egentlig vil jeg helst klare meg uten, men innser at det antagelig blir vanskelig. Så jeg har begynt på tre ulike medisiner, men uten noen oppfølging i forhold til dosering, effekt og bivirkninger.

Det er slapt, og sløvt og uten mål og mening.

Nå har jeg hørt rykter om at det er ansatt en rehabiliteringskoordinator i kommunen, og jeg lurer på om jeg skal ta kontakt med ham/henne og forsøke å sette i gang noe opplegg i forhold til å få utarbeidet en individuell plan.

Du sier at det måtte psykose til før du fikk utarbeidet ind. plan. Mitt håp er selvsagt at jeg skal slippe det. Og mitt budskap til psykiatrien eller til helsevesenet generelt er: ikke la det gå så langt!

Jeg strever meg halvt i hjel for å unngå a)sykmelding fra utdanning, b)sykehusinnleggelse, og c)psykotiske episoder.

Men jeg får følelsen av at jeg bare skulle ha gitt f i alt. La det skure og gå, melde meg ut, la meg forfalle TOTALT før systemet hadde fanget meg opp på et vis.

Det de har tilbudt meg er å være dagpasient på et DPS. Det krever at jeg kutter skolen. Hvilket igjen beviser; at jeg klarer meg på skolen, er negativt i forhold til at jeg trenger medisinsk og psykologisk oppfølging og hjelp. Hadde jeg bare vært "dårlig nok", så hadde de hatt noe å tilby.

Argh! Tar helt av, nå.. :-) Men jeg er lei meg og sliten av å kjempe. Og jeg er redd for hvordan det skal gå fremover.

Du spør om det er ytre faktorer som påvirker meg negativt eller om det er indre. Det er mye rundt meg i livet som er litt halvveis for tiden. Nyskilt og student er en dårlig kombinasjon. Fryktelig dårlig økonomi, ikke et tilfredsstillende sted å bo. "Dessverre" fikk jeg 100.000 fra skilsmissen. Det er altfor lite til at jeg skal kunne kjøpe meg noe eget. Men det er for mye til at jeg får noen økonomisk støtte i forhold til bosituasjon. Det er klart det tærer på. Men jeg har innstilt meg på at det er sånn det må være til jeg er ferdig å studere om to år. Skolen er også tung, men jeg tror ikke det er godt for meg å være sykmeldt heller.

Depresjonen er så tung å bære, men den blir ikke mindre om jeg fyller dagene med ingenting. Uroen og angsten og den "indre spenningen" vil være der uansett.

Så livet mitt er som det må være nå, tror jeg. Men jeg trenger en som kan "passe på meg litt", som kan støtte meg, som kan være der for meg når jeg er så full av fortvilelse og angst at jeg ikke vet hvor jeg skal snu meg.

Jah.. Det var dagens klagesang. Innlegget ditt satte meg i gang, gitt!

mvh

Kanskje en liten advarsel: Din historie er ikke ulik min. Jeg ville heller aldri gi meg, og skulle gjennomføre skolen for enhver pris. Enhver pris ble en etterhvert ganske alvorlig psykose. Om det er en schizofreni eller utløst av depresjon vet ikke legene. Jeg klarte på mirakuløst vis å fullføre utdanningen likevel, men over noe lengre tid.

Jeg er enig med deg at det kan være lurt å ikke gi seg, men holde fast i at man har noe verdifullt å gjøre på dagene. Men det kan også være lurt å gi seg selv noen pusterom innimellom. Mitt store vendepunkt i livet hadde tre avgjørende punkter:

Jeg byttet psykiater fra en som drev med psykodynamisk til en som drev med kognitiv terapi. Jeg tok et tre måneders opphold fra livet mitt på en psykiatrisk institusjon. Og til sist: Jeg fikk massive doser med anti-psykotika - jeg ble faktisk tvangsmedisinert til slutt med sprøyter og det hele. Det er jo ikke dermed sagt at dette er mirakelkuren for deg :-)

Høres ut som om du trenger en koordinator, en som kan utarbeide en individuell plan sammen med deg og som kan følge opp alle tjenestene. Dette kan du få på en DPS. Det du helt sikkert trenger er en stabil, fast behandler slik du selv beskriver. Men hvem dette skal være er slik jeg har opplevd det avhengig av kjemi mer enn av hvilken utdannelse vedkommende har. Det trenger ikke være psykiater eller psykolog, det kan like gjerne være sosionom, ergoterapeut, psykiatrisk sykepleier eller fastlegen din. Det viktige er at du kommer til noen du føler hører deg og tar vare på deg. Og som er der stabilt over tid. I tillegg bør du jo helt klart ha kontakt med en psykiater som kan følge opp medisineringen din. Min erfaring er at fastlegene tidvis gjør farlige avgjørelser basert på manglende kunnskap. Jo tyngre du er medisinert, desto viktigere er det jo.

Det siste jeg tenkte på, var om du kunne ha nytte av å snakke med en sosionom om økonomien. Da jeg skilte meg i våres, satt jeg også igjen med 100 000, men fikk likevel bostøtte. Riktignok ikke så mye, men alt hjelper jo. Sosionom kan du snakke med på DPS eller f.eks. ved sosialkontoret. Koordinatoren din kan hjelpe deg med å arrangere slike møter og dessuten være med deg.

Ellers kan du jo gjøre som så mange andre og bli den pasienten som alle leger misliker: Den kunnskapsrike som stadig søker innsikt i sin egen sykdom. Ved å forstå seg selv bedre er det lettere å lede seg selv i riktig retning. Jeg har iallefall hatt stor glede av å lese om alt fra depresjoner og PTSD til psykoer og OCD.

Tror dette må bli nok for nå. Lykke til!

[Gjest surreguri]

Kanskje en liten advarsel: Din historie er ikke ulik min. Jeg ville heller aldri gi meg, og skulle gjennomføre skolen for enhver pris. Enhver pris ble en etterhvert ganske alvorlig psykose. Om det er en schizofreni eller utløst av depresjon vet ikke legene. Jeg klarte på mirakuløst vis å fullføre utdanningen likevel, men over noe lengre tid.

Jeg er enig med deg at det kan være lurt å ikke gi seg, men holde fast i at man har noe verdifullt å gjøre på dagene. Men det kan også være lurt å gi seg selv noen pusterom innimellom. Mitt store vendepunkt i livet hadde tre avgjørende punkter:

Jeg byttet psykiater fra en som drev med psykodynamisk til en som drev med kognitiv terapi. Jeg tok et tre måneders opphold fra livet mitt på en psykiatrisk institusjon. Og til sist: Jeg fikk massive doser med anti-psykotika - jeg ble faktisk tvangsmedisinert til slutt med sprøyter og det hele. Det er jo ikke dermed sagt at dette er mirakelkuren for deg :-)

Høres ut som om du trenger en koordinator, en som kan utarbeide en individuell plan sammen med deg og som kan følge opp alle tjenestene. Dette kan du få på en DPS. Det du helt sikkert trenger er en stabil, fast behandler slik du selv beskriver. Men hvem dette skal være er slik jeg har opplevd det avhengig av kjemi mer enn av hvilken utdannelse vedkommende har. Det trenger ikke være psykiater eller psykolog, det kan like gjerne være sosionom, ergoterapeut, psykiatrisk sykepleier eller fastlegen din. Det viktige er at du kommer til noen du føler hører deg og tar vare på deg. Og som er der stabilt over tid. I tillegg bør du jo helt klart ha kontakt med en psykiater som kan følge opp medisineringen din. Min erfaring er at fastlegene tidvis gjør farlige avgjørelser basert på manglende kunnskap. Jo tyngre du er medisinert, desto viktigere er det jo.

Det siste jeg tenkte på, var om du kunne ha nytte av å snakke med en sosionom om økonomien. Da jeg skilte meg i våres, satt jeg også igjen med 100 000, men fikk likevel bostøtte. Riktignok ikke så mye, men alt hjelper jo. Sosionom kan du snakke med på DPS eller f.eks. ved sosialkontoret. Koordinatoren din kan hjelpe deg med å arrangere slike møter og dessuten være med deg.

Ellers kan du jo gjøre som så mange andre og bli den pasienten som alle leger misliker: Den kunnskapsrike som stadig søker innsikt i sin egen sykdom. Ved å forstå seg selv bedre er det lettere å lede seg selv i riktig retning. Jeg har iallefall hatt stor glede av å lese om alt fra depresjoner og PTSD til psykoer og OCD.

Tror dette må bli nok for nå. Lykke til!

Takk for innspill! :-)

Og jeg er nok allerede den som legene misliker. Jeg studerer disse tingene. Jeg skal en dag bli en del av systemet. Er planen. :-)

[Gjest Jordnær]

Kjære deg!

Uff,ja desværre er systemet sånn i mangen tilfeller,kaldt og hensynsløst.

Syns bare det er trist jeg....at du ikke kan få hjelp.

Det er ikke lett når man rekker ut hånden,og ingen er der for å ta imot....

Det er da virkeligheten smeller rett i trynet,Verden,sammfunnet,helsesystemet...hvor kaldt alt er.

Det skulle fantes en trygg plass,hvor man kunne reise til,når man trengte det.

Hvor man fikk omsorg og pleie,og noen å prate med.

En trygg plass å hvile,en trygg plass for rekreasjon,men dessværre....

Alt godt til deg,og lykke til videre hvor enn i Verden du er.

Når mange nok slike situasjoner blir offentlige eller gjort oppmerksom på overfor Stortinget eller departementet, så blir det gjort noe.

Men det krever mye mot og innsats å informere om sin egen situasjon slik.

[Gjest ikke-nå-hå-hå]

Når mange nok slike situasjoner blir offentlige eller gjort oppmerksom på overfor Stortinget eller departementet, så blir det gjort noe.

Men det krever mye mot og innsats å informere om sin egen situasjon slik.

Da er spørsmålet: hvor troverdig er man egentlig som psyk?

Jeg har gjort min jobb i fht å påklage det jeg mener er uansvarlig oppførsel av medisinsk personell. Men kommer ingen vei. Personalets versjon av fortellingen veier alltid tyngst.

Jeg har lest gjennom hele journalen min. Diagnosen min står der. Det står ingenting om psykoser, personlighetsforstyrrelser eller annet som evt kunne ha forklart mine evt løgner. Det er altså ingenting i journalen som tilsier at jeg fabrikerer bevis for å være vanskelig. Jeg forteller ene og alene om mine opplevelser. Ikke for å få folk sparket ut av jobbene sine, men for å øke bevisstheten på deres egen oppførsel i møte med mennesker. Øke bevissheten på viktigheten av kongruent kommunikasjon og empati.

Men jeg blir ikke hørt.

Så... det er forskjell mellom liv og lære. Ekstrem forskjell når det gjelder enkelte deler av helsevesenet.

[Gjest Jordnær]

Da er spørsmålet: hvor troverdig er man egentlig som psyk?

Jeg har gjort min jobb i fht å påklage det jeg mener er uansvarlig oppførsel av medisinsk personell. Men kommer ingen vei. Personalets versjon av fortellingen veier alltid tyngst.

Jeg har lest gjennom hele journalen min. Diagnosen min står der. Det står ingenting om psykoser, personlighetsforstyrrelser eller annet som evt kunne ha forklart mine evt løgner. Det er altså ingenting i journalen som tilsier at jeg fabrikerer bevis for å være vanskelig. Jeg forteller ene og alene om mine opplevelser. Ikke for å få folk sparket ut av jobbene sine, men for å øke bevisstheten på deres egen oppførsel i møte med mennesker. Øke bevissheten på viktigheten av kongruent kommunikasjon og empati.

Men jeg blir ikke hørt.

Så... det er forskjell mellom liv og lære. Ekstrem forskjell når det gjelder enkelte deler av helsevesenet.

Helt enig!

[serenity777]

Det er nok desverre ganske typisk på landet. Må si meg glad for at jeg bor i Oslo. På legevakten her er det egen psykiatrisk avdeling. Har brukt den fire ganger, og bortsett fra en gang har jeg fått meget god hjelp og lange samtaler med oppegående medisinere.

Slik var det ikke for 13 år siden, da jeg bodde på et sykehjem for kronisk schizofrene på sørum (moenga), maken til usympatisk og uprofesjonelle sykepleiere har jeg aldri vært borti. Jeg gikk på 16 miligram haldol, og var så stiv som en stokk, så jeg kunne ikke ta igjenn for plagingen heller. Ble feks tvinget til å spise selv om jeg brakk meg. For å komme ut av dette stedet tok jeg en overdose piller, sa at jeg hadde gjort det, og stakk politiet fant meg hengende over broen på lindeberg i sørum. Jeg sa at jeg hopper hvis jeg blir sendt tilbake. Og vips så endte jeg på sykehuset igjenn. Det som var dritt med det var at jeg måtte pumpes, og gud bedre for en usympatisk og brysk sykepleier som var der. Jasså du vil ha litt oppmerksomhet nå da? sa han. Æsj.

[Gjest bry]

Når mange nok slike situasjoner blir offentlige eller gjort oppmerksom på overfor Stortinget eller departementet, så blir det gjort noe.

Men det krever mye mot og innsats å informere om sin egen situasjon slik.

Ja,sant...hvem har vel krefter til noe sånt?

[Gjest Jordnær]

Ja,sant...hvem har vel krefter til noe sånt?

Det er problematisk ja. Ikke mange nok har krefter til det.