Hypomani?

[Gjest H.Yyyyyper]

Sakset fra dagboka mi idag:

eg har vært hyper siden onsdag. Faktisk temmelig oppstemt. Føler at jeg har et enormt overskudd, leiligheten er flott ryddet og vakset. Eneste er at de rundt meg er bekymret... Fordi jeg virker oppstemt. Ikke skjønner jeg hva som bekymrer dem, jeg er fullt klar over at jeg er gira. Til tider slår det meg at det egentlig er slitsomt det også. Jeg har ikke rompero, og har problemer med å sitte stille igjennom et TV-program f.eks. Det er akkurat som helte kroppen dirrer. Jeg MÅ ha noe å styre med hele tida. Å sove er vanskelig, inntil jeg har slitt meg ut med noen runder nattevåk. I går kveld tok jeg dobbel dose Nozinan (10mg i stedet for 5) fordi jeg følte jeg bare måtte gjøre noe for å roe meg ned. Det hjalp, sammen med litt ekstra Rivotril på toppen. Men nå er jeg utvilt, og klar for å stå på igjen. Er så vidt jeg tør å vise meg inne hos foreldrene mine, for de må ikke se hvordan jeg er. Det høres kanskje absurd ut, men et par ganger har jeg lurt på om jeg er blitt hypoman eller noe sånt. Likevel virker det rart, for jeg trodde man som regel ikke ville skjønne det om man hadde det. Er sikkert bare blitt litt hypokonder fordi jeg tilfeldigvis har lest om det. Hadde jeg ikke lest mye psykiatri, ville jeg nok ikke tenkt på det. Men jeg lurer på hva som går av meg, for det er litt påtagelig. Plutselig synes jeg livet er kjempebra, jeg prater fortere enn vanlig og virker oppstemt (etter andres kommentarer), klarer ikke å sitte i helt i ro, har ørten tanker på en gang i hodet og prøver å gjøre alt mulig på en gang så det blir ganske kaotisk for meg.

Jeg blir ikke klok på meg. Opplevde noe lignende for noen år siden da jeg gikk på videregående. Da varte det rundt to uker, og kom etter at jeg hadde vært deprimert en stund. Da endte jeg med å stjele sovemedisin fra bestefaren min for å lande på nettene. Men etter dette har jeg ikke opplevd noe lignende før nå, bare depresjoner. Har dermed diagnosen "tilbakevendende depressiv lidelse.

Er spent på hvordan dette kommer til å utvikle seg denne gangen. Lurer på om det går an bli hypoman og skjønne det, eller om jeg bare har psykiatrisk hypokondri hehe.

Lurer på hvordan jeg skal få kvelden til å gå, for nå har jeg ikke mer husarbeid jeg kan gjøre hehe. Skal ha middag snart, men etter det vet jeg ikke.I mangel av noe bedre har jeg gått ustanselig fram og tilbake i stua, mens jeg har lest høyt fra en engelskspråkelig versjon av en roman. Det er litt gøy. Fr i alle fall tida ti lå gå. De nettene jeg ikke klarer å roe eg har jeg gått lange turer ute.

I morgen skal broren min hjelpe meg med å reinstallere/omformatere pcn min (noe som trengs), men det innebærer mye stillesitting så jeg gruer meg. Men dæven for en snill familie jeg har!

___

Hva går av meg? Er dette en normal humørsvingning? Eller skal jeg se mer alvorlig på det?

[Gjest Jordnær]

Man kan se sin egen hypomani ja. I min journal ble det skrevet engang at jeg var hypoman og hadde jeg hadde selvsinnsikt. Jeg var fullstendig klar over situasjonen, akkurat som du beskriver.

Dersom du ønsker å bevare råderetten over deg selv fremover, er det viktig at du, overfor de personene du møter dersom de stiller spørsmål ved din adferd, fastholder at du har selvkontroll og selvinnsikt, dersom dette er tilfelle, selv om det ikke synes slik for omgivelsene.

Ikke for å skremme, men du bør også være klar over at psykisk helsevernloven tillater tvungen observasjon av hypomane. Det er tragisk, men sant.

Noe som kanskje kan hjelpe er å mosjonere, ikke overdrevent, men å få seg en times frisk gange i frisk luft et par ganger om dagen, for eksempel en time om morgenen og en time om ettermiddagen. Da trøtter du kroppen fysisk, og vil kunne ha lettere for å få sove. Men det er da viktig at du ikke prater med folk du ikke kjenner eller med personer du ikke ville ha pratet med til vanlig, slik at offentligheten ikke oppfatter deg som syk.

[Gjest Jordnær]

Man kan se sin egen hypomani ja. I min journal ble det skrevet engang at jeg var hypoman og hadde jeg hadde selvsinnsikt. Jeg var fullstendig klar over situasjonen, akkurat som du beskriver.

Dersom du ønsker å bevare råderetten over deg selv fremover, er det viktig at du, overfor de personene du møter dersom de stiller spørsmål ved din adferd, fastholder at du har selvkontroll og selvinnsikt, dersom dette er tilfelle, selv om det ikke synes slik for omgivelsene.

Ikke for å skremme, men du bør også være klar over at psykisk helsevernloven tillater tvungen observasjon av hypomane. Det er tragisk, men sant.

Noe som kanskje kan hjelpe er å mosjonere, ikke overdrevent, men å få seg en times frisk gange i frisk luft et par ganger om dagen, for eksempel en time om morgenen og en time om ettermiddagen. Da trøtter du kroppen fysisk, og vil kunne ha lettere for å få sove. Men det er da viktig at du ikke prater med folk du ikke kjenner eller med personer du ikke ville ha pratet med til vanlig, slik at offentligheten ikke oppfatter deg som syk.

Hvis det faktisk er en hypomani du har, er det også viktig at du skjermer deg selv for inntrykk. Dette gjør du ved å sette deg ned i en god stol, og skru av alle muligheter for forbindelse med omverdenen en god stund innimellom, og bare kikke ut på himmelen og skyene som driver forbi. Det er hardt, men det kan hindre hypomanien i å utvikle seg til det verre.

Spesielt når du merker at du trigges og blir mer aktiv, kan det være nyttig å trekke seg slik tilbake en time eller to.

[Gjest Jordnær]

Hvis det faktisk er en hypomani du har, er det også viktig at du skjermer deg selv for inntrykk. Dette gjør du ved å sette deg ned i en god stol, og skru av alle muligheter for forbindelse med omverdenen en god stund innimellom, og bare kikke ut på himmelen og skyene som driver forbi. Det er hardt, men det kan hindre hypomanien i å utvikle seg til det verre.

Spesielt når du merker at du trigges og blir mer aktiv, kan det være nyttig å trekke seg slik tilbake en time eller to.

Men du - glem mine innspill.

Selv om legene sa at jeg var hypoman og jeg forstod det den gang, er jeg høyst usikker på om det var tilfelle.

Så bare glem det jeg skrev.

Jeg mener at det sykehuset tolket som hypomani/mani i mitt tilfelle var postraumatisk stressreaksjon.

Når det er sagt, så kan det jo tenkes at rådene mine funker for det som faktisk er hypomani også. Men du får ta det for hva det er. Og det lureste er sikkert å glemme det jeg har skrevet.

Sorry!!

[Gjest H.Yyyyper]

Men du - glem mine innspill.

Selv om legene sa at jeg var hypoman og jeg forstod det den gang, er jeg høyst usikker på om det var tilfelle.

Så bare glem det jeg skrev.

Jeg mener at det sykehuset tolket som hypomani/mani i mitt tilfelle var postraumatisk stressreaksjon.

Når det er sagt, så kan det jo tenkes at rådene mine funker for det som faktisk er hypomani også. Men du får ta det for hva det er. Og det lureste er sikkert å glemme det jeg har skrevet.

Sorry!!

Det er ok! Men det hørtes jo ikke ulogisk ut det du skrev da.

Men jeg skjønner ikke åssen jeg skal klare å sitte i ro og stirre ut av vinduet. Jeg kunne gått tur hele dagen jeg hehehe

Men jeg blir enda mer gira av fysisk aktivitet. Folk rundt meg har sagt at jeg ikke burde gå tur fordi de vet jeg blir skikkelig turbo av det. "Ta deg heller et varmt bad" har jeg f.eks. fått høre.

[Gjest Jordnær]

Det er ok! Men det hørtes jo ikke ulogisk ut det du skrev da.

Men jeg skjønner ikke åssen jeg skal klare å sitte i ro og stirre ut av vinduet. Jeg kunne gått tur hele dagen jeg hehehe

Men jeg blir enda mer gira av fysisk aktivitet. Folk rundt meg har sagt at jeg ikke burde gå tur fordi de vet jeg blir skikkelig turbo av det. "Ta deg heller et varmt bad" har jeg f.eks. fått høre.

Hva tror du selv kan bidra til å redusere aktivitetsnivået ditt?

Hva tror du selv er årsaken til at du har det slik du har det?

Har du opplevd traumatiske,belastende,vonde ting tidligere i livet?

[Gjest dette er liksom meg]

Finnes det noen bipolare her som kan svare på om de har merket en hypomani eller hatt en viss grad av selvinnsikt?

Eller er ett av kriteriene fullstendig mangel på selvinnsikt?

[Gjest surreguri]

Finnes det noen bipolare her som kan svare på om de har merket en hypomani eller hatt en viss grad av selvinnsikt?

Eller er ett av kriteriene fullstendig mangel på selvinnsikt?

Jeg har hatt "hypomane" episoder/perioder, og vært 100% klar over det selv. Diagnosen min er bipolar type II

[Gjest Midtsids]

Finnes det noen bipolare her som kan svare på om de har merket en hypomani eller hatt en viss grad av selvinnsikt?

Eller er ett av kriteriene fullstendig mangel på selvinnsikt?

En har gjerne selvinnsikt når en er hypoman.

Er jo verre en mani er, at man mister mer og mer selvinnsikt og kan risikere tvangsinnleggelse fordi en ikke forstår en er syk.

[Bitis Gabonica]

Hva tror du selv kan bidra til å redusere aktivitetsnivået ditt?

Hva tror du selv er årsaken til at du har det slik du har det?

Har du opplevd traumatiske,belastende,vonde ting tidligere i livet?

Hva tror du selv er årsaken til at du har det slik du har det?

Aner ikke... Er ute av en alvorlig depresjon jeg sleit med i fjor sommer/høst. Ble skrevet ut fra DPS-post den tredje i år etter litt inn og ut av psykehus og seks uker på DPS.

Har du opplevd traumatiske,belastende,vonde ting tidligere i livet?

Ja.

[soleil]

Hva med å ta det opp med din behandler? Det er jo svært viktig informasjon i forhold til din diagnose og behandling.

Hypomani kan være deilig når en har vært mye deprimert, men det kan bikke over.. Om du blir manisk eller psykotisk så kan det ta mange måneder å komme seg på beina igjen.

Been there done that.

[Bitis Gabonica]

Hva tror du selv er årsaken til at du har det slik du har det?

Aner ikke... Er ute av en alvorlig depresjon jeg sleit med i fjor sommer/høst. Ble skrevet ut fra DPS-post den tredje i år etter litt inn og ut av psykehus og seks uker på DPS.

Har du opplevd traumatiske,belastende,vonde ting tidligere i livet?

Ja.

Oooops der røpte jeg identiteten min...

[Bitis Gabonica]

Hva med å ta det opp med din behandler? Det er jo svært viktig informasjon i forhold til din diagnose og behandling.

Hypomani kan være deilig når en har vært mye deprimert, men det kan bikke over.. Om du blir manisk eller psykotisk så kan det ta mange måneder å komme seg på beina igjen.

Been there done that.

Takk for advarselen, skal til psykiateren min på tirsdag.

Skal nevne det for han, men jeg er veldig redd for ikke å bli tatt alvorlig. Kanskje det bare er krisemksimering...

Men jeg skal nevne det. Jeg har jo ikke noe ønske om å bli helt "loco" heller