Ny type selvskading, eller?

[Gjest er allikevel rolig]

Et utrolig barnslig skrik!

Hva får ett voksent menneske til å ville skade seg selv, bare fordi det ikke greier å si hva det egentlige problemet er?

Hver gang jeg føler meg desperat så finner jeg på en måte å få kroppen min til å lide på.

Jeg pleier ikke å skade meg som i selvskading (kutting), har jeg aldri gjort eller hatt behov for.

Jeg greier bare ikke å godta at følelsene mine skal være en grei nok grunn til å være syk. Jeg kan, for eks. finne på å sulte meg selv, helt til jeg er fysisk veldig sliten og furnuften har forsvunnet. Først da kan jeg bli hørt/sett, for psykologen vil da SE at jeg er kroppslig syk og sliten.

Jeg slipper da å be om hjelp og jeg kjenner at det er greit å ta imot hjelpen for jeg kjenner på kroppen at jeg er syk!

Nå har jeg gjort det igjen, sitter her og er syk. Bare fordi jeg snart skal til lege og er redd for å bli friskmeldt fra jobben. Og jeg hater meg selv for det, hvorfor kan jeg ikke bare fortelle hvordan jeg føler meg og godta det som grunn nok?

Er kjemperedd for leger jeg, hater å vite at de har en viss kontroll over hvordan ting går fremover. Liker ikke å være avhengig av andre på denne måten. Skulle ønske jeg greide å bli frisk og selvstendig.

Det er nesten som om jeg ikke tør å bli frisk nå, og jeg finner ingen logikk i det.

Hvordan greier dere å finne grunnene til å "leve" igjen? Føler meg bare selvdestruktiv. Finnes det i det hele tatt råd som kan gjøre ett menneske positivt etter en psykisk knekk? Eller må jeg bare sitte å vente, en dag så bare...?

Eller hva med rutinene, stå opp, legge seg, gå en tur..bla bla bla. Akkurat nå er jeg jo fysisk for dårlig til dette. Er det nå jeg er fortapt liksom, er jeg i ferd med å gå for langt?

[thinkerbell]

Svarene du ønsker står i innlegget ditt. Du ønsker å bli sett, og det er forstålig -alle har vi det behovet. Problemet er at vi har så inderlig vanskelig for å innrømme at vi vil bli sett og hørt. Vi er oppdratt til å være staute og sterke og skal for all del ikke ha behov for omsorg fra andre mennesker, vi skal klare oss selv.

Du har et valg; du kan enten fortsette i dette destruktive mønsteret eller du kan ta tak i situasjonen og få det bedre med deg selv. Det første du bør gjøre er å være ærlig med din lege.

[Gjest Jordnær]

Har du noen positive minner fra barndommen eller oppveksten?

Aktiviteter du likte å gjøre?

Personer du likte godt?

[Gjest er allikevel rolig]

Svarene du ønsker står i innlegget ditt. Du ønsker å bli sett, og det er forstålig -alle har vi det behovet. Problemet er at vi har så inderlig vanskelig for å innrømme at vi vil bli sett og hørt. Vi er oppdratt til å være staute og sterke og skal for all del ikke ha behov for omsorg fra andre mennesker, vi skal klare oss selv.

Du har et valg; du kan enten fortsette i dette destruktive mønsteret eller du kan ta tak i situasjonen og få det bedre med deg selv. Det første du bør gjøre er å være ærlig med din lege.

Takk for tilbakemeldinger, Jordnær og thinkerbell, det kan hjelpe bare å få det ut! Det kan jo være en begynnelse...

Jo, jeg har nok behov for å bli sett, den kan jeg innrømme her og inne i meg. Men lar på en måte leger og psykologer få bestemme hvor mye jeg kan vies oppmerksomhet.

Tror egentlig de bare er glade for at jeg ikke krever noe. Føles jo forferdelig å la systeme betale for seg.

Jeg prøver å ikke å være en systemhater. Men dessverre kan jeg ramse opp en del negative erfaringer allerede. Var innlagt en periode, da jeg var utskrevet fikk jeg tilbud om psykolog ca.hver tredje uke. Trodde de skulle hjelpe meg jeg, men føler at de ser på meg som like uviktig som jeg selv gjør.

Skjønner systemgreiene på en logisk måte, men det indre skriket i meg vil ikke ta slutt!

Og ja, har hatt gleder i livet. Gode minner. Har ressurser og hobbyer. Men de er tomme for meg akkurat nå, dessuten har jeg problemer med å fullføre ting, og risikerer enda en knekk når jeg misslykkes.

Er temmelig isolert så de få menneskene jeg har kontakt med får jeg bare dårlig samvittighet over. Enten syter jeg i ett sett, eller jeg kliner på med ett smil. Det siste er lettest å leve med, da slipper folk å bekymre seg og man slipper den ekstra dårlige samvittigheten.

Det værste, for meg, med psykiske problemer, er denne selvopptattheten. Man blir så ufyselig egositisk av dette.

ps. skal fortelle dette både til psykologen og legen neste uke, uansett.

[Gjest Begges]

"Bare fordi jeg snart skal til lege og er redd for å bli friskmeldt fra jobben".

Friskmeldt fra jobben? Hva betyr det?

[Gjest Dame på 27 år]

Takk for tilbakemeldinger, Jordnær og thinkerbell, det kan hjelpe bare å få det ut! Det kan jo være en begynnelse...

Jo, jeg har nok behov for å bli sett, den kan jeg innrømme her og inne i meg. Men lar på en måte leger og psykologer få bestemme hvor mye jeg kan vies oppmerksomhet.

Tror egentlig de bare er glade for at jeg ikke krever noe. Føles jo forferdelig å la systeme betale for seg.

Jeg prøver å ikke å være en systemhater. Men dessverre kan jeg ramse opp en del negative erfaringer allerede. Var innlagt en periode, da jeg var utskrevet fikk jeg tilbud om psykolog ca.hver tredje uke. Trodde de skulle hjelpe meg jeg, men føler at de ser på meg som like uviktig som jeg selv gjør.

Skjønner systemgreiene på en logisk måte, men det indre skriket i meg vil ikke ta slutt!

Og ja, har hatt gleder i livet. Gode minner. Har ressurser og hobbyer. Men de er tomme for meg akkurat nå, dessuten har jeg problemer med å fullføre ting, og risikerer enda en knekk når jeg misslykkes.

Er temmelig isolert så de få menneskene jeg har kontakt med får jeg bare dårlig samvittighet over. Enten syter jeg i ett sett, eller jeg kliner på med ett smil. Det siste er lettest å leve med, da slipper folk å bekymre seg og man slipper den ekstra dårlige samvittigheten.

Det værste, for meg, med psykiske problemer, er denne selvopptattheten. Man blir så ufyselig egositisk av dette.

ps. skal fortelle dette både til psykologen og legen neste uke, uansett.

Å lese innlegget ditt var som å lese om meg selv. Jeg også straffer meg selv med sultekurer, men jeg får ikke noe mer oppmerksomhet av den grunn, selv om jeg har fortalt det til psykologen min.

Har ikke noen gode råd til deg for sliter med det samme selv, men du er ikke alene om å straffe deg selv med sult skal du vite.

[Gjest er allikevel rolig]

"Bare fordi jeg snart skal til lege og er redd for å bli friskmeldt fra jobben".

Friskmeldt fra jobben? Hva betyr det?

Haha!! Fikk jeg le litt også!

Skal ikke undervurdere deg, tror du forstår hva jeg mente.

Jeg tolker det som et bevis på at jeg ikke greier å uttrykket meg tydelig, verken her eller hos legen....forstå det den som kan...

[Gjest er allikevel rolig]

Å lese innlegget ditt var som å lese om meg selv. Jeg også straffer meg selv med sultekurer, men jeg får ikke noe mer oppmerksomhet av den grunn, selv om jeg har fortalt det til psykologen min.

Har ikke noen gode råd til deg for sliter med det samme selv, men du er ikke alene om å straffe deg selv med sult skal du vite.

Takk for at du tok deg tid.

Blir sint jeg, for at jeg utsetter meg selv for dette. At jeg på en måte er villig til å bli fysisk syk pga min egen mangel på å kunne si i fra selv.

Kanskje det er en slags terapi i nettopp det, at slikt ikke skal føre til vinning på en måte.

Jeg vet sannelig ikke.

Uansett er det ordene "ta deg sammen" som må utfører i praksis til slutt, føler jeg ofte.

Men hvordan, det gjenstår å se...

[Gjest Dame på 27 år]

Takk for at du tok deg tid.

Blir sint jeg, for at jeg utsetter meg selv for dette. At jeg på en måte er villig til å bli fysisk syk pga min egen mangel på å kunne si i fra selv.

Kanskje det er en slags terapi i nettopp det, at slikt ikke skal føre til vinning på en måte.

Jeg vet sannelig ikke.

Uansett er det ordene "ta deg sammen" som må utfører i praksis til slutt, føler jeg ofte.

Men hvordan, det gjenstår å se...

Jeg tror det har noe med selvbildet å gjøre. Jeg er blitt utsatt for overgrep og behandlet som en dritt av mange. Føler hat ovenfor meg selv og synest jeg fortjener å ha det vondt...

Av og til tenker jeg "Nå skal jeg sulte meg til jeg dør", men vet ikke helt hvorfor. Selvtillitten min er det ingenting å si på. Har ganske høye tanker om meg selv. Har fått gjort mye i livet som jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger på både fra kjente og ukjente. Får høre at folk beundrer meg, jeg er så fantastisk flink o.s.v...Jeg er omsvermet av menn som vil bli kjent med meg.

Det er rart. Alle disse tilbakemeldingene får meg til å tenke at jeg gjør det bra her i livet og at kanskje jeg er en kjekk jente, men samtidig hater jeg meg selv. Synest jeg er feit, pysete, slem, skitten og ekkel.

Eller kanskje jeg driver med selvskading bare for å føle at jeg har en kropp og lever...

Dette er iallefal noe av det jeg tenker om dette temaet. Vet ikke om du føler det på samme måten?

Det skjer at jeg skrubber og risper meg med vilje, men da dikter jeg opp unskyldninger og historier. Selv til legen. Bare psykologen min jeg er ærlig mot...

[Gjest vioola]

for meg så har det vært mye jobb. Jeg pleide å si at jeg er jo psyk så og lagde unnskyldninger for alt mulig. Når jeg selv innså at jeg har ansvaret for mitt eget liv ble det bedre. Det er bare du selv som kan gjøre noe med situasjonen din. Jeg skadet meg selv for å få oppmerksomhet..var så utsultet på omsorg at jeg kuttet meg for å få samtalen på legevakten og bli sydd.. helt sykt egentlig.