Bør man ikke spørre hvor de kommer fra?

[Gjest KariKruskakli]

Men jeg og prater jo med folk om hvor de kommer fra. Men jeg lar de starte, og det føles mye mer naturlig enn at jeg skal grave og spørre, det er faktisk mange som ikke vil snakke om det.

Bare se på adopsjonforumet hvor mange som blir fornærmet over at det blir spurt hvor ungene kommmer fra. Jeg har funnet ut for lenge siden at jeg lar andre fortelle så tråkker jeg ingen på tærne.

Ok. Når det gjelder barn er jeg enig.

[Dorthe]

Hvorfor er det uhøflig å spørre?

Ingen har vel grunn til å skamme seg over sin bakgrunn?

Men det er det faktisk noen som gjør og derfor er det ikke helt høflig.

Dessuten så finnes det så mange mixa nordmenn at du kan risikere at de sier Lillehammer selv om de er mørke i huden ) Det er pinlig )

[Gjest Ulvinnen]

Men det er det faktisk noen som gjør og derfor er det ikke helt høflig.

Dessuten så finnes det så mange mixa nordmenn at du kan risikere at de sier Lillehammer selv om de er mørke i huden ) Det er pinlig )

Hvorfor skulle det være pinlig at de svarte at de kom fra Lillehammer?

Da fortsetter du bare samtalen der da, du kan nevne et eller annet med Mjøsa, osb.

Trikket er bare å spørre: "Hvor kommer du fra?" i stedt for "Hvilket land kommer du fra?"

[Gjest Ulvinnen]

Er ikke det å vise normal interesse for folk?

Helt enig, det er en naturlig del av en samtale når du begynner å bli kjent med en person.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har tidligere hatt en jobb der jeg hadde flere utenlandske kollegaer.

Da var det helt naturlig å spørre dem hvor de kom i fra, på samme måte som de spurte meg hvor jeg er fra.

Jeg har aldri opplevd at noen har tatt det ille opp.

Men det er jo ikke det første spørsmålet jeg stiller, det kommer etterhvert, på samme måte som man forteller om familie, interesser osb

[Dorthe]

Hvorfor skulle det være pinlig at de svarte at de kom fra Lillehammer?

Da fortsetter du bare samtalen der da, du kan nevne et eller annet med Mjøsa, osb.

Trikket er bare å spørre: "Hvor kommer du fra?" i stedt for "Hvilket land kommer du fra?"

Ja, det er et godt triks, jeg har noen sånne på lager jeg også.

Jeg har hørt folk bli spurt om hvor de kommer fra når de har hatt utenlandsk utseende og de har blitt rasende og svart at de er like mye fra Norge som oss andre ;o)

[Dorthe]

Helt enig, det er en naturlig del av en samtale når du begynner å bli kjent med en person.

Jeg spør av prinsipp aldri hvor folk kommer fra og aldri hva de jobber med. Men det er meg da, man får uansett vite det etter en stund.

Det er da viktigere hvordan personlighet folk har enn hvor de kommer fra og hvilken status de har.

[Gjest Debra irl]

Jeg er blandings. Og jeg tar meg ikke _nær_ av det. Det er bare så utrolig kjedelig at det inngår i spørsmålsrekken vi har som tror at vi blir veldig godt kjent. Men, man kan lage litt smalltalk av det hvis det går litt tregt selskap hvor man ikke kjenner hverandre så godt da.

Men stort sett nå, når noen spør hvor jeg kommer fra, så svarer jeg med byen min, og "og du da?". Og da er det ikke så mange som spør en gang til for å få vite biologien, selv om jeg skjønner at det er det de vil fram til.

Men som sagt, det er bare fordi det er så standard spørsmål at jeg går lei. Jeg blir ikke støtt.

[Åsemor]

Jeg spør ikke før vi er "godt" kjent, og det er ikke mange dager siden jeg dristet meg til å spørre (spurte til og med "hvilket LAND kommer du fra") og fikk pent til svar Norge. Han var født og oppvokst i norge, men foreldrene var fra et annet land.

Jeg syns faktisk det er interessant, fordi de jeg blir kjent med ofte har noen greier gående mellom kosovoalbanere og serbere f.eks, og det kan faktisk være nyttig å vite det. Men jeg spør jo gjerne samtidig om de er aktive i gjenger, slåssing og drikking også jeg da.

Har ei venninne som får spørsmålet "hvilket land er du født i da?" som første spørsmål etter hva er navnet, når hun blir kjent med nye folk. Det er faktisk ikke så interessant med en gang hvis man bare har en liten samtale over en øl på byen eller noe, og jeg ser for meg at hun er lei av å bli minnet hele tiden på at det er tydelig at hun er annerledes enn "alle" andre.

[Gjest Vil være som meg og deg og alle andre]

Adopterte barn/ungdommer liker ofte ikke det spørsmålet. Det er min erfaring. Kanskje fordi man aller helst vil være som alle andre i den alderen, og man jo faktisk er oppvokst her i landet.