Når man har kjempet så lenge.

[bugge -jenta]

jeg må tenke på det.

Bare tanken på å bli sint gjør meg vettskremt.

Vet nok hvem jeg burde bli sint på

Kjære mbo. jeg føler jeg har en så liknende sorg som deg for tiden. Jeg er noen år yngre, men føler vel at det liger år foran meg med gleder, men et rikt monn av tap og sorg også dessverre. Ikke for å være pessimist, men jeg vet jo hvordan de siste 20 årene mine har vært. Jeg blir ikke frisk, og utfordringen blir å leve med. Jeg føler også en enorm sorg over all energi som har blitt sugd ut av meg i årevis til dritt og lort, i stedenfor mer positive ting. Også er det så lite igjen til det positive. Nesten ingenting, og det er også en sorg.

Ja, man kan prøve å se de små tingene og glede seg over dem, men du har også lov til å gi deg ende over og gråte smerten ut for en tid. Hva ville skjedd om du falt litt sammen.

Verden ville fortsatt bestå. Og ikke vet jeg hvor lenge du har holdt fortet, men av og til er det lov å bli liggende i senga rett ut. La verden seile sin sjø, gå litt i hi. Barna dine er vel så store nå at de skulle tåle det, og mannen din også. Misforstå meg ikke. Det er ikke bra å "forlate" livet for lenge av gangen, etter min erfaring, men for en kortere stund kan det være helt greit.

Å bære på oppdemmet sinne vet jeg mye om. Det er min historie også. Fra jeg var bitteliten, gjennom overgrep. Sinne er en relativt ny følelse i følelsesregisteret mitt. Jeg kan erindre den fra barndommen langt tilbake. Men snille piker skulle ikke være sinte, eller obsternasige.

Problemet er at når man begraver sinne, har man en tendens til å begrave en rekke andre følelser også. Følelser er kompliserte, og de danner ofte kombinasjoner. Angst og sinne er en slik kombinasjon, og de to følelsene er svært like fysisk sett også, hvis du tenker etter. Sinne og frustrasjon. Sinne og følelsen av å være ydmyket. Å atarte med å være sint kan være vanskelig. Kanskje har du betinget følelsene angst og sinne omtrent som Pavlovs hunder. Det ene følger det andre. Har du det slik at når du kjenner spiren til sinne, er det angsten som tar over? Slik hadde for eksempel jeg det lenge. Eller jeg kjente spiren til frustrasjon, eller entusiasme, eller glede, udmykelse og sinne. Angsten var disse følelsenens følgesvenn. Hvordan det ble slik for meg vil jeg ikke gå nærmere inn på.

I tilfelle, det ble både vanskelig å kjenne på angst og sinne, og egentlig alle følelser. I terapien har vi jobbet med å separere følelser, og noe av det mest spesielle er at når angsten kom frem igjen, kom alle disse andre følelsene frem i kjølvannet. Snakk om å få et formidabelt følelsesregister kastende over seg..

Rent praktisk i forhold til å få frem sinne, begynte jeg ikke med de store tingene. Jeg la ikke fokuset på de jeg var sint på. Jeg begynte med meg selv, og å sette små grenser for meg selv. Jeg begynte å sette ned fote over urettferdigheter jeg ble utsatt for, på en rolig måte.

jeg slutte å la alle få gå inn på bussen før meg, selv om jeg stod langt fremme i køa. Jeg begynte å si ifra hvis noen snek i køa foran meg." Jeg lurer på om det ikke var min tur nå?" Når noen såret meg, begynte jeg å si det til dem. Når venninners menn oppførte seg tåpelig kunne jeg si det til dem. Jeg begynte å gå tilbake med sko som ble utslitt etter to uker, og kranglet med dem til jeg fikk nye. Hvis folk var frel\kk mot meg eller tok meg for gitt,begynte jeg å si det til dem. Der startet jeg, og kjente gradvis at jeg var et _jeg_, og at en skulle ikke kødde for mye med denne dama. Og gradvis var noe bygd opp inne i meg som tålte det veldige sinne som var oppdemmet der. Når sinnet kommer frem nå er det fortsatt både sorg og angst knyttet til det, men jeg klarer mer å møte det. Å holde alt dette oppdemmet, skaper enorm angst, og tar fra deg all energi. Vet ikke om du går i terapi, men jeg vet at før sinnet mitt kom frem, var jeg ikke på langt nær ferdig med terapien.

Det er befriende når sinnet kommer frem, det beskytter meg.

Men mest av alt gleder jeg meg over det som kommer frem i kjølvannet, i mitt tilfelle.

Klem mbo, hvil deg du.

[Gjest mbo]

Kjære mbo. jeg føler jeg har en så liknende sorg som deg for tiden. Jeg er noen år yngre, men føler vel at det liger år foran meg med gleder, men et rikt monn av tap og sorg også dessverre. Ikke for å være pessimist, men jeg vet jo hvordan de siste 20 årene mine har vært. Jeg blir ikke frisk, og utfordringen blir å leve med. Jeg føler også en enorm sorg over all energi som har blitt sugd ut av meg i årevis til dritt og lort, i stedenfor mer positive ting. Også er det så lite igjen til det positive. Nesten ingenting, og det er også en sorg.

Ja, man kan prøve å se de små tingene og glede seg over dem, men du har også lov til å gi deg ende over og gråte smerten ut for en tid. Hva ville skjedd om du falt litt sammen.

Verden ville fortsatt bestå. Og ikke vet jeg hvor lenge du har holdt fortet, men av og til er det lov å bli liggende i senga rett ut. La verden seile sin sjø, gå litt i hi. Barna dine er vel så store nå at de skulle tåle det, og mannen din også. Misforstå meg ikke. Det er ikke bra å "forlate" livet for lenge av gangen, etter min erfaring, men for en kortere stund kan det være helt greit.

Å bære på oppdemmet sinne vet jeg mye om. Det er min historie også. Fra jeg var bitteliten, gjennom overgrep. Sinne er en relativt ny følelse i følelsesregisteret mitt. Jeg kan erindre den fra barndommen langt tilbake. Men snille piker skulle ikke være sinte, eller obsternasige.

Problemet er at når man begraver sinne, har man en tendens til å begrave en rekke andre følelser også. Følelser er kompliserte, og de danner ofte kombinasjoner. Angst og sinne er en slik kombinasjon, og de to følelsene er svært like fysisk sett også, hvis du tenker etter. Sinne og frustrasjon. Sinne og følelsen av å være ydmyket. Å atarte med å være sint kan være vanskelig. Kanskje har du betinget følelsene angst og sinne omtrent som Pavlovs hunder. Det ene følger det andre. Har du det slik at når du kjenner spiren til sinne, er det angsten som tar over? Slik hadde for eksempel jeg det lenge. Eller jeg kjente spiren til frustrasjon, eller entusiasme, eller glede, udmykelse og sinne. Angsten var disse følelsenens følgesvenn. Hvordan det ble slik for meg vil jeg ikke gå nærmere inn på.

I tilfelle, det ble både vanskelig å kjenne på angst og sinne, og egentlig alle følelser. I terapien har vi jobbet med å separere følelser, og noe av det mest spesielle er at når angsten kom frem igjen, kom alle disse andre følelsene frem i kjølvannet. Snakk om å få et formidabelt følelsesregister kastende over seg..

Rent praktisk i forhold til å få frem sinne, begynte jeg ikke med de store tingene. Jeg la ikke fokuset på de jeg var sint på. Jeg begynte med meg selv, og å sette små grenser for meg selv. Jeg begynte å sette ned fote over urettferdigheter jeg ble utsatt for, på en rolig måte.

jeg slutte å la alle få gå inn på bussen før meg, selv om jeg stod langt fremme i køa. Jeg begynte å si ifra hvis noen snek i køa foran meg." Jeg lurer på om det ikke var min tur nå?" Når noen såret meg, begynte jeg å si det til dem. Når venninners menn oppførte seg tåpelig kunne jeg si det til dem. Jeg begynte å gå tilbake med sko som ble utslitt etter to uker, og kranglet med dem til jeg fikk nye. Hvis folk var frel\kk mot meg eller tok meg for gitt,begynte jeg å si det til dem. Der startet jeg, og kjente gradvis at jeg var et _jeg_, og at en skulle ikke kødde for mye med denne dama. Og gradvis var noe bygd opp inne i meg som tålte det veldige sinne som var oppdemmet der. Når sinnet kommer frem nå er det fortsatt både sorg og angst knyttet til det, men jeg klarer mer å møte det. Å holde alt dette oppdemmet, skaper enorm angst, og tar fra deg all energi. Vet ikke om du går i terapi, men jeg vet at før sinnet mitt kom frem, var jeg ikke på langt nær ferdig med terapien.

Det er befriende når sinnet kommer frem, det beskytter meg.

Men mest av alt gleder jeg meg over det som kommer frem i kjølvannet, i mitt tilfelle.

Klem mbo, hvil deg du.

Hei Buggejenta.

Har lest ditt innlegg,

må tenke litt og skriver et svar senere.

klem

[Gjest mbo]

Kjære mbo. jeg føler jeg har en så liknende sorg som deg for tiden. Jeg er noen år yngre, men føler vel at det liger år foran meg med gleder, men et rikt monn av tap og sorg også dessverre. Ikke for å være pessimist, men jeg vet jo hvordan de siste 20 årene mine har vært. Jeg blir ikke frisk, og utfordringen blir å leve med. Jeg føler også en enorm sorg over all energi som har blitt sugd ut av meg i årevis til dritt og lort, i stedenfor mer positive ting. Også er det så lite igjen til det positive. Nesten ingenting, og det er også en sorg.

Ja, man kan prøve å se de små tingene og glede seg over dem, men du har også lov til å gi deg ende over og gråte smerten ut for en tid. Hva ville skjedd om du falt litt sammen.

Verden ville fortsatt bestå. Og ikke vet jeg hvor lenge du har holdt fortet, men av og til er det lov å bli liggende i senga rett ut. La verden seile sin sjø, gå litt i hi. Barna dine er vel så store nå at de skulle tåle det, og mannen din også. Misforstå meg ikke. Det er ikke bra å "forlate" livet for lenge av gangen, etter min erfaring, men for en kortere stund kan det være helt greit.

Å bære på oppdemmet sinne vet jeg mye om. Det er min historie også. Fra jeg var bitteliten, gjennom overgrep. Sinne er en relativt ny følelse i følelsesregisteret mitt. Jeg kan erindre den fra barndommen langt tilbake. Men snille piker skulle ikke være sinte, eller obsternasige.

Problemet er at når man begraver sinne, har man en tendens til å begrave en rekke andre følelser også. Følelser er kompliserte, og de danner ofte kombinasjoner. Angst og sinne er en slik kombinasjon, og de to følelsene er svært like fysisk sett også, hvis du tenker etter. Sinne og frustrasjon. Sinne og følelsen av å være ydmyket. Å atarte med å være sint kan være vanskelig. Kanskje har du betinget følelsene angst og sinne omtrent som Pavlovs hunder. Det ene følger det andre. Har du det slik at når du kjenner spiren til sinne, er det angsten som tar over? Slik hadde for eksempel jeg det lenge. Eller jeg kjente spiren til frustrasjon, eller entusiasme, eller glede, udmykelse og sinne. Angsten var disse følelsenens følgesvenn. Hvordan det ble slik for meg vil jeg ikke gå nærmere inn på.

I tilfelle, det ble både vanskelig å kjenne på angst og sinne, og egentlig alle følelser. I terapien har vi jobbet med å separere følelser, og noe av det mest spesielle er at når angsten kom frem igjen, kom alle disse andre følelsene frem i kjølvannet. Snakk om å få et formidabelt følelsesregister kastende over seg..

Rent praktisk i forhold til å få frem sinne, begynte jeg ikke med de store tingene. Jeg la ikke fokuset på de jeg var sint på. Jeg begynte med meg selv, og å sette små grenser for meg selv. Jeg begynte å sette ned fote over urettferdigheter jeg ble utsatt for, på en rolig måte.

jeg slutte å la alle få gå inn på bussen før meg, selv om jeg stod langt fremme i køa. Jeg begynte å si ifra hvis noen snek i køa foran meg." Jeg lurer på om det ikke var min tur nå?" Når noen såret meg, begynte jeg å si det til dem. Når venninners menn oppførte seg tåpelig kunne jeg si det til dem. Jeg begynte å gå tilbake med sko som ble utslitt etter to uker, og kranglet med dem til jeg fikk nye. Hvis folk var frel\kk mot meg eller tok meg for gitt,begynte jeg å si det til dem. Der startet jeg, og kjente gradvis at jeg var et _jeg_, og at en skulle ikke kødde for mye med denne dama. Og gradvis var noe bygd opp inne i meg som tålte det veldige sinne som var oppdemmet der. Når sinnet kommer frem nå er det fortsatt både sorg og angst knyttet til det, men jeg klarer mer å møte det. Å holde alt dette oppdemmet, skaper enorm angst, og tar fra deg all energi. Vet ikke om du går i terapi, men jeg vet at før sinnet mitt kom frem, var jeg ikke på langt nær ferdig med terapien.

Det er befriende når sinnet kommer frem, det beskytter meg.

Men mest av alt gleder jeg meg over det som kommer frem i kjølvannet, i mitt tilfelle.

Klem mbo, hvil deg du.

Hei.

Ja det er igrunnen rart jeg har jobbet mye med meg selv både hos psykolog,i analytisk gruppe og nå i kognitiv men sinne har jeg jobbet veldig lite med.

Det er litt rart at i arbeidslivet kunne jeg til tider bli sint men aldri hjemme hos mine nærmeste.

Når det gjelder barndommen har jeg forsøkt og tilgi og si at ting ikke ble gjort av ondskap men dumskap,

dumskap er lettere og tilgi.

Mulig det er feil og ikke ta et oppgjør med det men jeg er vel feig der og nå føler jeg at det er for sent.

Ja vi må få lov til å sørge,

det er vanskelig og godta at livet har vært så tungt og at man har gått glipp av så mye.

Jeg er iallefall glad for at jeg har lært barna mine at det er lov og vise følelser og de kan bli både rasende sint,gråte og le så noe har jeg vel vært oppmerksom på og lært.

Det er et vanskelig liv jeg lever med familieproblemer som sliter samtidig som jeg strever med mine egne ting så egentlig er det ikke rart man blir utslitt,oppbrukt og motløs.

Du har jo også slitt lenge selv om du er mye yngre enn meg så jeg føler at du forstår.

Jeg synes du er kjempeflink som jobber så aktivt med følelsene dine,

du er tross alt ei tøff og sterk jente selv om det kanskje ikke altid føles slik.

Om man ikke blir frisk kan det kanskje gjøres noe med livskvalitetene,lett og si men vanskelig og følge opp.

Vi får bare prøve så godt vi kan.

Så får du ha en fin 17Mai på den måten du velger og feire den.

Jeg har hengt opp flagget,skal ha god middag og ellers får andre ta seg av feiringen.

Takk for et flott svar.

Klem fra meg som tenker på deg.

[cathlin]

Hei!

Vil bare si at nå har jeg meldt ham, og han ringer meg over 17. mai. Han håper også på å være på jobb igjen i løpet av juni, så nå krysser jeg fingre.

Håper du får en grei 17. mai.

Selv er jeg i det "handikappede" slaget hvor jeg ikke klarer å gå i tog og slikt, fordi det "hormonelle" falt seg slik, og da blir jeg ekstra ille. Kjenner et ekstra sting i hjertet over det. Men jeg skal prøve å komme meg til plassen rett før toget slutter, så jeg får heiet litt, og vært med på lekene. God gammeldags 17. mai her, akkurat som barndommens.

Klem

:-) Gratulerer!!!!!

Jeg syns 17. mai er noe drit, ærlig talt! I fjor prøvde jeg å gjøre alt for at det skulle bli en postiv dag. Det endte med at jeg gikk i dvale med et fjollette smil og stress energi. Jeg prøver å godta at jeg er en av dem som får bedrøvelsessyken 17 mai og tasser rundt og er tapper!

*KLEM*

[bugge -jenta]

:-) Gratulerer!!!!!

Jeg syns 17. mai er noe drit, ærlig talt! I fjor prøvde jeg å gjøre alt for at det skulle bli en postiv dag. Det endte med at jeg gikk i dvale med et fjollette smil og stress energi. Jeg prøver å godta at jeg er en av dem som får bedrøvelsessyken 17 mai og tasser rundt og er tapper!

*KLEM*

Ja, denne dagen har vært passe drit for meg også. Våknet opp med migrene og spydde verre. Så tok jeg medisin og sov over alt av tog og leker. Tror jeg våknet halv to. Men nå har vi hatt besøk av noen venner, og jeg har klart å være oppe, så det er ikke så aller verst nå. Jeg tror endelig jeg har funnet en migrenemedisin som virker i hvertfall i blant.

Håper på en bedre kveld. For deg og meg.

Klem

[bugge -jenta]

Hei.

Ja det er igrunnen rart jeg har jobbet mye med meg selv både hos psykolog,i analytisk gruppe og nå i kognitiv men sinne har jeg jobbet veldig lite med.

Det er litt rart at i arbeidslivet kunne jeg til tider bli sint men aldri hjemme hos mine nærmeste.

Når det gjelder barndommen har jeg forsøkt og tilgi og si at ting ikke ble gjort av ondskap men dumskap,

dumskap er lettere og tilgi.

Mulig det er feil og ikke ta et oppgjør med det men jeg er vel feig der og nå føler jeg at det er for sent.

Ja vi må få lov til å sørge,

det er vanskelig og godta at livet har vært så tungt og at man har gått glipp av så mye.

Jeg er iallefall glad for at jeg har lært barna mine at det er lov og vise følelser og de kan bli både rasende sint,gråte og le så noe har jeg vel vært oppmerksom på og lært.

Det er et vanskelig liv jeg lever med familieproblemer som sliter samtidig som jeg strever med mine egne ting så egentlig er det ikke rart man blir utslitt,oppbrukt og motløs.

Du har jo også slitt lenge selv om du er mye yngre enn meg så jeg føler at du forstår.

Jeg synes du er kjempeflink som jobber så aktivt med følelsene dine,

du er tross alt ei tøff og sterk jente selv om det kanskje ikke altid føles slik.

Om man ikke blir frisk kan det kanskje gjøres noe med livskvalitetene,lett og si men vanskelig og følge opp.

Vi får bare prøve så godt vi kan.

Så får du ha en fin 17Mai på den måten du velger og feire den.

Jeg har hengt opp flagget,skal ha god middag og ellers får andre ta seg av feiringen.

Takk for et flott svar.

Klem fra meg som tenker på deg.

Det er mye i fortiden det kjennes for sent å ta opp, og i det øyeblikket jeg kjente at jeg setter grenser _nå_, er det for min del greit å legge en del ting på is fra fortiden. Men det er på mange måter vanskelig å gå i terapi. Før var jeg den som var tålmodig, godmodig, snill, omtenksom, harmonisk, oppofrende og jeg vet ikke hva. Nå synes de samme menneskene at jeg er blitt temmelig på tuppa. Grensesettingen fra min side gjør at jeg får rollen som vanskelig, j"eg sårer folk, og det er ikke rart at jeg må gå i terapi!!!!!" Må vite. Det er ikke alltid "omgivelsene" er like glad for den forandringen som skjer med en, og psykiateren min sier det er ikke helt få ekteskap(for eksempel) som har fått store problemer eller gått dukken i løpet av en lang periode med terapi. Man forandres nemlig. Det trenger ikke alle like. Det er en pris å betale, men jeg velger å betale den, at roller forandres, at mennesker ikke forstår, at det kan føre til splittelse. Jeg må ta vare på meg selv. Det er ikke egoisme. Jeg går til grunne hvis jeg ikke gjør det.

Men å jobbe med sinne er vanskelig, så min vei ble å bli tydeligere i de små ting, så kom det mye større sinne senere. Når jeg ble tydeligere, tålte jeg det bedre.

En liten ting. Jeg skriver i innlegget mitt en setning som kan misfortås den veien at det var min far eller noen i familien som forgrep seg på meg. Det må jeg si klart fra at det ikke var. Min kjære far ville ikke tenkt tanken, selv om han ikke var perfekt på alle måter. Jeg er veldig glad i begge mine foreldre, og de ville gått gjennom ild og vann for meg om det gjaldt. Det gjør ikke alle ting lettere....

Det var en leder i det kristne ungdomsmiljøet jeg var med i og jeg møtte ham første gang 13 år gammel, uskyldig og stinn i angst etter å ha fått panikkangst i så ung alder. Slik at det er klart.

Klem

[Gjest `mbo]

Det er mye i fortiden det kjennes for sent å ta opp, og i det øyeblikket jeg kjente at jeg setter grenser _nå_, er det for min del greit å legge en del ting på is fra fortiden. Men det er på mange måter vanskelig å gå i terapi. Før var jeg den som var tålmodig, godmodig, snill, omtenksom, harmonisk, oppofrende og jeg vet ikke hva. Nå synes de samme menneskene at jeg er blitt temmelig på tuppa. Grensesettingen fra min side gjør at jeg får rollen som vanskelig, j"eg sårer folk, og det er ikke rart at jeg må gå i terapi!!!!!" Må vite. Det er ikke alltid "omgivelsene" er like glad for den forandringen som skjer med en, og psykiateren min sier det er ikke helt få ekteskap(for eksempel) som har fått store problemer eller gått dukken i løpet av en lang periode med terapi. Man forandres nemlig. Det trenger ikke alle like. Det er en pris å betale, men jeg velger å betale den, at roller forandres, at mennesker ikke forstår, at det kan føre til splittelse. Jeg må ta vare på meg selv. Det er ikke egoisme. Jeg går til grunne hvis jeg ikke gjør det.

Men å jobbe med sinne er vanskelig, så min vei ble å bli tydeligere i de små ting, så kom det mye større sinne senere. Når jeg ble tydeligere, tålte jeg det bedre.

En liten ting. Jeg skriver i innlegget mitt en setning som kan misfortås den veien at det var min far eller noen i familien som forgrep seg på meg. Det må jeg si klart fra at det ikke var. Min kjære far ville ikke tenkt tanken, selv om han ikke var perfekt på alle måter. Jeg er veldig glad i begge mine foreldre, og de ville gått gjennom ild og vann for meg om det gjaldt. Det gjør ikke alle ting lettere....

Det var en leder i det kristne ungdomsmiljøet jeg var med i og jeg møtte ham første gang 13 år gammel, uskyldig og stinn i angst etter å ha fått panikkangst i så ung alder. Slik at det er klart.

Klem

Hei.

Du får meg til å tenke og det er bra,tenke på ting jeg har forsøkt og fortrenge,tøfft og ta fram men også viktig for jeg må bli ferdig med dem.

Desverre ble jeg også utsatt for et overgrep som tenåring,ikke fra familen men en jeg trodde var en venn.

Dette gjorde min ungdomstid til en skremmende og vanskelig tid og gjorde noe med meg som aldri kan opprettes.

Har forsøkt og ikke tenke på det men den vonde klumpen i magen går nok aldri vekk.

Jeg gikk flere år i ganske intensiv terapi og følte at jeg kom ganske lang i å jobbe med meg selv men etter at jeg måtte slutte i den gruppa tror jeg jeg falt sakte men sikkert tilbake til den jeg var før.

Huff,kan ikke gå i en sånn gruppe resten av livet heller.

Går nå i kognitiv gruppe og det er også bra men på en annen måte,

begynner og bevege meg utenfor huset og i dag gikk jeg tur helt alene og det er lenge siden sist.

Tror nok at jeg alltid må kjenne på angst og frykt men må lære og leve med det på best mulig måte og noen dager er ekstra tunge,

da må man kanskje få lov å gi opp litt og bare sørge.

Noe av det jeg nå har skrevet har jeg aldri våget å ta opp før så jeg er nok på vei men vet ikke hvor.

Ser ut til at Cipralexøkningen etterhvert begynner og hjelpe meg og jeg har litt mer håp nå

Klem fra meg som ønsker du har det bra og bedre for hver dag

[bugge -jenta]

Hei.

Du får meg til å tenke og det er bra,tenke på ting jeg har forsøkt og fortrenge,tøfft og ta fram men også viktig for jeg må bli ferdig med dem.

Desverre ble jeg også utsatt for et overgrep som tenåring,ikke fra familen men en jeg trodde var en venn.

Dette gjorde min ungdomstid til en skremmende og vanskelig tid og gjorde noe med meg som aldri kan opprettes.

Har forsøkt og ikke tenke på det men den vonde klumpen i magen går nok aldri vekk.

Jeg gikk flere år i ganske intensiv terapi og følte at jeg kom ganske lang i å jobbe med meg selv men etter at jeg måtte slutte i den gruppa tror jeg jeg falt sakte men sikkert tilbake til den jeg var før.

Huff,kan ikke gå i en sånn gruppe resten av livet heller.

Går nå i kognitiv gruppe og det er også bra men på en annen måte,

begynner og bevege meg utenfor huset og i dag gikk jeg tur helt alene og det er lenge siden sist.

Tror nok at jeg alltid må kjenne på angst og frykt men må lære og leve med det på best mulig måte og noen dager er ekstra tunge,

da må man kanskje få lov å gi opp litt og bare sørge.

Noe av det jeg nå har skrevet har jeg aldri våget å ta opp før så jeg er nok på vei men vet ikke hvor.

Ser ut til at Cipralexøkningen etterhvert begynner og hjelpe meg og jeg har litt mer håp nå

Klem fra meg som ønsker du har det bra og bedre for hver dag

Kjære mbo.

Jeg er så glad du har skrevet ting her nå som du ikke har gjort før. Du er absolutt på vei. Jeg vet heller ikke helt hvor jeg ender, men er sikker på at å være på vei er et steg i riktig retning. Jeg tror at om dette med overgrepet ble liggende litt brakk i perioder du gikk i terapi, er det ikke for sent å ta det opp igjen og jobbe med det nå. Så mye av det setter seg i kropp, og det er så mye skam og drit en går og bærer på. En blir så vant til det til slutt an en tenker det er vel slik det må være. Det er for sent å begynne å styre med dette nå.

Men det blir aldri for sent. Å gå inn i denne problematikken kan være å løsne på så mye av det andre du sliter med. Gruppen er sikkert bra, men kanskje du er moden for noen enkelttimer også. Det kjenner du etter selv. Takk for at du delte det med meg. Det er rart å tenke på at noe kan gjøre slik skade i så lang tid. Det slutter aldri å forbause meg.

Men det har gjort det, skadet meg.

Jaja, håper du får sove i natt. Jeg sovnet litt i sted dessverre, så det spørs med meg. Jeg er så sliten for tiden at det hender jeg føler jeg lider av et slags utmattelsessyndrom.

Klem

[Gjest mbo]

Kjære mbo.

Jeg er så glad du har skrevet ting her nå som du ikke har gjort før. Du er absolutt på vei. Jeg vet heller ikke helt hvor jeg ender, men er sikker på at å være på vei er et steg i riktig retning. Jeg tror at om dette med overgrepet ble liggende litt brakk i perioder du gikk i terapi, er det ikke for sent å ta det opp igjen og jobbe med det nå. Så mye av det setter seg i kropp, og det er så mye skam og drit en går og bærer på. En blir så vant til det til slutt an en tenker det er vel slik det må være. Det er for sent å begynne å styre med dette nå.

Men det blir aldri for sent. Å gå inn i denne problematikken kan være å løsne på så mye av det andre du sliter med. Gruppen er sikkert bra, men kanskje du er moden for noen enkelttimer også. Det kjenner du etter selv. Takk for at du delte det med meg. Det er rart å tenke på at noe kan gjøre slik skade i så lang tid. Det slutter aldri å forbause meg.

Men det har gjort det, skadet meg.

Jaja, håper du får sove i natt. Jeg sovnet litt i sted dessverre, så det spørs med meg. Jeg er så sliten for tiden at det hender jeg føler jeg lider av et slags utmattelsessyndrom.

Klem

Hei

Ja jeg har sovet men først måtte tankene kverne,

ja det er mye man bærer på som det skal mot til og ta opp å kjenne på men nå må gørra ut.

Ikke engang mannen min vet dette så det har vært en godt skjult hemmelighet.

Tror nok det hadde gjort seg med enkeltimer hos psykolog men det tar lang tid og komme til .

Håper du også har fått sove i natt og at du har det noenlunde bra.

Føles godt og dele ting med deg for jeg føler at du VET.

Stor klem.

[bugge -jenta]

Hei

Ja jeg har sovet men først måtte tankene kverne,

ja det er mye man bærer på som det skal mot til og ta opp å kjenne på men nå må gørra ut.

Ikke engang mannen min vet dette så det har vært en godt skjult hemmelighet.

Tror nok det hadde gjort seg med enkeltimer hos psykolog men det tar lang tid og komme til .

Håper du også har fått sove i natt og at du har det noenlunde bra.

Føles godt og dele ting med deg for jeg føler at du VET.

Stor klem.

Kjære mbo, jeg er så klar til å ta i mot alt du vil om dette.

Du er så modig som tar tak i det etter så mange år, men det er nå engang slik at enkelte ting er livet for kort til å komme over, om en så skulle leve til en blir 110 år. Du er anonym her inne, har ikke skrevet mye som kan avsløre deg for noen. Jeg har jo lest alle innleggene dine, og du har skrevet på en måte som gjør at en må være nabokjerringa hvis en skal begynne å lure på din identitet tror jeg.

Selv vet jeg at jeg er gjenkjennelig, men overgrep overlever jeg at folk leser om, om de så skulle kjenne meg. Jeg skjermer mest mulig venner, familie, bekjente osv, og det er fordi at de ikke har bedt om å være på dette forumet. Det kan være lurt å sette seg ned å sette opp en liten liste for seg selv om områder en skal være forsiktige med. Da føler en seg tryggere. Og tør mer.

Min liste betyr å skrive lite om familie, slekt, venner, kolleger, bekjente. Mitt seksualliv eller seksualitet, siden det vil implisere min mann. (Det hadde forsåvidt ikke vært naturlig for meg heller.) Jeg tenker også over om hva jeg skriver om min kjære psykiater. Refererer det jeg tenker han ikke hadde hatt noe i mot at flere enn meg kunne lære noe av.

Dette gjør at en ikke kan skrive alt mulig her inne, men slik er det for meg som har valgt å være åpen om ting mennesker kunne kjent meg igjen på. Mange har ikke vært så åpen og kan skrive om de tingene.

Jeg tror det er utrolig viktig at dette kommer frem nå, på en eller annen måte, for dette er en kjempestor barriere mot å bli friskere.

Klem fra

[Gjest mbo]

Kjære mbo, jeg er så klar til å ta i mot alt du vil om dette.

Du er så modig som tar tak i det etter så mange år, men det er nå engang slik at enkelte ting er livet for kort til å komme over, om en så skulle leve til en blir 110 år. Du er anonym her inne, har ikke skrevet mye som kan avsløre deg for noen. Jeg har jo lest alle innleggene dine, og du har skrevet på en måte som gjør at en må være nabokjerringa hvis en skal begynne å lure på din identitet tror jeg.

Selv vet jeg at jeg er gjenkjennelig, men overgrep overlever jeg at folk leser om, om de så skulle kjenne meg. Jeg skjermer mest mulig venner, familie, bekjente osv, og det er fordi at de ikke har bedt om å være på dette forumet. Det kan være lurt å sette seg ned å sette opp en liten liste for seg selv om områder en skal være forsiktige med. Da føler en seg tryggere. Og tør mer.

Min liste betyr å skrive lite om familie, slekt, venner, kolleger, bekjente. Mitt seksualliv eller seksualitet, siden det vil implisere min mann. (Det hadde forsåvidt ikke vært naturlig for meg heller.) Jeg tenker også over om hva jeg skriver om min kjære psykiater. Refererer det jeg tenker han ikke hadde hatt noe i mot at flere enn meg kunne lære noe av.

Dette gjør at en ikke kan skrive alt mulig her inne, men slik er det for meg som har valgt å være åpen om ting mennesker kunne kjent meg igjen på. Mange har ikke vært så åpen og kan skrive om de tingene.

Jeg tror det er utrolig viktig at dette kommer frem nå, på en eller annen måte, for dette er en kjempestor barriere mot å bli friskere.

Klem fra

Hei.

Har i dag kjent på følelser jeg hadde glemt jeg hadde.

Har lagt mesteparten av dagen og føler meg elendig men det går seg vel til.

Ser ut til at det blir en del dårlige dager enten jeg bruker medisiner eller ikke.

Orker ikke skrive så mye i dag men tenker desto mer

Klem.

[bugge -jenta]

Hei.

Har i dag kjent på følelser jeg hadde glemt jeg hadde.

Har lagt mesteparten av dagen og føler meg elendig men det går seg vel til.

Ser ut til at det blir en del dårlige dager enten jeg bruker medisiner eller ikke.

Orker ikke skrive så mye i dag men tenker desto mer

Klem.

Kanskje er det det du har bruk for nå. Tenke, bare være, gå i dvale, sove, drømme. Tenker på deg, og du skriver her inne kun hvis du selv vil vettu. Ingen forpliktelser for noen andre enn deg selv.

Klem

[Gjest mbo]

Kanskje er det det du har bruk for nå. Tenke, bare være, gå i dvale, sove, drømme. Tenker på deg, og du skriver her inne kun hvis du selv vil vettu. Ingen forpliktelser for noen andre enn deg selv.

Klem

Hei venn.

Vet det.

Ting tar tid og fordøye,

dette kom ut så brått,tror det var meningen at det måtte ut.

Har tatt litt mye truxal i dag og ligger på sofaen men kjenner jeg meg selv er jeg snart på beina igjen.

Er som du vant til å kjempe.

En praktisk ting.er det vanlig med kvalme på Cipralex,er plaget med dette enkelte dager.

Håper dagen din er en av de gode.

Har du msn?