cipramil-cipralex

[Gjest påutprøving]

er det noen som har tålt cipramil men ikke cipralex, eller er de så like at det går for det samme??

[Gjest Violsa]

vet ikke , jeg har gått på cipramil og fikk ingen bivirkninger. Men da var jeg innlagt og gikk igjenom opptrapping. Det har jeg ikke gjort nå.

cipralex skal vist være forbedret cipramil? kanskje. er ikke noe ekspert

[Gjest tidligere bruker]

Cipramil virket bedre på meg enn Cipralex. Dette er "mot normalt" ettersom den nye Cipralex er en "renere" utgave av Cipramil og burde ha bedre virkning for de fleste.

[frosken]

Hvis du nå får 4 svar hvorav 2 sier det ene og 2 det motsatte, vil dette så kunne hjelpe deg i ditt valg av hva du vil gjøre mht medisinering?

I hvilken grad tror du denne type erfaring er overførbar fra ett individ til ett annet?

Nysgjerrig godhatthilsen fra

[bugge -jenta]

Det går ikke for det samme. De fleste reagerer bedre på cipralex, bedre virkning og mindre bivirkninger.

Noen reagerer bedre på cipramil, og tåler ikke cipralex.

Går man på cipramil og er kjempefornøyd, kan en fortsette med den.

Er en i tvil, kan en prøve å bytte til cipralex. Fungerer det ikke, kan en gå tilbake til cipramil.

Har en ikke prøvd noe er cipralex et naturlig førstevalg. Hvis ikke det fungerer kan en forsåvidt prøve et hvilket som helst SSRI, også cipramil, selv om det kanskje er det "svakeste" av SSRIene.(statistisk sett)

Vh

[bugge -jenta]

Det går ikke for det samme. De fleste reagerer bedre på cipralex, bedre virkning og mindre bivirkninger.

Noen reagerer bedre på cipramil, og tåler ikke cipralex.

Går man på cipramil og er kjempefornøyd, kan en fortsette med den.

Er en i tvil, kan en prøve å bytte til cipralex. Fungerer det ikke, kan en gå tilbake til cipramil.

Har en ikke prøvd noe er cipralex et naturlig førstevalg. Hvis ikke det fungerer kan en forsåvidt prøve et hvilket som helst SSRI, også cipramil, selv om det kanskje er det "svakeste" av SSRIene.(statistisk sett)

Vh

Og mer er det ikke å si:o(

Slik er det.

[Gjest Skeptisk bruker nå]

Det går ikke for det samme. De fleste reagerer bedre på cipralex, bedre virkning og mindre bivirkninger.

Noen reagerer bedre på cipramil, og tåler ikke cipralex.

Går man på cipramil og er kjempefornøyd, kan en fortsette med den.

Er en i tvil, kan en prøve å bytte til cipralex. Fungerer det ikke, kan en gå tilbake til cipramil.

Har en ikke prøvd noe er cipralex et naturlig førstevalg. Hvis ikke det fungerer kan en forsåvidt prøve et hvilket som helst SSRI, også cipramil, selv om det kanskje er det "svakeste" av SSRIene.(statistisk sett)

Vh

Lurer på en ting...

Ser du svarer endel fornuftig.

Altså - Brukte Cipramil, la på meg 20 kg. Brukte Efexor, fikk seponeringshelvete. Bruker nå Cipralex. Virker veldig godt, med få bivirkninger. De andre virket forøvrig også på det de skulle.

MEN - det store spørsmålet. Jeg har grublet litt på dette.

Kjenner DU noen som har brukt SSRI e.l. et par år, sluttet med det og IKKE hatt behov for piller senere?????????

En fæl tanke er iferd med å slå ned i meg nemlig. Underskrev jeg min skjebne den gangen jeg sa ja til Cipramil. Har det ødelagt noe som gjør at jeg for alltid må vende tilbake til pillene. For den opprinnelige reseptutskrivelsen var for utmattethet iforbindelse med sykdom i familien. Angst, irritasjon, aggresjon synes jeg kaver seg på ved hver seponering. Hadde ikke det tidligere.

Altså, hadde vært ok å høre en solskinnshistorie. Noen som er FRI for piller, og lever et ok liv! Ellers er vi jo egentlig avhengige, selv om legene ikke kaller det det. Det er kanskje en uoppdaget avhengighet. Som legemiddelprodusentene nok aldri vil innrømme. Så sant de kan unngå det. Det er jo 'helt sikkert' bare den underliggende sykdom som er kommet tilbake?

[ebbamor]

Lurer på en ting...

Ser du svarer endel fornuftig.

Altså - Brukte Cipramil, la på meg 20 kg. Brukte Efexor, fikk seponeringshelvete. Bruker nå Cipralex. Virker veldig godt, med få bivirkninger. De andre virket forøvrig også på det de skulle.

MEN - det store spørsmålet. Jeg har grublet litt på dette.

Kjenner DU noen som har brukt SSRI e.l. et par år, sluttet med det og IKKE hatt behov for piller senere?????????

En fæl tanke er iferd med å slå ned i meg nemlig. Underskrev jeg min skjebne den gangen jeg sa ja til Cipramil. Har det ødelagt noe som gjør at jeg for alltid må vende tilbake til pillene. For den opprinnelige reseptutskrivelsen var for utmattethet iforbindelse med sykdom i familien. Angst, irritasjon, aggresjon synes jeg kaver seg på ved hver seponering. Hadde ikke det tidligere.

Altså, hadde vært ok å høre en solskinnshistorie. Noen som er FRI for piller, og lever et ok liv! Ellers er vi jo egentlig avhengige, selv om legene ikke kaller det det. Det er kanskje en uoppdaget avhengighet. Som legemiddelprodusentene nok aldri vil innrømme. Så sant de kan unngå det. Det er jo 'helt sikkert' bare den underliggende sykdom som er kommet tilbake?

Jeg gikk på Cipramil i nesten et år for sju år siden. Hadde fryktelige bivirkninger, og mener selv jeg har hatt store problemer i flere år etterpå pga bruken av dem.

Men likevel: Bruker overhodet ikke medisiner nå. Har aldri vært så lenge stabil som etter at jeg la om kosten og begynte å trene.

Vil med dette bare prøve å gi deg et håp om at det kanskje ikke er nødvendig å knaske piller resten av livet :-)

[bugge -jenta]

Lurer på en ting...

Ser du svarer endel fornuftig.

Altså - Brukte Cipramil, la på meg 20 kg. Brukte Efexor, fikk seponeringshelvete. Bruker nå Cipralex. Virker veldig godt, med få bivirkninger. De andre virket forøvrig også på det de skulle.

MEN - det store spørsmålet. Jeg har grublet litt på dette.

Kjenner DU noen som har brukt SSRI e.l. et par år, sluttet med det og IKKE hatt behov for piller senere?????????

En fæl tanke er iferd med å slå ned i meg nemlig. Underskrev jeg min skjebne den gangen jeg sa ja til Cipramil. Har det ødelagt noe som gjør at jeg for alltid må vende tilbake til pillene. For den opprinnelige reseptutskrivelsen var for utmattethet iforbindelse med sykdom i familien. Angst, irritasjon, aggresjon synes jeg kaver seg på ved hver seponering. Hadde ikke det tidligere.

Altså, hadde vært ok å høre en solskinnshistorie. Noen som er FRI for piller, og lever et ok liv! Ellers er vi jo egentlig avhengige, selv om legene ikke kaller det det. Det er kanskje en uoppdaget avhengighet. Som legemiddelprodusentene nok aldri vil innrømme. Så sant de kan unngå det. Det er jo 'helt sikkert' bare den underliggende sykdom som er kommet tilbake?

Jeg kjenner ikke noen personlig. Jo, ei foresten. Fungerer helt fint nå og har gjort det i mange år. Jeg har egentlig ikke en drøss med venner som går på SSRI. Men jeg har en psykiater som forteller om mennesker som har sluttet på medisiner og har det bra. Jeg har jo spurt ham mye rundt disse tingene. Selv sluttet jeg et halvt år på cipralex, seponeringen gikk greit forøvrig. (efexorseponering var et helvete for meg også)

Etter et halvt år seg det på igjen, men nå har jeg vært deprimert det meste av livet, og har plenty med grunner til det også forsåvidt.

Men svaret på spørsmålet ditt er ja, psykiateren min har mange slike eksempler. Han har også eksempler på noen som ikke klarer å seponere, og folk som må gå på medisiner livet ut.Han har endog mennesker som er medisinfrie fra ulike former for bipolaritet, etter å ha gått i en årrekke på medisiner da. Men nå følger han opp enkelte av pasientene sine til de omtrent går i grava av naturlig elde om de trenger det, så han er spesiell:o) Han tenker livskvalitet og ikke bare i termer som "behandlingsferdig". Det er i hvertfall mitt inntrykk. Ikke mange slike der ute tror jeg.

Jeg har gått noen år på SSRI nå, men fortsatt tror psykiateren min det er muligheter for at selv om det seg på igjen denne gangen, kan det gå bra å seponere i en annen livsfase/senere.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si i denne omgang, men det er jo noe som naturlig opptar mange av oss. Jeg håper jeg ikke skal måtte gå på AD resten av livet.

Vennlig hilsen

[Gjest Skeptisk bruker nå]

Jeg kjenner ikke noen personlig. Jo, ei foresten. Fungerer helt fint nå og har gjort det i mange år. Jeg har egentlig ikke en drøss med venner som går på SSRI. Men jeg har en psykiater som forteller om mennesker som har sluttet på medisiner og har det bra. Jeg har jo spurt ham mye rundt disse tingene. Selv sluttet jeg et halvt år på cipralex, seponeringen gikk greit forøvrig. (efexorseponering var et helvete for meg også)

Etter et halvt år seg det på igjen, men nå har jeg vært deprimert det meste av livet, og har plenty med grunner til det også forsåvidt.

Men svaret på spørsmålet ditt er ja, psykiateren min har mange slike eksempler. Han har også eksempler på noen som ikke klarer å seponere, og folk som må gå på medisiner livet ut.Han har endog mennesker som er medisinfrie fra ulike former for bipolaritet, etter å ha gått i en årrekke på medisiner da. Men nå følger han opp enkelte av pasientene sine til de omtrent går i grava av naturlig elde om de trenger det, så han er spesiell:o) Han tenker livskvalitet og ikke bare i termer som "behandlingsferdig". Det er i hvertfall mitt inntrykk. Ikke mange slike der ute tror jeg.

Jeg har gått noen år på SSRI nå, men fortsatt tror psykiateren min det er muligheter for at selv om det seg på igjen denne gangen, kan det gå bra å seponere i en annen livsfase/senere.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si i denne omgang, men det er jo noe som naturlig opptar mange av oss. Jeg håper jeg ikke skal måtte gå på AD resten av livet.

Vennlig hilsen

Takk for at du svarte! Da er det jo håp da, men det er tydeligvis individuelt. En må vel bare vente og se.

[Gjest Skeptisk bruker nå]

Jeg gikk på Cipramil i nesten et år for sju år siden. Hadde fryktelige bivirkninger, og mener selv jeg har hatt store problemer i flere år etterpå pga bruken av dem.

Men likevel: Bruker overhodet ikke medisiner nå. Har aldri vært så lenge stabil som etter at jeg la om kosten og begynte å trene.

Vil med dette bare prøve å gi deg et håp om at det kanskje ikke er nødvendig å knaske piller resten av livet :-)

Takk for svar! Hvilke problemer hadde du i ettertid da, som du trodde kom av Cipramil'en?

Trening og kosthold er nok mye viktigere enn vi tror. Men det er vanskelig å gjennomføre, synes jeg.