Jeg vil ikke ha det sånn (langt)

[Gjest greie meg selv]

Jeg er ei jente på 28 år som har fått alt jeg har ønsket meg. En fantastisk snill og omtenksom samboer, leilighet og jobb etter 7 års utdannelse.

Likevel, det ser ikke ut til at jeg noensinne kan komme ut av melankolien, surheten og deppingen.

Høres ut som om jeg er særdeles bortskjemt, og det har jeg nok alltid vært også. Jeg vet det, og jeg vet at jeg oppfører meg som en uforskammet unge. Og hver gang jeg "sprekker", så tenker jeg at "dette var siste gang, heretter skal jeg beherske meg". I perioder er alt bra, og jeg er mitt vanlige, blide og morsomme selv, med masse selvtillit.

Men så oppstår det en situasjon som gjør at jeg blir fysisk dårlig, kvalm og livredd. Det kan være en filleting som at samboeren lar blikket hvile litt for lenge på ei jente (og han tenker jo ikke over det en gang). Og dette setter igang ei tankerekke som er fullstendig irrasjonell, og det _vet_ jeg. Men likevel blir jeg helt skjelven og på gråten.

Ja, jeg har blitt såret før. Men samboeren min er annerledes enn mine eks-kjærester. Det vet jeg. Og jeg sier til meg selv at de irrasjonelle følelsene er nettopp det - irrasjonelle. Selvsagt kan forholdet gå galt, og det må jeg akseptere. Likevel, man kan ikke gå rundt og bekymre seg.

Selvtilliten har dalt det siste året, jeg får ikke lenger bekreftelsen om at jeg er bra nok fra andre menn. Unngår å havne i situasjoner som kan mistolkes mht. samboer, fordi jeg vet at jeg selv hadde kommet til å misforstå situasjonen. Har til og med lest peptalk-bøker for å få opp selvtilliten, men det hjelper kun i en liten periode.

Jeg er så lei av denne sirkelen. Etter hver "episode" er selvtilliten på bunn igjen. For jeg klarer jo ikke en gang å oppføre meg ordentlig.

Skal til lege i neste uke, og ble rådet av ei venninne å fortelle alt, slik at jeg kan få psykologhjelp.

Men jeg vil

[Gjest BabeRuth]

Det er ingen skam å trenge hjelp iblant..

Og du har det slett ikke bra nå, så har du egentlig noe valg? (såklart har du det.., du har alltid det..men..)Hvis målet ditt er å få det bedre.. Så er vel det rette å gjøre å fortelle legen alt. Vær helt ærlig, fortell hvordan du føler deg. Om du er redd du ikke klarer å si det, så skriv det..

[Gjest greie meg selv]

Det er ingen skam å trenge hjelp iblant..

Og du har det slett ikke bra nå, så har du egentlig noe valg? (såklart har du det.., du har alltid det..men..)Hvis målet ditt er å få det bedre.. Så er vel det rette å gjøre å fortelle legen alt. Vær helt ærlig, fortell hvordan du føler deg. Om du er redd du ikke klarer å si det, så skriv det..

Jo, jeg tror jeg skal prøve. Men alt avhenger av dagsformen. På de fleste, gode dagene tenker jeg at det ikke er så farlig, at de vonde følelsene er borte for godt. Men så er jeg så redd for at de skal komme tilbake... Har heller aldri møtt legen før, og er nesten nødt til å se ham an også. Vil ikke legge ut om privatlivet mitt til en lite tillitvekkende person heller