destruktive tanker om framtiden

[newton1365380985]

Da jeg her en dag i forrige uke fikk innkallelsen til militæret i posten, ble omtrent hele hverdagen min snudd på hodet. Jeg har nemlig fryktet dette brevet lenge, og det skyldes flere grunner.

For det første er jeg redd for hvordan det skal gå med forholdet mitt. Vi har vært sammen i to år, og for meg betyr hun dessverre alt for mye. Har knyttet meg så sterkt til henne at jeg knapt kan kalles selvstendig. Jeg plages med denne tanken daglig, det er nesten så jeg ikke er meg selv lenger. Ekstra frustrerende er det at jeg ikke føler hun ser ting like naivt som meg. Jeg vet at hun er mye mer realistisk og selvstendig i forhold til at et ungdomsforhold sjelden varer evig. Hun reiser imidlertid vekk et halvt år på språkskole.

Gjennom årenes løp har jeg også etterhvert innsett at jeg sliter med en slags fobi/angst for å reise eller være på nye plasser. Jeg føler meg nemlig til tider voldsomt utilpass på ferier som liksom skal være hyggelige, kjenner en slags angst og at det snører seg i halsen. Jeg vil hjem. Dette har også sammenheng med søvnproblemene mine. Ligger alltid våken langt ut på natt før jeg endelig sovner, grubler over problemer og blir lei meg. bare tanken på å ligge på rom med flere 7-8 andre mennesker i løp av et helt år er mildt sagt uutholdelig.

Alt dette er svært stressende og ødelegger humøret mitt. Jeg merker også godt at kjæresten min begynner og bli lei av det vassne blikket mitt, hun prøver jo så godt hun kan å muntre meg opp. Jeg vet at jeg kan søke siviltjeneste og bli her hjemme, men på den annen side føler jeg dette er den feige utveien. Føler kansje jeg kan vokse på og ta militæret, men frykter samtidig at jeg ikke vil greie dette og vil angre.

Alle mine krefter går nå me på å vurdere dette dilemmaet, og jeg må jo snart bestemem meg! Det er ekstra stressende. Hva bør jeg gjøre?

Hva er det som feiler meg? Hva kan jeg gjøre for å få slutt på disse negative tankene som ødelegger store deler av hverdagen min?

hilsen en svak sjel

[Gjest BabeRuth]

Tror kanskje militæret kan være til hjelp.. Få deg ut av den tilværelsen du er i nå. Du trenger å bli tryggere på deg selv, og å stå på egne , to ben.(selv om noe krabbing må ventes).

Hun skal uansett bort en periode. skal du da sitte hjemme og deppe, og la angsten gro mose på ditt hode?

[rose23]

For mange blir millitæret et minne for livet og et år der mange gutter vokser til å bli mer selvstendige menn. Prøv å se på det på den måten. Du kommer til å lære mye, bli kjent med nye folk og kanskje vil den fysiske formen også komme opp på et toppnivå! Skulle det skjære seg alldeles, så er det alltids mulig å reise hjemm!

[newton1365380985]

Tror kanskje militæret kan være til hjelp.. Få deg ut av den tilværelsen du er i nå. Du trenger å bli tryggere på deg selv, og å stå på egne , to ben.(selv om noe krabbing må ventes).

Hun skal uansett bort en periode. skal du da sitte hjemme og deppe, og la angsten gro mose på ditt hode?

takk for respons!

lurer bare på om å reise i militæret er rette måten og bli selvstendig på. Hvis en person eksempelvis frykter rotter, er neppe kuren å bure vedkommende inne i et kott fullt av rotter. det vil jo også føles som et nederlag å reise hjem igjen.

ang. jenta kommer hun hjem etter et halvt år. Ikke så gøy å være i militæret når hun kommer hjem igjen heller, da vil jeg i hvert fall få gnagende hjemlengsel.

[newton1365380985]

For mange blir millitæret et minne for livet og et år der mange gutter vokser til å bli mer selvstendige menn. Prøv å se på det på den måten. Du kommer til å lære mye, bli kjent med nye folk og kanskje vil den fysiske formen også komme opp på et toppnivå! Skulle det skjære seg alldeles, så er det alltids mulig å reise hjemm!

takk for respons!

joda, jeg har også hørt mange gode historier fra militæret, men enda flere negative. Greier ikke å la være å tenke på den krypende angsten/panikken som kommer krypende når jeg legger meg om kvelden i et rom med en håndfull andre snorkende mannfolk. Greier knapt sitte stille når jeg tenker på det.