Nå har jeg det tungt nå.

[Gjest skal]

Jeg er nok redd for å være en Bugge som trenger trøst tror jeg. Man er så barnlig da, og jeg blir redd folk skal se meg som et sytete, egoistisk, menneske. At de skal se sider ved meg som gjør at de tenker dårlige tanker om meg. Så jeg er vel litt feig og redd.

Takk for at du sier det er greit at jeg også søker trøst. Jeg skjønner jo at jeg kan det som alle andre, men det er noe med roller og sperrer som man lett går inn i.

Vet.. Tror jeg kan love med hånden på hjertet at jeg at jeg aldri vil se på deg som et egoistisk, sytete menneske! :-)

Kanskje du en dag blir overbevist selv og?

[Gjest Yellow Submarine]

først tenker jeg: så flott med en bugge som tør å skrike ut. Som tillater seg å være sårbar.

Vanskelig å kunne gi deg et bra svar, dette blir vel mere tanker fra min side.

jeg tenker at du er dypt deprimert nå og først og fremst trenger behandling for det. Som en konsekvens av det har alt annet også kommet opp til overflaten. Hvis depresjonen slapp taket så kanskje du ikke følt det så vondt, ang de barna som ikke er der lengre, og venner som du føler bare utnytter deg.

Når man har det vanskelig så er et ofte fristende å ta på seg en hjelper-rolle. Rett og slett fordi man da slipper å forholde seg til sine egne følelser og det som er smertefullt. Ofte er det lett å komme inn en ond sirkel der. Andre tror kanskje ikke at du er så sårbar, når du er så flink til å hjelpe.

Jeg vet ikke hvem som kan hjelpe deg, men jeg synes absoltt at du burde hatt mere hjelp. jeg vet at du er stolt over å klare deg selv, men nå tror jeg du bør be om hjelp fra andre, helsevesenet og få gjort noe med depresjonen som holder på å spise deg opp.

Kanskje en til og med en innleggelse hadde vært til hjelp?.

Ja. jeg vet det høres voldsomt ut, men slik du beskriver det så har det gått så langt at du trenger mere enn en vanlig legetime for å komme deg ut av tåken.

Så tillatt deg å være sårbar nå, og be om hjelpen du trenger!

ta en pause fra å være flinke-Bugge en stund, er du snill

mvh

[Gjest Erikz]

Takk for trøsteklemmen. Håper på bedre dager for både deg og meg.

Skulle inderlig ønske jeg var så heldig å være din venn, Bugge-jenta

Du viser sympati, empati og et glødende engasjement for mennesker du adri har sett. Det er slike som deg som en gang forhåpentligvis viser andre mennesker veien i et samfunn som krever mye av oss.

Når jeg leser dine innlegg kommer en stor klump snikende i halsgropen min. Det er sterkt det du skriver. Veldig sterkt.

[Gjest Lysglimt]

Takk skal du ha for fine ord, lysglimt. Ja, det er hver sin tur til å være på felgen..

Ja vær sin tur,sant det.

Håper det går bedre med deg snart,du er et godt menneske med mange kloke ord.

Du må huske på å ikke glemme deg selv....

[Gjest Ellipse]

Talkk Ellipse!

Jeg forsvinner nok ikke herfra med det første, selv om jeg i min sykemeldingsperiode har hatt anledning til å være her mye. Kanskje vel mye.

Ja, jeg og vi har tenkt på adopsjon, men det har vært vanskelig økonomisk, og jeg har egentlig jobbet så hardt for å komme meg ut i arbeidslivet igjen. Så det har blitt utsatt. Men hvis jeg blir uføretrygdet nå, kan det hende vi kan begynne å tenke på det igjen. Min psykiater ser ingen grunn til at jeg ikke skulle adoptere, og skriver gjere en dokumentasjon på det. Men jeg må velge da, jobb eller adopsjon. Begge deler går ikke. Til nå har jeg følt en forpliktelse til å satse alt på å komme seg ut i arbeid igjen. Men nå ser det ut som det må vente. Jeg kunne godt tenke meg å adoptere, og vet jeg vil bli like glad i det barnet. Jeg har mange rundt meg med adopterte barn, så det har aldri vært en fremmed tanke.

Store valg..ikke lett,du. Uansett hva en gjør, er en tvunget til å ta veivalg i livet. Til og med om en velger å stå stille på samme sted, er det et valg som kommer til å påvirke ens framtid. Skummelt å tenke på

Jeg håper at du/dere greier å ta valg som familien din får det godt med i lengden.Uansett om det er i tråd med hav samfunnet forventer og hva andre mener,synes, tenker.

Det er bra at du ikke gir opp forumet. Det frister jo ikke å være her med den stemningen som er nå akkurat. Bar deprimerende lesning, denne kranglingen og nedrakkingen. Men det blir forhåpentligvis orden på det etter hvert... Samtidig føler jeg vel at jeg selv har pludret for mye her inne, og nå blir jeg veldig usikker på om/hva jeg kan skrive. Jeg har nok vært her for mye siste tiden også, sikkert mer enn det som er sunt. Må heller prøve å komme meg ut mer, istedet for å gro fast foran datamaskinen:(

Ha en god dag

[bugge -jenta]

Har du sett Grizzly Man? Det er rett nok en dokumentarfilm og den er ikke helt hjernedød, men den handler om en skrue av et menneske som bodde med ville Grizzly-bjørner i Alaska i 13 somre. De siste par årene hadde han med seg videokamera og filmet galskapen. Fyren er klin kokos, og bjørnene lar ham være. Han leker med deres unger og er helt bortpå både liten og stor. Og det her er livsfarlige bjørner som hadde kverka oss vanlige folk før før vi hadde rukket å nyte naturen der borte i en time.

Hans beste kompiser er en familie med rev, så du kan si fyren kommer godt overens med ville dyr.

Vel, det hele går jo til helvete, men det er noen helt vannvittige scener vi blir vitne til før han blir bjørnemat.

Den går på kino i Norge nå, men du får kjøpt den både hos play.com og playusa.com (sone 1), og jeg ser også at de har en importutgave hos Platekompaniet.

Takk for tipset. Setter pris på det:o)

[bugge -jenta]

Kjære Bugge jenta:0))Langt men poenget kommer i bunnen:0))

Jeg hadde tenkt at jeg hadde skrevet mitt siste innlegg på DOL, da NHD helst ikke vil høre mer fra meg. Han sa det høflig denne gangen da...Jeg maser for mye, i min frustrasjon over å ikke tåle medisiner:=((...

Men vit alle dere jeg betrakter som goder "nettvenner" at jeg ikke prøver å irritere noen med vilje da.--for all del. Det er bare min redsel og frustrasjon som kommer frem.Jeg skriver som jeg føler der og da, og har brukt forumet som ett sted jeg kan ta det ut i anonymitet? og vet at jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv i min usikkerhet-- må liksom ha ting inn med teskje når det gjelder dette her..er så usikker på alle disse symptomene jeg får...sorry

Men jeg har nok å plages med om dagen,om jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å plage noen herinne også:=)) derfor har jeg trukket meg tilbake.

Les videre.. kommer ikke med noe om mine abstinenser:0)) Det er visst også bare innbilning...jfr nhd. De rundt meg ser noe annet. heldigvis.

------------------------------

Men gjør et unntak for deg da Bugge.. som har vært vennligheten selv tross mitt mas:))

Og du skal vite at kunne jeg gitt deg noe positivt i livet i form av ord her, slik du har gjort for meg, så skulle jeg. Men ord blir fattige.. men du skal iallefall vite at jeg bryr meg og føler med deg.

Et lite tips..jeg og et par andre på forumet har mailkontakt, og vi har mailer med bare det positive i livet vårt, som vi er glag for,og ikke må glemme, og en annen med litt klagesang. .. og slik får vi fokusert på det positive også. Og det er viktig.

Og så det er nå engang sånn at noen er det lettere å betro seg til enn andre. Jeg ville ikke ta dette negativt var jeg deg, men kan forså at det er slitsomt.. men det er egentlig en tilitserklæring til deg som person. Og hvis de også vet om dine problemer, så er det så mye lettere å få lesset ut av seg.

Etter at broren min gikk bort, og tiden etter det, var/er det veldig mange som tok/tar kontakt med foreldrene mine og meg når livet er vondt. For de tror vi har en forståelse for hva vondt er.

Jeg har også vært en slik klagemur som deg, for mine venner/venninner, den gangen jeg hadde mer å gi. Nå også, selv om jeg har endt opp som det svakeste ledd. Ble sliten av problemer jeg og. Men i ettertid ser jeg det som en tillitserklærign. De stolte på meg og følte at jeg hadde noe å gi dem.

Fra min sofa vinkel prøver jeg å få noen tankeflukter, med filmer og musikk dvd'er... og

tar med noen ord fra Holy Mother med Eric Clapton som jeg synes er så dekkende for ensomme vonde netter. De har(har hatt) sitt de som vi bare ser som suksessfulle også.

Holy mother, where are you?

Tonight I feel broken in two.

I've seen the stars fall from the sky. Holy mother can,t ceep from crying.

Oh, I need your help this time, Get me through this lonely nigh. Tell me please which way to turn. To find myself again.

Holy mother, hear my prayer, Somehow I know you're still there. Send me please some peace of mind- Take away this pain.....

På gode dager synes jeg dette er så vakkert skrevet og får gode "frysninger", på mine dårlige gråter jeg. Men tårer er til noe.. de har vi fått utdelt for å klare sorger og det som er vondt... og som vi må være glad for at vi får dem ut.. for det er heller ikke alle gitt.

Klem fra Inka

Takk inkink for ordene dine.

Det betyr mye for meg.

Håper det går "greit med deg. Vet det ikke er lett. Er forøvrig enig i det frosken sier til deg.

Klem fra

[bugge -jenta]

sov godt du også , vet du at jeg greide å s krive skriftlig det med alkoholproblem på dol. flaut , er ikke fysisk avhengig , men vil drikke hver helg. Er flaut , men har man trykket på send knappen så er det gjort

Det var bra du skrev om det, violsa. Ikke flaut, men jeg skjønner følelsen, etter min utlevering. Det var veldig bra. Du har kanskje ikke et fysisk avhengighetsproblem, men jeg tror du vet det er et område i livet ditt hvor det står en varseltrekant over. Og derfor skriver du det. Det er bra.

Klem

[bugge -jenta]

først tenker jeg: så flott med en bugge som tør å skrike ut. Som tillater seg å være sårbar.

Vanskelig å kunne gi deg et bra svar, dette blir vel mere tanker fra min side.

jeg tenker at du er dypt deprimert nå og først og fremst trenger behandling for det. Som en konsekvens av det har alt annet også kommet opp til overflaten. Hvis depresjonen slapp taket så kanskje du ikke følt det så vondt, ang de barna som ikke er der lengre, og venner som du føler bare utnytter deg.

Når man har det vanskelig så er et ofte fristende å ta på seg en hjelper-rolle. Rett og slett fordi man da slipper å forholde seg til sine egne følelser og det som er smertefullt. Ofte er det lett å komme inn en ond sirkel der. Andre tror kanskje ikke at du er så sårbar, når du er så flink til å hjelpe.

Jeg vet ikke hvem som kan hjelpe deg, men jeg synes absoltt at du burde hatt mere hjelp. jeg vet at du er stolt over å klare deg selv, men nå tror jeg du bør be om hjelp fra andre, helsevesenet og få gjort noe med depresjonen som holder på å spise deg opp.

Kanskje en til og med en innleggelse hadde vært til hjelp?.

Ja. jeg vet det høres voldsomt ut, men slik du beskriver det så har det gått så langt at du trenger mere enn en vanlig legetime for å komme deg ut av tåken.

Så tillatt deg å være sårbar nå, og be om hjelpen du trenger!

ta en pause fra å være flinke-Bugge en stund, er du snill

mvh

Takk for ordene. Jeg skal prøve å ta meg en pause fra hjelperrollen. Være litt i mitt eget. Det skal nok gå bedre etterhvert. Jeg er litt på felgen fordi jeg har vært uten psykiateren min en stund, og det er jeg ikke vant til. Og som mannen min sier ble det på en vår hvor mye har skjedd i livet mitt, og jeg hadde trengt ham mer enn på lenge. Men sånn ble det.

Takk for at du svarte meg.

VH

[inkink]

Takk inkink for ordene dine.

Det betyr mye for meg.

Håper det går "greit med deg. Vet det ikke er lett. Er forøvrig enig i det frosken sier til deg.

Klem fra

hei igjen Bugge. Jeg har nå tatt siste cipralex-smulen for fem dager siden,og er kjempedårlig.Ble dårligere og dårligere til lengre jeg fikk smulet meg ned. Noe de rundt meg her registrerte. Har mer og mindre ligget i de tre siste ukene, men denne siste uken er jeg pleiepasient. Greier ikke lage meg mat engang. Moren min er her. Ligger nå som i en hard influensa, med den armheten og svimmelheten som feber gir. (men har ikke feber)Har nok med å klare å sjangle meg inn på toalettet.

Har også noen merkelige lyn?, smell, ilinger og masse rare fornemmelser i hodet, ledsaget av pustevansker. Kramper i magen,og harde brekninger.Hoster og brekker meg. Særlig om morgenen, og er trett hele tiden uten å ha ro innvendig til å sove. Mye våken om nettene tross atjeg fikk xanor til søvn også blant annet. Forrige natt knøt magen seg så sammen, kjente bare spenningene trømmet gjennom kroppen og hadde så pustevansker at mannen min satt og holdt meg i hånda...Kroppen greide bare ikke slappe av. Heldigvis eneste natta det var så ille, selvom jeg slitermed søvnen-

Er helt overømfidntlig for lys/el? etc.og alt. Kan ikke se ut på sola engang..da kommer det likosm et støt gjennom hodet.

våkner med sterk angst/magekrampe klokka fem tida hver morgen. Og første 0,5 xanror går da. en 0,5 midt på dag,og en 0,5 ved sengetid. Og så er jeg kjempe deprimert.Gråter og gråter... . Mulig jeg gråter på grunn av situasjonen? Og redselen for å bli slik. For jeg har jeg altså aldri vært deppa før denne sepomeringen begynte for alvor.Heller ikke denne type angst.

Begynte så smått etter det anfallet,da jeg kom ned på 2,5 ogf har dratt på.

Og er nå redd for å ha blitt skadet av dette ssri forsøket.

Psykiatikeren sier at han aldri har hatt noen i sin praksis som har reagert slik, men har hørt kollegaer fortelle om det, så det er visst ikke helt unormalt. De har blitt slik tross sakte nedtraping de og. Men vi tilhører nok fåtallet, som reagerer så voldsomt iallefall, ellers så er det mange som reagerer på ett eller annet vis -- de fleste sier han. Snakket med han på telefonen i dag.

Benzo har heller ikke virket særlig siden jeg trappet ned den siste 2,5 mg. Fikk xanor for det, men heller ikke det har hjulpet.

Men for en halv time siden tok jeg meg 0,5 mg xanor, og jeg fikk vraltet meg bort til Pc'en for å spørre deg. Så litt virker den vel idag,selv om hendene skjelver her nå. kanskje det er et godt tegn--at jeg greier dette innlegget??. Føste gang på pc denne uka.

Du skrev menlig at du hadde det ille under sep. efexor.

Men var du så deprimert?? og så energiløs??

det siste var du vel siden du lå i to og en halv uke. Jeg er så redd dette ikke vil gi seg.

Abstinenensene i hodet vil vel det, men er mest redd depresjonen og den voldsomme energiløsheten?? Kan jo ikke ligge slik resten av tida. AD virker jo dårlig på meg.så likom ikke noe å begynne på det heller.

Ble alle plagene dine bedret for deg etter to og en halv uke som det tok for deg?.

Kan du gi meg håp? rotene orker ikke redigere...men håper på svar.

klem

[bugge -jenta]

hei igjen Bugge. Jeg har nå tatt siste cipralex-smulen for fem dager siden,og er kjempedårlig.Ble dårligere og dårligere til lengre jeg fikk smulet meg ned. Noe de rundt meg her registrerte. Har mer og mindre ligget i de tre siste ukene, men denne siste uken er jeg pleiepasient. Greier ikke lage meg mat engang. Moren min er her. Ligger nå som i en hard influensa, med den armheten og svimmelheten som feber gir. (men har ikke feber)Har nok med å klare å sjangle meg inn på toalettet.

Har også noen merkelige lyn?, smell, ilinger og masse rare fornemmelser i hodet, ledsaget av pustevansker. Kramper i magen,og harde brekninger.Hoster og brekker meg. Særlig om morgenen, og er trett hele tiden uten å ha ro innvendig til å sove. Mye våken om nettene tross atjeg fikk xanor til søvn også blant annet. Forrige natt knøt magen seg så sammen, kjente bare spenningene trømmet gjennom kroppen og hadde så pustevansker at mannen min satt og holdt meg i hånda...Kroppen greide bare ikke slappe av. Heldigvis eneste natta det var så ille, selvom jeg slitermed søvnen-

Er helt overømfidntlig for lys/el? etc.og alt. Kan ikke se ut på sola engang..da kommer det likosm et støt gjennom hodet.

våkner med sterk angst/magekrampe klokka fem tida hver morgen. Og første 0,5 xanror går da. en 0,5 midt på dag,og en 0,5 ved sengetid. Og så er jeg kjempe deprimert.Gråter og gråter... . Mulig jeg gråter på grunn av situasjonen? Og redselen for å bli slik. For jeg har jeg altså aldri vært deppa før denne sepomeringen begynte for alvor.Heller ikke denne type angst.

Begynte så smått etter det anfallet,da jeg kom ned på 2,5 ogf har dratt på.

Og er nå redd for å ha blitt skadet av dette ssri forsøket.

Psykiatikeren sier at han aldri har hatt noen i sin praksis som har reagert slik, men har hørt kollegaer fortelle om det, så det er visst ikke helt unormalt. De har blitt slik tross sakte nedtraping de og. Men vi tilhører nok fåtallet, som reagerer så voldsomt iallefall, ellers så er det mange som reagerer på ett eller annet vis -- de fleste sier han. Snakket med han på telefonen i dag.

Benzo har heller ikke virket særlig siden jeg trappet ned den siste 2,5 mg. Fikk xanor for det, men heller ikke det har hjulpet.

Men for en halv time siden tok jeg meg 0,5 mg xanor, og jeg fikk vraltet meg bort til Pc'en for å spørre deg. Så litt virker den vel idag,selv om hendene skjelver her nå. kanskje det er et godt tegn--at jeg greier dette innlegget??. Føste gang på pc denne uka.

Du skrev menlig at du hadde det ille under sep. efexor.

Men var du så deprimert?? og så energiløs??

det siste var du vel siden du lå i to og en halv uke. Jeg er så redd dette ikke vil gi seg.

Abstinenensene i hodet vil vel det, men er mest redd depresjonen og den voldsomme energiløsheten?? Kan jo ikke ligge slik resten av tida. AD virker jo dårlig på meg.så likom ikke noe å begynne på det heller.

Ble alle plagene dine bedret for deg etter to og en halv uke som det tok for deg?.

Kan du gi meg håp? rotene orker ikke redigere...men håper på svar.

klem

Kjære inkink!

Skjønner det er helt beintøft nå. Det kjennes sikkert ut som om det aldri skal ta slutt. Jeg er likevel egentlig glad for å lese at du har kommet så langt jeg. For jeg har trodd lenge at det beste for deg var å komme av denne medisinen, selv om det har kjentes så umulig ut. At jeg har trodd det. betyr ikke at jeg har rett, men jeg tror det er bra du har kommet så langt som du har, og det er bra du har moren din der til å hjelpe deg.

Jeg hadde ikke fått i meg særlig med mat hvis ikke noen hadded laget den. Fikk vel strengt tatt ikke noe særlig i meg en periode heller. Diise lynene har jeg hørt mange fortelle om. Jeg hadde vel mer som ørsmå øyeblikk da det kjentes som om jeg ble borte. All energien min gikk til seponeringen, og det fysiske ubehaget. Når jeg har det veldug fysisk vondt, greier jeg ikke helt å forholde meg til følelser, så jeg vet ikke om jeg kan kalle meg deprimert. Alt som står i hodet på meg er å holde ut den neste timen, og livet i sin alminnelighet har tatt en pause. All energien gikk til det også, så jeg lå veldig mye for enperiode, og prøvde jeg å sitte, ble jeg så elendig, så jeg måtte bare legge meg nedpå. Det går ikke an å ikke være deprimert etter en så lang periode med vond nedtrapping, og spesielt nå når det står på som verts. Jeg tror du må få dette helt ut av kroppen, og sakte få kreftene tilbake igjen. For deg tror jeg dette har vært som et langt traume. Men jeg tror det blir bedre dager for deg gradvis. Hvor lang tid det tar, kan jeg ikke si noe om selvfølgelig, men den depresjonen og energiløsheten du kjenner nå ville jeg prøvd å separere inn i det du går igjennom. Så kommer det nok en periode hvor du må bearbeide litt også. Skuffelsen over at det skulle bli slik, følelsen av å reagere så spesielt og alt det der. Jeg ville holdt fast på at du tross alt var modig og prøvde dette for å prøve å få et bedre liv, selv om resultatet ikke ble slik.

Så ville jeg holdt meg unna nye prøvinger en god periode.

Du hører om mennesker som mener de aldri kom seg helt og det kan skremme, men de aller fleste kommer seg selv om det var tøft. Og jeg er sikker på at der du er nå vil du ikke være lenge, for nå er du på det verste.

For det det er verdt, så tror jeg helt oppriktig at du gradvis vil få det bedre nå, og at det var riktig av deg å slutte på disse medisinene som aldri har gjort noe bra for deg. Jeg har jo ikke fasit, men jeg tror det. Og det er godt sommeren kommer, selv om du er lyssky nå. Jeg kunne ikke se ut på solen i en uke, eller ha på lys inne om kvelden den første uken på 5 mg cipralex, så det er mange typiske symptomer du har, bare så altfor sterkt. Jeg tror du snart er over det verste nå, og alt vil kjennes bedre ut når man har hatt det så grusomt.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, men skal tenke på deg og huske på deg. Finnes det en større makt, blir han plaget av meg tidt og ofte nå. Jeg håper du får styrke, og håp. Det kan bli en fin sommer inkink. Med små turer ute. Og dyr å klemme og kose med. Vi må holde oppe håpet når kreftene kommer litt. Men akkurat nå tar du i mot all hjelp du kan få, og viser til alle hvordan du har det. Ikke vær tapper for andres skyld. La dem være der for deg i ett og alt.

Hold ut, min venn.

Stor klem fra meg. Skulle ønske jeg kunne gjort noe mer for deg.

[inkink]

Kjære inkink!

Skjønner det er helt beintøft nå. Det kjennes sikkert ut som om det aldri skal ta slutt. Jeg er likevel egentlig glad for å lese at du har kommet så langt jeg. For jeg har trodd lenge at det beste for deg var å komme av denne medisinen, selv om det har kjentes så umulig ut. At jeg har trodd det. betyr ikke at jeg har rett, men jeg tror det er bra du har kommet så langt som du har, og det er bra du har moren din der til å hjelpe deg.

Jeg hadde ikke fått i meg særlig med mat hvis ikke noen hadded laget den. Fikk vel strengt tatt ikke noe særlig i meg en periode heller. Diise lynene har jeg hørt mange fortelle om. Jeg hadde vel mer som ørsmå øyeblikk da det kjentes som om jeg ble borte. All energien min gikk til seponeringen, og det fysiske ubehaget. Når jeg har det veldug fysisk vondt, greier jeg ikke helt å forholde meg til følelser, så jeg vet ikke om jeg kan kalle meg deprimert. Alt som står i hodet på meg er å holde ut den neste timen, og livet i sin alminnelighet har tatt en pause. All energien gikk til det også, så jeg lå veldig mye for enperiode, og prøvde jeg å sitte, ble jeg så elendig, så jeg måtte bare legge meg nedpå. Det går ikke an å ikke være deprimert etter en så lang periode med vond nedtrapping, og spesielt nå når det står på som verts. Jeg tror du må få dette helt ut av kroppen, og sakte få kreftene tilbake igjen. For deg tror jeg dette har vært som et langt traume. Men jeg tror det blir bedre dager for deg gradvis. Hvor lang tid det tar, kan jeg ikke si noe om selvfølgelig, men den depresjonen og energiløsheten du kjenner nå ville jeg prøvd å separere inn i det du går igjennom. Så kommer det nok en periode hvor du må bearbeide litt også. Skuffelsen over at det skulle bli slik, følelsen av å reagere så spesielt og alt det der. Jeg ville holdt fast på at du tross alt var modig og prøvde dette for å prøve å få et bedre liv, selv om resultatet ikke ble slik.

Så ville jeg holdt meg unna nye prøvinger en god periode.

Du hører om mennesker som mener de aldri kom seg helt og det kan skremme, men de aller fleste kommer seg selv om det var tøft. Og jeg er sikker på at der du er nå vil du ikke være lenge, for nå er du på det verste.

For det det er verdt, så tror jeg helt oppriktig at du gradvis vil få det bedre nå, og at det var riktig av deg å slutte på disse medisinene som aldri har gjort noe bra for deg. Jeg har jo ikke fasit, men jeg tror det. Og det er godt sommeren kommer, selv om du er lyssky nå. Jeg kunne ikke se ut på solen i en uke, eller ha på lys inne om kvelden den første uken på 5 mg cipralex, så det er mange typiske symptomer du har, bare så altfor sterkt. Jeg tror du snart er over det verste nå, og alt vil kjennes bedre ut når man har hatt det så grusomt.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, men skal tenke på deg og huske på deg. Finnes det en større makt, blir han plaget av meg tidt og ofte nå. Jeg håper du får styrke, og håp. Det kan bli en fin sommer inkink. Med små turer ute. Og dyr å klemme og kose med. Vi må holde oppe håpet når kreftene kommer litt. Men akkurat nå tar du i mot all hjelp du kan få, og viser til alle hvordan du har det. Ikke vær tapper for andres skyld. La dem være der for deg i ett og alt.

Hold ut, min venn.

Stor klem fra meg. Skulle ønske jeg kunne gjort noe mer for deg.

tusen takk bugge... takk for at du svarer meg..alt går litt rundt for meg nå.--så ekkel i hodet av å sitte og stå--.så greier ikke skrive mer. skal legge meg, og å gå opp trappa får meg helt skjelven,,, så da er det ikke mye energi igjen..

helt utrolig at det skal ta slik...

ps. kjente du deg igjen i holy mother som jeg skrev til deg...

jeg synes de ordene dekker så mye når man er "hjelpeløs"

KLEM

[frosken]

hei igjen Bugge. Jeg har nå tatt siste cipralex-smulen for fem dager siden,og er kjempedårlig.Ble dårligere og dårligere til lengre jeg fikk smulet meg ned. Noe de rundt meg her registrerte. Har mer og mindre ligget i de tre siste ukene, men denne siste uken er jeg pleiepasient. Greier ikke lage meg mat engang. Moren min er her. Ligger nå som i en hard influensa, med den armheten og svimmelheten som feber gir. (men har ikke feber)Har nok med å klare å sjangle meg inn på toalettet.

Har også noen merkelige lyn?, smell, ilinger og masse rare fornemmelser i hodet, ledsaget av pustevansker. Kramper i magen,og harde brekninger.Hoster og brekker meg. Særlig om morgenen, og er trett hele tiden uten å ha ro innvendig til å sove. Mye våken om nettene tross atjeg fikk xanor til søvn også blant annet. Forrige natt knøt magen seg så sammen, kjente bare spenningene trømmet gjennom kroppen og hadde så pustevansker at mannen min satt og holdt meg i hånda...Kroppen greide bare ikke slappe av. Heldigvis eneste natta det var så ille, selvom jeg slitermed søvnen-

Er helt overømfidntlig for lys/el? etc.og alt. Kan ikke se ut på sola engang..da kommer det likosm et støt gjennom hodet.

våkner med sterk angst/magekrampe klokka fem tida hver morgen. Og første 0,5 xanror går da. en 0,5 midt på dag,og en 0,5 ved sengetid. Og så er jeg kjempe deprimert.Gråter og gråter... . Mulig jeg gråter på grunn av situasjonen? Og redselen for å bli slik. For jeg har jeg altså aldri vært deppa før denne sepomeringen begynte for alvor.Heller ikke denne type angst.

Begynte så smått etter det anfallet,da jeg kom ned på 2,5 ogf har dratt på.

Og er nå redd for å ha blitt skadet av dette ssri forsøket.

Psykiatikeren sier at han aldri har hatt noen i sin praksis som har reagert slik, men har hørt kollegaer fortelle om det, så det er visst ikke helt unormalt. De har blitt slik tross sakte nedtraping de og. Men vi tilhører nok fåtallet, som reagerer så voldsomt iallefall, ellers så er det mange som reagerer på ett eller annet vis -- de fleste sier han. Snakket med han på telefonen i dag.

Benzo har heller ikke virket særlig siden jeg trappet ned den siste 2,5 mg. Fikk xanor for det, men heller ikke det har hjulpet.

Men for en halv time siden tok jeg meg 0,5 mg xanor, og jeg fikk vraltet meg bort til Pc'en for å spørre deg. Så litt virker den vel idag,selv om hendene skjelver her nå. kanskje det er et godt tegn--at jeg greier dette innlegget??. Føste gang på pc denne uka.

Du skrev menlig at du hadde det ille under sep. efexor.

Men var du så deprimert?? og så energiløs??

det siste var du vel siden du lå i to og en halv uke. Jeg er så redd dette ikke vil gi seg.

Abstinenensene i hodet vil vel det, men er mest redd depresjonen og den voldsomme energiløsheten?? Kan jo ikke ligge slik resten av tida. AD virker jo dårlig på meg.så likom ikke noe å begynne på det heller.

Ble alle plagene dine bedret for deg etter to og en halv uke som det tok for deg?.

Kan du gi meg håp? rotene orker ikke redigere...men håper på svar.

klem

Trist å lese at du er så dårlig, men forhåpentligvis er dette starten på noe bedre. Synes det er bra å lese at du har kontakt med psykiateren din, og at familien din tydeligvis stiller opp for deg.

God bedring!

[inkink]

Trist å lese at du er så dårlig, men forhåpentligvis er dette starten på noe bedre. Synes det er bra å lese at du har kontakt med psykiateren din, og at familien din tydeligvis stiller opp for deg.

God bedring!

takk frosken... dette er ille. mye verre enn jeg hadde forestillt meg det.(og jeg har jo en tendens til å katastrofe-tenke:0)).. men dette overgår mine verste anelser... Har aldri i mitt liv vært så syk, og ingen vet fasitsvaret. DEt er det mest skremmede. Det går jo ikke an å leve sånn, og når AD virker så merkelig på meg,så er det skremmede i seg selv. Kan jo ikke bare hoppe over i noe annet så lenge jeg reagerer som jeg gjør. Gikk inn i denne medisineringen med spykosomatsike plager, og kommer ut av den som et skjelvende vrak på både angst/uro og ikke minst depresjon. Fra før av ukjente følslser for meg!!! --er det rart en blir skremt..

Takk for svar frosken og alle gode ønsker til deg.

[inkink]

Kjære inkink!

Skjønner det er helt beintøft nå. Det kjennes sikkert ut som om det aldri skal ta slutt. Jeg er likevel egentlig glad for å lese at du har kommet så langt jeg. For jeg har trodd lenge at det beste for deg var å komme av denne medisinen, selv om det har kjentes så umulig ut. At jeg har trodd det. betyr ikke at jeg har rett, men jeg tror det er bra du har kommet så langt som du har, og det er bra du har moren din der til å hjelpe deg.

Jeg hadde ikke fått i meg særlig med mat hvis ikke noen hadded laget den. Fikk vel strengt tatt ikke noe særlig i meg en periode heller. Diise lynene har jeg hørt mange fortelle om. Jeg hadde vel mer som ørsmå øyeblikk da det kjentes som om jeg ble borte. All energien min gikk til seponeringen, og det fysiske ubehaget. Når jeg har det veldug fysisk vondt, greier jeg ikke helt å forholde meg til følelser, så jeg vet ikke om jeg kan kalle meg deprimert. Alt som står i hodet på meg er å holde ut den neste timen, og livet i sin alminnelighet har tatt en pause. All energien gikk til det også, så jeg lå veldig mye for enperiode, og prøvde jeg å sitte, ble jeg så elendig, så jeg måtte bare legge meg nedpå. Det går ikke an å ikke være deprimert etter en så lang periode med vond nedtrapping, og spesielt nå når det står på som verts. Jeg tror du må få dette helt ut av kroppen, og sakte få kreftene tilbake igjen. For deg tror jeg dette har vært som et langt traume. Men jeg tror det blir bedre dager for deg gradvis. Hvor lang tid det tar, kan jeg ikke si noe om selvfølgelig, men den depresjonen og energiløsheten du kjenner nå ville jeg prøvd å separere inn i det du går igjennom. Så kommer det nok en periode hvor du må bearbeide litt også. Skuffelsen over at det skulle bli slik, følelsen av å reagere så spesielt og alt det der. Jeg ville holdt fast på at du tross alt var modig og prøvde dette for å prøve å få et bedre liv, selv om resultatet ikke ble slik.

Så ville jeg holdt meg unna nye prøvinger en god periode.

Du hører om mennesker som mener de aldri kom seg helt og det kan skremme, men de aller fleste kommer seg selv om det var tøft. Og jeg er sikker på at der du er nå vil du ikke være lenge, for nå er du på det verste.

For det det er verdt, så tror jeg helt oppriktig at du gradvis vil få det bedre nå, og at det var riktig av deg å slutte på disse medisinene som aldri har gjort noe bra for deg. Jeg har jo ikke fasit, men jeg tror det. Og det er godt sommeren kommer, selv om du er lyssky nå. Jeg kunne ikke se ut på solen i en uke, eller ha på lys inne om kvelden den første uken på 5 mg cipralex, så det er mange typiske symptomer du har, bare så altfor sterkt. Jeg tror du snart er over det verste nå, og alt vil kjennes bedre ut når man har hatt det så grusomt.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, men skal tenke på deg og huske på deg. Finnes det en større makt, blir han plaget av meg tidt og ofte nå. Jeg håper du får styrke, og håp. Det kan bli en fin sommer inkink. Med små turer ute. Og dyr å klemme og kose med. Vi må holde oppe håpet når kreftene kommer litt. Men akkurat nå tar du i mot all hjelp du kan få, og viser til alle hvordan du har det. Ikke vær tapper for andres skyld. La dem være der for deg i ett og alt.

Hold ut, min venn.

Stor klem fra meg. Skulle ønske jeg kunne gjort noe mer for deg.

er innpå litt igjen Bugge... vil bare spørre om rosa xanor og lilla er det samme. Fikk lilla (1 mg)med beskjed om å dele dem, da de ikke hadde 0,5(rosa) inne på apoteket. Men i pakningsvedlegget på lilla, står det mye mere bivirkninger enn hva det gjorde i den rosa.

Jeg har sånne mareritt om nettene skjønner du, men vet ikke hva som gjør hva her ... hadde ikke det på cipralex, drømte mye men ikke vonde drømmer, men det kan jo og være at jeg ikke bruker dem lenger??, og så har jeg veldig hangover. og lurer på om det kan være xanor som gjør dette..

Psykiatikeren ville jeg skulle seponere dem da han hørte det, men det må vel gå seint, tross at jeg bare har brukt dem i 3 uker.

1,5 uke med 1mg og 1,5 uke med 1,5 mg. Hvor seint tror du??glemte å spørre han om det, men du har vel seponert noen ganger!!

Det er vel det samme- 0,5 og 1 mg?? når man deler , eller er det litt andre stoffer i den lilla??

Har prøvd en pakning en pakning på 15 stk xanor 0.5 den høsten jeg gikk på aurorix for å få sove, men da merket jeg ikke noe til dette mareritt-greiene, men tok de ikke på dagtid da, bare av og tilom nettene, og da godt.

Mye greier, håper bare jeg finner meg selv igjen...

[bugge -jenta]

er innpå litt igjen Bugge... vil bare spørre om rosa xanor og lilla er det samme. Fikk lilla (1 mg)med beskjed om å dele dem, da de ikke hadde 0,5(rosa) inne på apoteket. Men i pakningsvedlegget på lilla, står det mye mere bivirkninger enn hva det gjorde i den rosa.

Jeg har sånne mareritt om nettene skjønner du, men vet ikke hva som gjør hva her ... hadde ikke det på cipralex, drømte mye men ikke vonde drømmer, men det kan jo og være at jeg ikke bruker dem lenger??, og så har jeg veldig hangover. og lurer på om det kan være xanor som gjør dette..

Psykiatikeren ville jeg skulle seponere dem da han hørte det, men det må vel gå seint, tross at jeg bare har brukt dem i 3 uker.

1,5 uke med 1mg og 1,5 uke med 1,5 mg. Hvor seint tror du??glemte å spørre han om det, men du har vel seponert noen ganger!!

Det er vel det samme- 0,5 og 1 mg?? når man deler , eller er det litt andre stoffer i den lilla??

Har prøvd en pakning en pakning på 15 stk xanor 0.5 den høsten jeg gikk på aurorix for å få sove, men da merket jeg ikke noe til dette mareritt-greiene, men tok de ikke på dagtid da, bare av og tilom nettene, og da godt.

Mye greier, håper bare jeg finner meg selv igjen...

Tror mareritt og hangover kan komme av at du er oppe i seponering med cipralex. Jeg hadde så vondt i hodet og hangover den tiden, og det var vel det verste.

Men jeg har ikke vært borte i lilla xanor. Jeg har stort sett gått på depot. Og når jeg ikke gjorde det brukte jeg rosa 0.5 mg, eller hvite, avlange 2mg. Ikke 1 mg. Men hvis det ikke står depot med store bokstaver en plass, og det er xanor du har fått, er det greit å dele dem. Da er det samme greia. Når du bare har gått på noe i tre uker, går seponering alltid mye bedre, og man trenger ofte ikke så lang tid.

Du kan jo gå ned med 0.5 mg den første uka. Da følger du henvisningene fra felleskatalogen, og det er det jeg har gjort hele tiden. Så kan du kanskje stå der litt på 1 mg.(2 uker for eksempel) Tror egentlig at alt ubehaget du har nå er fra cipralexen, og det er jo ikke vits i dobbeltseponering når det er så ille med cipralexen i seg selv. Jeg vet jeg gir deg råd som om jeg var en lege nå, men jeg kjenner jo godt disse medisinene, og det finnes ingen fasit eller opplagt ting siden du har reagert slik du gjør, så det blir synsing enten det er fra legen eller meg, hvis du skjønner.

Jeg skal stikke inn på felleskatalogen og se hva det står om 1 mgs tabletter for sikkerhets skyld.

[bugge -jenta]

er innpå litt igjen Bugge... vil bare spørre om rosa xanor og lilla er det samme. Fikk lilla (1 mg)med beskjed om å dele dem, da de ikke hadde 0,5(rosa) inne på apoteket. Men i pakningsvedlegget på lilla, står det mye mere bivirkninger enn hva det gjorde i den rosa.

Jeg har sånne mareritt om nettene skjønner du, men vet ikke hva som gjør hva her ... hadde ikke det på cipralex, drømte mye men ikke vonde drømmer, men det kan jo og være at jeg ikke bruker dem lenger??, og så har jeg veldig hangover. og lurer på om det kan være xanor som gjør dette..

Psykiatikeren ville jeg skulle seponere dem da han hørte det, men det må vel gå seint, tross at jeg bare har brukt dem i 3 uker.

1,5 uke med 1mg og 1,5 uke med 1,5 mg. Hvor seint tror du??glemte å spørre han om det, men du har vel seponert noen ganger!!

Det er vel det samme- 0,5 og 1 mg?? når man deler , eller er det litt andre stoffer i den lilla??

Har prøvd en pakning en pakning på 15 stk xanor 0.5 den høsten jeg gikk på aurorix for å få sove, men da merket jeg ikke noe til dette mareritt-greiene, men tok de ikke på dagtid da, bare av og tilom nettene, og da godt.

Mye greier, håper bare jeg finner meg selv igjen...

Det finnes ikke 1 mg i depot, så du kan bare dele dem på midten. Felleskatalogen sier 0.5 mg i uka når det gjelder seponering av xanor. Ikke raskere, men du bestemmer selv om du vil stå to uker før du fortsetter. Så nøye er det ikke. Man skal bare ikke gå raskere enn 0.5 mg i uka.

Konsentrer deg fortrinnsvis om cipralexen, slik at hodet ditt ikke må forholde seg til så mye på en gang.

Bare kom innom for trøst. Det trenger og fortjener du.

Stor klem

[inkink]

Det finnes ikke 1 mg i depot, så du kan bare dele dem på midten. Felleskatalogen sier 0.5 mg i uka når det gjelder seponering av xanor. Ikke raskere, men du bestemmer selv om du vil stå to uker før du fortsetter. Så nøye er det ikke. Man skal bare ikke gå raskere enn 0.5 mg i uka.

Konsentrer deg fortrinnsvis om cipralexen, slik at hodet ditt ikke må forholde seg til så mye på en gang.

Bare kom innom for trøst. Det trenger og fortjener du.

Stor klem

Hei igjen.. en kort mail.. jeg er ikke det hakk bedte etter fjorten dagers seponering??? Er det slik?? at bedringen kommer plutselig eller gradvis...blir bekymret.. skal det ingen ende ta?? er så redd for å bli slik...

mvh

[bugge -jenta]

Hei igjen.. en kort mail.. jeg er ikke det hakk bedte etter fjorten dagers seponering??? Er det slik?? at bedringen kommer plutselig eller gradvis...blir bekymret.. skal det ingen ende ta?? er så redd for å bli slik...

mvh

Hei inkink!

Skulle ønske jeg visste. Det kan nok ta lengre tid med noen, og du er tydeligvis blant dem. Jeg vil tippe det kommer gradvis, men for alt jeg vet kanskje bedringen kommer brått også. Det må være hardt å holde ut.

Har du snakket med psykiateren din eller legen din om dette?

Hva har de i tilfelle å si?

Klem

[inkink]

Hei inkink!

Skulle ønske jeg visste. Det kan nok ta lengre tid med noen, og du er tydeligvis blant dem. Jeg vil tippe det kommer gradvis, men for alt jeg vet kanskje bedringen kommer brått også. Det må være hardt å holde ut.

Har du snakket med psykiateren din eller legen din om dette?

Hva har de i tilfelle å si?

Klem

at jeg reagerer sterkt. uvanlig sterkt, men at lignende tilfeller er registrert. det rare er at jeg trappet jo helt ned. er nok veldig sensibel. hadde jo mildt sagt et h. når jeg trappet opp og. tok de siste 2,5 mg nedtrapping på 14 dager, mulig det var for tøfft for meg. fastlegen foreslår innleggelse, slik at jeg kan få være bare meg selv, uten ansvar. psykiatiker sier jeg må ta en dag av gangen. må innrømme jeg er redd cipralex ble min sjebne. hva gjør jeg hvis dette ikke går over. trodde ssri skulle ordne opp i serotininet, står det og på pakningsvedlegget, slik at jeg skulle bli bedre enn jeg var føre.. men med meg må jo noe ha blitt klusset skikkelig til... eller tror du det er håp bare kroppens eget innhold kommer igang igjen. det er det psykiatikeren sier. at jeg nå må ordne det selv. du var vel dårlig du og. 2,5 uke? kom bedringen gradvis...

orker ikke skrive mer.. klem