Nå har jeg det tungt nå.

[inkink]

Hei inkink!

Skulle ønske jeg visste. Det kan nok ta lengre tid med noen, og du er tydeligvis blant dem. Jeg vil tippe det kommer gradvis, men for alt jeg vet kanskje bedringen kommer brått også. Det må være hardt å holde ut.

Har du snakket med psykiateren din eller legen din om dette?

Hva har de i tilfelle å si?

Klem

nhd tror meg ikke. kaller meg hypokonder, så kan ikke spørre han. det er leit, for alle som kjenner meg, ser jo hvordan dette ble verre verre,jo lengre ned jeg kom og til sist sofaen når jeg var ferdig. og jeg har aldri lagt meg til før. brekninger, og kramper i magen, voldsom uro, kraftkløs, mareritt, ekkelhet,diare. orker ikke mat, søvnplager, depresjon, lyn i hodet...ekkel i hodet som fyllesjuke hele døgnet, fortvilet, vilje som er vekk... jeg har aldri gitt meg over for noe før... men nå sa det stopp. et levende mareritt. kjenner ikke meg selv igjen... jeg er borte..og de andre som er glade i meg er bekymret, prøver åholde motet mitt oppe, men jeg merker det... senser det... hvordan skal dette gå liksom... kan jeg ha sluttet for fort... psykiatikeren ville jeg skulle slutte etter 6 mnd...men brukte dem i 15 mnd . jeg begynte sakte nedtrapping i okt.nov. fikk jo anfall av dem, og ble redd nye, pluss at de aldri gav meg energi. men jeg sov, ble litt bedre av sosiale probl.men sluttet å kjøre bil m.m og ble liksom helt oppskrudd...redd alt, og nå er jeg enda mere oppskrudd .... jeg er fortvilt.

[frosken]

nhd tror meg ikke. kaller meg hypokonder, så kan ikke spørre han. det er leit, for alle som kjenner meg, ser jo hvordan dette ble verre verre,jo lengre ned jeg kom og til sist sofaen når jeg var ferdig. og jeg har aldri lagt meg til før. brekninger, og kramper i magen, voldsom uro, kraftkløs, mareritt, ekkelhet,diare. orker ikke mat, søvnplager, depresjon, lyn i hodet...ekkel i hodet som fyllesjuke hele døgnet, fortvilet, vilje som er vekk... jeg har aldri gitt meg over for noe før... men nå sa det stopp. et levende mareritt. kjenner ikke meg selv igjen... jeg er borte..og de andre som er glade i meg er bekymret, prøver åholde motet mitt oppe, men jeg merker det... senser det... hvordan skal dette gå liksom... kan jeg ha sluttet for fort... psykiatikeren ville jeg skulle slutte etter 6 mnd...men brukte dem i 15 mnd . jeg begynte sakte nedtrapping i okt.nov. fikk jo anfall av dem, og ble redd nye, pluss at de aldri gav meg energi. men jeg sov, ble litt bedre av sosiale probl.men sluttet å kjøre bil m.m og ble liksom helt oppskrudd...redd alt, og nå er jeg enda mere oppskrudd .... jeg er fortvilt.

Hvorfor følger du ikke fastlegens råd om innleggelse? Da vil du kunne få faglig oppfølgning, hjelp til å sortere hva som er hva, og hjelp til å se hva som er det beste å gjøre fremover.

[inkink]

Hvorfor følger du ikke fastlegens råd om innleggelse? Da vil du kunne få faglig oppfølgning, hjelp til å sortere hva som er hva, og hjelp til å se hva som er det beste å gjøre fremover.

skal undersøkes imorgen. det er ifølge min psykiater serotinin abstinenser,, et finere ord seponerings syndrom. han er helt sikker sier han...men for noen få prosent kan det ta lang tid å bli seg selv igjen. får bare håpe da.

ikke så lett med innleggelser, nå jeg trenger det, men sikkert køer. fastlegen er helt forskrekket over hvordan det er fatt med med nå. har gått hos henne i 15 år.. så hun kjenner meg.

[frosken]

skal undersøkes imorgen. det er ifølge min psykiater serotinin abstinenser,, et finere ord seponerings syndrom. han er helt sikker sier han...men for noen få prosent kan det ta lang tid å bli seg selv igjen. får bare håpe da.

ikke så lett med innleggelser, nå jeg trenger det, men sikkert køer. fastlegen er helt forskrekket over hvordan det er fatt med med nå. har gått hos henne i 15 år.. så hun kjenner meg.

Ingen tvil om at du sliter, enten det er seponeringsvansker alene eller ikke.

Det er noe med intensiteten i det du skriver inkink, som gjør at jeg tenker du uansett trenger psykologisk hjelp. Selv om det primære skulle være seponeringsvansker, så har du utviklet mange sekundære plager, og din intensitet rundt situasjonen du er i, tror jeg du trenger omfattende hjelp til å bryte.

[bugge -jenta]

nhd tror meg ikke. kaller meg hypokonder, så kan ikke spørre han. det er leit, for alle som kjenner meg, ser jo hvordan dette ble verre verre,jo lengre ned jeg kom og til sist sofaen når jeg var ferdig. og jeg har aldri lagt meg til før. brekninger, og kramper i magen, voldsom uro, kraftkløs, mareritt, ekkelhet,diare. orker ikke mat, søvnplager, depresjon, lyn i hodet...ekkel i hodet som fyllesjuke hele døgnet, fortvilet, vilje som er vekk... jeg har aldri gitt meg over for noe før... men nå sa det stopp. et levende mareritt. kjenner ikke meg selv igjen... jeg er borte..og de andre som er glade i meg er bekymret, prøver åholde motet mitt oppe, men jeg merker det... senser det... hvordan skal dette gå liksom... kan jeg ha sluttet for fort... psykiatikeren ville jeg skulle slutte etter 6 mnd...men brukte dem i 15 mnd . jeg begynte sakte nedtrapping i okt.nov. fikk jo anfall av dem, og ble redd nye, pluss at de aldri gav meg energi. men jeg sov, ble litt bedre av sosiale probl.men sluttet å kjøre bil m.m og ble liksom helt oppskrudd...redd alt, og nå er jeg enda mere oppskrudd .... jeg er fortvilt.

Hei inkink!

Det er vanskelig å få skrevet ferdig innlegg for tiden. Små kattepoter springer stadig over tastaturet. Jeg har tenkt på deg i dag, innimellom bursdagsfeiring. Ble 36 år, sukk, i dag, eller i går blir det vel nå.

Først vil jeg si at jeg tror du tar feil når du tror NHD ikke bryr seg, og ikke tror deg. han har nok den oppfatningen at siden du har GAD, er du mer disponert enn folk flest for helseangst også, noe jeg også tror, men det har ingenting med dette å gjøre. NHD vet godt at det ikke fritar fra å oppleve virkelige fysiske sterke plager. Men hans primære oppgave er ikke å være trøster her inne, selv om det er mye trøst i svarene hans også. Det er ikke så mye mer for deg han kan gjøre, da jeg tror at det er faglig omsorg som ligger i hans anmodning om at du byger opp et tett forhold til psykiateren din. Jo flere kokker kan gjøre det vanskelig, spesielt når resultatet av oppskriften viste seg å ikke bli som ønsket.

Jeg synes egentlig du skal ta primærlegen din på ordet og legge deg inn. Du er ikke i stand til å ta vare på deg selv, og det kunne nok verdt bra for deg med litt pleie nå, og at noen så deg slik du har det også.

At jeg anbefaler dette betyr ikke at jeg tror du er ødelagt. Jeg tror kroppen din kommer til å trenge tid på seg for å komme seg igjen.

Husker du jeg fortalte deg om at jeg begynte på pranolol(som egentlig er blodtrykksdempende medisin)som et forebyggende middel mot migrene. Blodtrykket mitt har lagt på 120 over 70-80, sånn rundt om. Etter en såkalt normal opptrapping både i følge legen min og psykiateren og nevrologen jeg var hos, endte det med en smell, og jeg fikk pusteproblemer, måtte på legevakten. Var grønn i ansiktet, og primærlegen min som var på vakt ble temmelig bekymra. Blodtrykket mitt hadde falt til 90 over 60. Noe kroppen min fikk sjokk av, så fort som det falt. jeg gikk ned på dose, og det tok ikke lang tid før jeg var av medisinen. Det tok trekvart år før trykket var normalt igjen. Jeg lå i senga og slet med å puste i nesten to måneder. Ble veldig tørr på øynene og hele systemet, og dette gav seg heller ikke. Denne reaksjonen passet visst ikke inn i noe skjema. Og jeg følte vel ikke at noen forstod hvor ille jeg egentlig hadde det. Men nå føler jeg meg nesten som normal. Jeg har fortsatt en tørrhet i systemet, og i perioder er jeg veldig tørr på øynene, men det kommer seg gradvis det også tror jeg. Det er ikke så konstant, men nå er det over et år siden. Jeg var nok redd, siden reaksjonen min ikke var som den "skulle". Og de trodde nok helst at blodtrykket mitt var så lavt, men det var det jo ikke. Men kroppen vendte gradvis tilbake. Jeg tror ikke du er ødelagt. Men jeg tror det kan ta tid. Hvor lang tid vet ingen. To uker kjennes ut som en evighet når man har det så vondt, men jeg tror kroppen har en evne til å hele seg igjen, selv om det kan ta tid.

Men jeg tror jeg ville tatt primærlegen min på ordet. Noen vil si det er uvanlig, men reaksjonen din er uvanlig, så hvis du tror det kunne vært godt å bli tatt hånd om så gjør det.

Klem fra