Redd

[Gjest Ellipse]

Jeg blir skremt jeg, når slike som overleveren/survivor skriver så mye negativt om psykiatrien. (gratulere til deg, survivor..)

Blir så redd for å bli "gal", eller oppfattet som det, og tvangsinnlagt. Enda jeg egentlig tror at "psykiatrien" er et snilt "vesen" som er her for å hjelpe oss. Som ikke foretar seg noe unødvendig og som handler utifra pasientens beste.

Så...Det her innlegget burde sikkert legges under tråden om irrelevante redsler, men..vet ikke..Føles som det holder på å klikke litt for meg også..:-/

Tok forresten en sånn MADRS (?)-depresjonstest på nettet, og fikk 36 poeng. Er det mye?? Det sto at over 20 tydet på depresjon og v over 40 kunne innleggelse vurderes. Heldigvis skåret jeg ikke så høyt som det iallefall.

Ikke lenge før hadde jeg tatt en test på side 2 (den det er lin til på åpent forum) og da fikk jeg til svar at jeg var livlig og morsom og blablabla.Hahaha. Fordi jeg liker grønt? Eller står med armene i kors når jeg prater med noen? Nei, sånne tester er vel ikke til å stole på(vel, ikke den sistnevnte iallefall, den MADRS er kanskje mer seriøs..).

Jeg vet nå ikke hvorfor jeg gadd å teste meg uansett. Jeg blir ikke noe klokere på meg selv av den grunn. Bare mer forvirra:-( Faktum er at jeg ikke aner hvem jeg er eller hvor jeg står hen. Finne meg selv, mon tro om jeg noen gang kommer til å gjøre det?

[Gjest Violsa]

helt enig med deg.

Også fått sånne tanker. Og er glad vi slipper det maset på psykiatrifofumet. Nå fortsetter jo personen med noe av det samme på åpent da.

mitt inntrykk er at ja psykiatrien er veldig medisinfokusert og konservatig og er sikkert mye man kan sette fingeren på.

Men inntrykket mitt er at tvang ikke blir brukt uten at det er ytterst nødvendig.

[Perlemoren]

En klok sjel sa en gang at i stedet for å tenke på hvem er jeg, så skal man tenke hvem vil jeg være? Hvilke handlinger og holdninger beundrer du? Hva ser du opp til? Hva kan du gjøre for å tilnærme deg slike verdier?

Når det gjelder den testen (måtte jo nesten ta den jeg og i mangel på andre ting å finne på en lang natt..) så er den nok sikkert mer seriøs enn den som er på sideto ja. men det stod og at den skulle tas over tre dager og tror og det er meningen at helsepersonell skal utføre den.. Resultatet er kanskje veiledende, men tror at diagnosene får leger/psyk ta seg av.

Dessuten enig med deg ang de forskjellige innleggene som er postet her i det siste. Men jeg har heller tenkt at de får meg til å virke mindre gal enn jeg trodde jeg var. Det tror jeg kanskje du vet om deg selv også? Du virker i allefall som en med selvinnsikt og forståelse for verden, tross vanskelige dager og perioder..

Håper du ikke er så redd lengre:)

klem

[Aramir]

Jeg leste i avisen her forleden om en mor hvis sønn hadde fått et utrolig dårlig behandlingsopplegg. Hun sa at hun hadde møtt mange både dyktige og varme behandlere, men at systemet i seg selv var kritikkverdig.

Og det er kanskje riktig? Jeg tror alltid psykiatrien kommer til å være sambaavdelingen innen legevitenskapen. Brukerne er mildt sagt ekstravagante og psykiaterne selv er vel ikke akkurat your average kontorrotte heller.

Jeg skjønner at du blir redd når du leser her inne. Det blir jeg og. Jeg kan miste fullstendig motet, men på den annen side tenker jeg at jeg er i hvert fall ikke så syk.

Jeg vet ingenting om bruk av tvang, men jeg er kjempeglad for at akuttpsykiatrien har vært ganske pågående ovenfor meg. Når jeg er på mitt verste blir jeg veldig destruktiv og skyver folk unna meg og det er akkurat da jeg trenger at noen holder armene mine nede.

Har ikke tatt den testen, men tenker å gjøre det nå.

Håper du har det bedre i dag!

[Gjest Ellipse]

Tusen takk dere som svarte meg. Det hjelper alltid med noen gode og kloke ord fra dere.

Psykiatrien har jo den vanskeligste genren av alle sykdommer å ta seg av, vil jeg si. Det finnes jo (iallefall nesten) fasitsvar på hvordan en lapper sammen en fot og syr et sår, mens sinnet er mer komplisert.

Her blir individuell tilpasning desto viktigere. Kan ikke kjøre alle gjennom samme kvern og forvente samme resultat. Det tror jeg noen psykitaere fatter og andre ikke. Som på alle andre områder er mennesker ulike, med ulike evner, både når det gjelder praktisk tenkning, empati og det å bruke skjønn. Hvit frakk gjør ikke folk til et overmenneske (hører du, "Ellipse"?! hihi).

Men siden det er sinnet de behandler, selve det vi oppfatter som vår person, vårt selv, er det nok uhyre lett for de stakkarne som jobber innen psykiatrien å tråkke i salaten. Feil i psykiatrisk behandling blir gjerne forståelig nok oppfattet som mer tyngende for pasienten enn om det går galt med operasjon av en fot(selvsagt ille det også.). Uten en fot kan vi til nøds leve, men uten et "selv"?? Hva er vi da? Er det noe i det, tror dere?

Psykisk sykdom, det å være "gal", eller "unormal" i det minste, har et dårlig rykte, og er for mange det verste stemplet en kan få. I tillegg vet vi jo at psykisk sykdom kan forvrenge virkelighetsoppfatningen, sånn at en ikke ser sitt eget beste der og da, når en trenger hjelp som mest. Da kan behandling som er av god kvalitet egentlig, mistenkeliggjøres urettmessig.Men kanskje noen innser i ettertid at det likevel var best sånn og sånn? Er det noen som har en slik opplevelse?

Det er alltid slik at de med negative erfaringer roper høyest. Det er synd. Synes folk burde bli flinkere til å trekke fram det positive! Absolutt.

Ikke at jeg har så stor erfaring med psykiatri altså. Så det jeg skriver kan være helt på trynet..:-o Har hverken spes. negative eller positive opplevelser fra systemet å trekke fram. Er blitt møtt med respekt, men også opplevd litt firkantethet.. Men de er bare mennesker de også. En får prøve å stille seg positiv til dem inntil det motsatte er bevist. Jeg krysser fingrene for at psykiatrien ikke er så fæl som det en får inntrykk av på dol..

Perlemoren: god idé å heller tenke på hvordan en vil være, enn å gruble for mye på hvem en ER. Skal prøve på det.

*Klem*

[bugge -jenta]

Hei Ellipse og dere andre!

Måtte si noen ord til deg og kanskje andre som har blitt skremt. Ikke at jeg tror mine ord er spesielt vektige, men blir så lei meg og engasjert når jeg ser en tråd med så mange av mine nettvenner, nye og gamle, som føler det slik. Vet ikke om det vil hjelpe heller, men jeg måtte bare si noe, selv om jeg har en slags selvpålagt pause.(Der ser dere hvor godt det fungerer) Folk snakker om real life, og nettet som to forskjellige ting. Jeg skjønner hva de mener så klart, men det er virkelig at jeg har møtt dere "på et vis", og at dere betyr noe for meg på "et slags plan". Jeg har ikke sett deres ansikter og dere ikke mitt, men hvor mange ansikter ser vi ikke uten å vite noe om det som rører seg bak? Uten å komme nær i det hele tatt?

Jeg har vært lenge i systemet, og både i det fysiske/somatiske og det psykiske. Det finnes selvsagt ikke et slikt skille, men mange av oss opplever å møte det i helsevesenet likevel. Når jeg tenker tilbake, og ser hvor det har humpet og gått, noen ganger i dass, andre ganger fremover, vet jeg at innerst inne visste jeg på et eller annet vis om jeg var på en vei som var helt fåfengt eller ikke. Når mennesker sa ta tiden til hjelp med bekkenet mitt visste jeg det ikke ville hjelpe, og når jeg ble dårligere i perioder i terapien, følte jeg meg slett ikke 100% sikker på om det var rett, men likevel så sikker at jeg fortsatte å svømme på dypt vann, og trodde at det var der jeg skulle være nå selv om jeg kanskje midlertidig var dårligere. Vi har visse instinkter i oss, mange i hvert fall, som forteller oss noe om vi er på rett vei. Å søke hjelp er risikabelt, og vi skal alltid vite at det er først og fremt vi som må ha hovedansvaret over vårt liv, selv når vi velger å kaste oss på dypt vann. Men av og til må vi våge det som er skummelt også, for alternativet er kanskje stillstand, eller det som verre er. Noen av oss vet at tid i seg selv ikke er nok hjelp. Overgrepsofre vet det, bipolare med selvinnsikt vet det. Og mange andre.

De fleste i psykiatrien er der for å hjelpe. Det er derfor de vil være der, og det finnes idioter overalt, så vi får ha med oss en varselklokke. Men alle vi trenger psykiatrien, så vi får utnytte den så godt vi kan. Ikke la den få ødelegge oss. Om noen uker legger angsten seg som alt rotet her inne har ført til. Uten at jeg vil si noe stygt om de som har laget litt krøll. Jeg opplever at det har aldri vært hensikten til vedkommende. Noen er uheldige i psykiatrien også, enten de trenger den eller ei, det er ikke til å skyve under et teppe, men å 1)stå opp for seg selv og 2)samtidig spille på lag med psykiatrien og kreve av den og deg selv er en god kombinasjon for meg. Og for mange andre. Gjør du det blir du gjerne tatt på alvor og hjulpet godt.

Jeg har operert i munnen i dag, og tatt to paralgin forte, så jeg er totalt "bedøvd", muligens er det jeg skriver "bedøvd" også, men jeg sitter her og måtte bare svare likevel.

Prosessene er så viktige for å få det bedre i livet. Det holder jeg fast på som nummer en for meg selv, og selv i denne perioden hvor jeg ikke har hatt psykiateren min, skjer det ting med meg, for jeg er inne i en prosess.

Nå skal jeg slutte å skrive slik at jeg i morgen ikke leser gjennom dette og lurer på hvor på kloden jeg var.

Vi har alle hvert vårt liv, og vi kan dele det med hverandre her, men vi må holde fast på hva som tilhører oss og hva som tilhører en annen også. Sannsynligvis var det bare dette siste jeg skulle skrevet med et punktum bak, men hjerna mi har leita etter poenget en stund.

Halvdopa klem(8 sprøyter stakk de i munnen min) også de to p.foretne da(nå skal jeg i loppekassa) fra

[Gjest Ellipse]

Hei Ellipse og dere andre!

Måtte si noen ord til deg og kanskje andre som har blitt skremt. Ikke at jeg tror mine ord er spesielt vektige, men blir så lei meg og engasjert når jeg ser en tråd med så mange av mine nettvenner, nye og gamle, som føler det slik. Vet ikke om det vil hjelpe heller, men jeg måtte bare si noe, selv om jeg har en slags selvpålagt pause.(Der ser dere hvor godt det fungerer) Folk snakker om real life, og nettet som to forskjellige ting. Jeg skjønner hva de mener så klart, men det er virkelig at jeg har møtt dere "på et vis", og at dere betyr noe for meg på "et slags plan". Jeg har ikke sett deres ansikter og dere ikke mitt, men hvor mange ansikter ser vi ikke uten å vite noe om det som rører seg bak? Uten å komme nær i det hele tatt?

Jeg har vært lenge i systemet, og både i det fysiske/somatiske og det psykiske. Det finnes selvsagt ikke et slikt skille, men mange av oss opplever å møte det i helsevesenet likevel. Når jeg tenker tilbake, og ser hvor det har humpet og gått, noen ganger i dass, andre ganger fremover, vet jeg at innerst inne visste jeg på et eller annet vis om jeg var på en vei som var helt fåfengt eller ikke. Når mennesker sa ta tiden til hjelp med bekkenet mitt visste jeg det ikke ville hjelpe, og når jeg ble dårligere i perioder i terapien, følte jeg meg slett ikke 100% sikker på om det var rett, men likevel så sikker at jeg fortsatte å svømme på dypt vann, og trodde at det var der jeg skulle være nå selv om jeg kanskje midlertidig var dårligere. Vi har visse instinkter i oss, mange i hvert fall, som forteller oss noe om vi er på rett vei. Å søke hjelp er risikabelt, og vi skal alltid vite at det er først og fremt vi som må ha hovedansvaret over vårt liv, selv når vi velger å kaste oss på dypt vann. Men av og til må vi våge det som er skummelt også, for alternativet er kanskje stillstand, eller det som verre er. Noen av oss vet at tid i seg selv ikke er nok hjelp. Overgrepsofre vet det, bipolare med selvinnsikt vet det. Og mange andre.

De fleste i psykiatrien er der for å hjelpe. Det er derfor de vil være der, og det finnes idioter overalt, så vi får ha med oss en varselklokke. Men alle vi trenger psykiatrien, så vi får utnytte den så godt vi kan. Ikke la den få ødelegge oss. Om noen uker legger angsten seg som alt rotet her inne har ført til. Uten at jeg vil si noe stygt om de som har laget litt krøll. Jeg opplever at det har aldri vært hensikten til vedkommende. Noen er uheldige i psykiatrien også, enten de trenger den eller ei, det er ikke til å skyve under et teppe, men å 1)stå opp for seg selv og 2)samtidig spille på lag med psykiatrien og kreve av den og deg selv er en god kombinasjon for meg. Og for mange andre. Gjør du det blir du gjerne tatt på alvor og hjulpet godt.

Jeg har operert i munnen i dag, og tatt to paralgin forte, så jeg er totalt "bedøvd", muligens er det jeg skriver "bedøvd" også, men jeg sitter her og måtte bare svare likevel.

Prosessene er så viktige for å få det bedre i livet. Det holder jeg fast på som nummer en for meg selv, og selv i denne perioden hvor jeg ikke har hatt psykiateren min, skjer det ting med meg, for jeg er inne i en prosess.

Nå skal jeg slutte å skrive slik at jeg i morgen ikke leser gjennom dette og lurer på hvor på kloden jeg var.

Vi har alle hvert vårt liv, og vi kan dele det med hverandre her, men vi må holde fast på hva som tilhører oss og hva som tilhører en annen også. Sannsynligvis var det bare dette siste jeg skulle skrevet med et punktum bak, men hjerna mi har leita etter poenget en stund.

Halvdopa klem(8 sprøyter stakk de i munnen min) også de to p.foretne da(nå skal jeg i loppekassa) fra

Bugge, du er bare herlig, du! (Ta det til deg eller ikke, men du ER det!!

Alltid har du noe lurt å si også. Dopa innlegg?Langt ifra. Det var så godt å lese. Ble helt varm inni meg:) Jeg tror du har veldig rett i det du skriver.

Dine to punkter skal jeg skrive ned som en huskeregel til meg selv, tror jeg..

Ønsker god bedring til deg og munnen din!! Stakkar, det hørtes ikke godt ut:(

PS:Jeg tror heller ikke vedkommende som har skapt litt furore her har ment det ondt.

[bugge -jenta]

Bugge, du er bare herlig, du! (Ta det til deg eller ikke, men du ER det!!

Alltid har du noe lurt å si også. Dopa innlegg?Langt ifra. Det var så godt å lese. Ble helt varm inni meg:) Jeg tror du har veldig rett i det du skriver.

Dine to punkter skal jeg skrive ned som en huskeregel til meg selv, tror jeg..

Ønsker god bedring til deg og munnen din!! Stakkar, det hørtes ikke godt ut:(

PS:Jeg tror heller ikke vedkommende som har skapt litt furore her har ment det ondt.

Jeg får lese innlegget og se hva det var slags råd jeg gav:o) Det går bra nå. Har sovet litt, og begynner å føle meg litt bedre.

Klem