Å si farvel

[Gjest Rosalind]

I går hadde jeg siste time hos psykologen.

Det er satt opp en time til i tilfelle rottefelle.Men det er bare for at jeg skal roe meg, den skal ikke brukes.

Men nå avslutter vi ved at jeg kan skrive til h*n og se om alt er bra med h*n. Ett kort....Jeg kan, men det er over. Jeg er så bra som jeg kan bli.

Dette har vært forferdelig vanskelig for meg. Jeg har brukt år og dag på det.

Det rare er at jeg må vite at alt er bra med psykologen!

H*n presset meg til det siste.

Jeg er helt sikker på at det var helt riktig. Jeg gråt og hylte, men jeg forstår at det var rein angst som herjet.

Jeg ga h*n en bitte liten blomst. Den var kjempenydelig, men så liten....Tok h*n i hånden og takket for meg.

Det var forferdelig. Hyl og skrik!

Denne avskjeden hadde jeg tenkt ut for at jeg skulle øve meg på å si farvel.. Det er så vondt å si farvel.

Vi mennesker må gjøre det hele livet. Det er forferdelig.....

Jeg har måttet si farvel til mennesker jeg aldri har ønsket å si farvel til.....da min far døde....for eks, det var nok den opplevlsen som har herjet hele tiden. Jeg ville ikke at han skulle dø.

Jeg hadde ikke lyst til å si farvel til psykologen...men jeg kan ikke fortsette å gå i terapi hele livet.

Farvel gode hjelper.

[Gjest a survivor]

Hva er nummeret til denne psykologen?

Han hørtes dyktig ut! Jeg trenger en ny psykolog...

[bibben]

Jeg føler med deg! Virkelig!

Jeg kjenner det skikkelig i magen når jeg leser det du skriver.

Jeg håper denne avskjeden etterhvert får en slags positiv kvalitet i din bevisshet, og at du føler at den har gitt deg en slags vekst.

Lykke til videre på veien!

Beste hilsner fra

[bugge -jenta]

Jeg har lyst til å gi deg noen av ordene som min første psykiater gav meg når jeg måtte slutte med ham. Jeg var redd og forlatt når jeg kom til ham, og møtet med noen som så meg etter så mange år i helsevesenet hadde betydd uendelig mye for meg.

Foe det første så reiste han ikke til månen. Selv om jeg ikke har kontakt med ham, ligger telefonnumrene til han fortsatt i min lommebok etter fem år. Jeg trenger ikke ta farvel. Jeg tar ham med meg jeg. Som han sa en gang; her er det du som har kontrollen, og du kan gjøre hva du vil med meg. La meg være på skuldra di i fremtiden når du trenger en alliert hvis du ønsker det. Snakk med meg, og svarene jeg har gitt deg i timene vil komme til deg. Trøste, støtte, gi meg kraft, tålmodighet.Fortsatt gjør han dette. Ting jeg begynte på for fem år siden, er nå ferdigbearbeidet. Da forteller jeg det til ham. Kanskje gjennom dikt, eller en sang. Han var en svært klok mann, og jeg husker mye han sa. Han tok med seg sine terapeut, og ba meg gjøre det samme. Det positive han var for meg. Vi drar nemlig med oss mennesker som har dratt oss ned i søla, så hvorfor ikke gjøre det samme med sin psykiater.

Men jeg gråt og sørget over relasjonen som ble brutt, det merkelige, magiske møtet i et firkantet vanlig rom. Tok farvel til oss i det rommet.

Jeg ønsker deg så mye lykke til med veien videre.

Vennlig hilsen

[rose23]

Det er akkurat dette jeg har vært så redd for da jeg begynte å åpne meg for psykologen, hvordan det blir når vi en gang skal skilles. Nå har jeg hatt han i ett år og føler egentlig at vi så vidt har kommet i gang. Dette året er blitt brukt til å etablere tillit. Det er knalltøfft å miste folk man har hatt et nært forhold til. Psykologen min lovte meg at han skulle være der for meg så lenge jeg ønsket det. Det synest jeg var veldig betryggendes å høre, uten at jeg er sikker på at han virkelig kan det. Forhåpentligvis vil jeg bli lei av han med tiden.

[sillebertine]

Jeg har lyst til å gi deg noen av ordene som min første psykiater gav meg når jeg måtte slutte med ham. Jeg var redd og forlatt når jeg kom til ham, og møtet med noen som så meg etter så mange år i helsevesenet hadde betydd uendelig mye for meg.

Foe det første så reiste han ikke til månen. Selv om jeg ikke har kontakt med ham, ligger telefonnumrene til han fortsatt i min lommebok etter fem år. Jeg trenger ikke ta farvel. Jeg tar ham med meg jeg. Som han sa en gang; her er det du som har kontrollen, og du kan gjøre hva du vil med meg. La meg være på skuldra di i fremtiden når du trenger en alliert hvis du ønsker det. Snakk med meg, og svarene jeg har gitt deg i timene vil komme til deg. Trøste, støtte, gi meg kraft, tålmodighet.Fortsatt gjør han dette. Ting jeg begynte på for fem år siden, er nå ferdigbearbeidet. Da forteller jeg det til ham. Kanskje gjennom dikt, eller en sang. Han var en svært klok mann, og jeg husker mye han sa. Han tok med seg sine terapeut, og ba meg gjøre det samme. Det positive han var for meg. Vi drar nemlig med oss mennesker som har dratt oss ned i søla, så hvorfor ikke gjøre det samme med sin psykiater.

Men jeg gråt og sørget over relasjonen som ble brutt, det merkelige, magiske møtet i et firkantet vanlig rom. Tok farvel til oss i det rommet.

Jeg ønsker deg så mye lykke til med veien videre.

Vennlig hilsen

Tusen takk for et fint og œrlig svar. Det var godt å se hvordan du føler det.

I og med at jeg nå skal flytte, langt langt vekk, må jeg også si farvel til min flotte og kloke psykiater. Det har vœrt et helvete å tenke seg at han plutselig ikke skal vœre der, rett og slett. Jeg har hylt og grint så tårene har sprutet milevis. Jeg har ropt så høyt jeg bare kunne, inni meg. Jeg har ikke kunnet se hvor veien videre skal gå, og jeg har våknet en tidlig morgen med restene om mitt eget selvmord som bilde på netthinnen. Jeg har vœrt panisk redd for å måtte dra vekk fra hans gode vinge. Jeg har mistet pusten ved tanken på å kunne klare meg alene, uten hans trygge hule. Jeg har vœrt så fortvilet over at jeg nå skal slutte, at jeg ikke kunne se noen utvei. Men plutselig så kommer det en ny tanke inn i min hjerne allerede ganske så tung av tenking, en ny tanke om at jeg må se litt fremover, men også bakover på det jeg har fått love til å dele med en så viktig person som han.

En gang i uken har jeg trasket til samtaler med ham. Og jeg tenker nå at jeg har vœrt utrolig heldig, og det mener jeg, til å dele slike vanskelige ting med en så flott person. Han har vœrt en venn for meg hvor han har gitt mange nye veier å gå, og hjulpet meg så best han kan til å få et bedre liv. Han har strukket seg langt for det. Utrolig langt.

Vi har snakket om tunge og håpløse ting, funnet ut av det, fått støttende ord. Og jeg har fått TRØST! Og HJELP! Og det er godt.

Jeg kan grine i årevis for en terapi som er over. Jeg kan bœlje over tapet av en viktig person i livet mitt. Ja, jeg kan det, men jeg tror det er bedre å hylskrike i noen få uker, og så heller prøve å tenke på alle de fine stundene vi har hatt sammen. Jeg kan hente frem de kloke ordene, dem som skal føre meg videre til det som forhåpentligvis kommer til å bli noe godt.

Men jeg sier det her, og jeg sier det høyt, jeg kommer ALDRI til å glemme ham. Alltid vil han ha en spesiell plass i mitt hjerte. Den plassen er reservert til ham som hørte på meg, forsto meg, ga meg sin fulle oppmerksomhet, holdt ut når han ble kjeftet på eller måtte plukke opp restene av meg etter at jeg har ødelagt for meg selv.

Jeg pakker de nye minnene godt inn i hjertet mitt. Jeg pakker dem slik at jeg kan hente dem frem når jeg trenger det.

Jeg ser du sitter her, rett ovenfor meg. Du strekker ut hånden din, tar min og holder den en liten stund. Du holder hånden og trøster meg. Du gir meg trygghet. Jeg smiler tilbake og føler meg bedre.

Jeg finner ingen gode nok ord til å beskrive hva jeg føler, hvor viktig denne personen har vœrt for meg. Jeg synes det blir så mange klisjeord, men klarer ikke å finne dem riktige. Jeg håper bare at han har forstått hvor godt det har vœrt å komme til ham med det fœle. Det har vœrt utrolig å få oppleve at noen bryr seg slik som han har gjort. Utrolig å kunne få en slik forståelse. Det har vœrt unikt å ha hatt en slik venn.

Jeg sier farvel, men håper at vi kan få sjansen til å møtes igjen. Enten i tankene eller på ordentlig.

–Vi sees kanskje i morgen?

[Gjest Rosalind]

Hva er nummeret til denne psykologen?

Han hørtes dyktig ut! Jeg trenger en ny psykolog...

Takk skal dere ha. Det var godt å dele dette med dere.

Jeg skal bære med meg det jeg har lært.

H*n sa også at det egentlig ikke var h*n jeg gråt og hylte over. Det stemte kjente jeg.

Det var noe annet som jeg ikke forsto. og som jeg ikke vet hva er/var.