Vanskelig å akseptere diagnose

[Aramir]

Jeg synes det er vanskelig å akseptere diagnosen min (bipolar). Jeg føler meg som et dyr i bur, uten mulighet til å rømme. Jeg skulle ønske det hele bare kunne gå over av seg selv.

Det rare er at jeg bestandig har følt at noe fundamentalt har vært galt og jeg har lengtet etter at noen skulle si at det ikke var min skyld. Og det gjør jo diagnosen.

Men jeg er allikevel fryktelig lei meg. Medisiner resten av livet? Uff, jeg får ta et skritt av gangen skjønner jeg.

Jeg er rasende på psykiateren som gav meg diagnosen. Jeg har lyst til å hyle til h*n, slå og sparke. Og samtidig er jeg så takknemlig for at h*n tok meg på alvor. H*n og fastlegen. Det er faktisk en ganske sjokkerende opplevelse og bli tatt på alvor, når man har båret alt inni seg det meste av livet.

Er jeg på helbredelsens vei?

Et sukk i sommernatten.

[jylland]

Tror jeg har vist det fra jeg var en liten gutt på en sånn 9-10 år, kunne bare ikke navnet bipolar da.

Det du nevner om livslang medisinering

virrer oppe i hodet mitt og blir litt forvirret når f.legen min sier at når bare trygdespørsmålet løser seg, vil mange problemer fordufte og behovet for Orfiril vil avta. Fja, før tvilte jeg på det. nå er jeg ikke riktig sikker lenger. Helt bra blir man jo aldri, selv ikke imellom mani -- depresjonen.

Ca 50% normal, eller hva tror du?

[Aramir]

Tror jeg har vist det fra jeg var en liten gutt på en sånn 9-10 år, kunne bare ikke navnet bipolar da.

Det du nevner om livslang medisinering

virrer oppe i hodet mitt og blir litt forvirret når f.legen min sier at når bare trygdespørsmålet løser seg, vil mange problemer fordufte og behovet for Orfiril vil avta. Fja, før tvilte jeg på det. nå er jeg ikke riktig sikker lenger. Helt bra blir man jo aldri, selv ikke imellom mani -- depresjonen.

Ca 50% normal, eller hva tror du?

Først må jeg nevne at jeg også merket at noe var galt i 10 års alderen. Og da startet min karriere som selvhjelper. Selvhypnose, religion, NLP og andre teknikker, selvmedisinering (les softe droger) osv osv. Ingenting hjalp.

Hvor friske kan vi bli? Tja, hva er målestokken? Jeg satser i første omgang på å akseptere tingenes tilstand som den er. Og så håper jeg etterhvert at jeg klarer å virkelig sette pris på at jeg er den jeg er og at jeg klarer å gå ut i verden rett i ryggen.

Men først må jeg gråte ut. Det trenger jeg.

Bruker du kun Orfiril?

[sillebertine]

Kjœre deg. Du står ovenfor mange tøffe tider, men ikke gi opp!

Det er utrolig bra at du har funnet diagnosen din, for når har du fått et utgangspunkt til å jobbe deg frem til bedre hverdager. Du har fått et redskap til å grave deg fram i allt det vonde og tunge som du opplever. Sammen med terapeuten din kan du finne ut av det som kan funke for deg. Kanskje må du bruke medisiner en god stund fremover. Men hva om det blir bra for deg? Hva om det kommer til å forandre livet ditt til noe bedre? -Vil det da gjøre noe om du må ta disse tablettene hvis du får det bedre og kan oppleve flotte dager innimellom?

Jeg skjønner at det er vanskelig å akseptere dette. Naturligvis! Jeg fikk også en vanskelig diagnose å leve med, men etterhvert som jeg fant mer ut av hva dette betydde, og kunne se likhetstrekk til hvordan jeg var, ble det lettere.

Jeg håper virkelig at du er på riktig vei nå. At du kan kjenne at du lever litt, sånn innimellom. At du får en balanse med det tunge og gode, og at det gode kanskje kommer til å få større plass i livet ditt.

"Personer med bipolare lidelser kan fungere godt dersom behandlingen er vellykket."

Lykke til med vellykket behandling!

[Aramir]

Kjœre deg. Du står ovenfor mange tøffe tider, men ikke gi opp!

Det er utrolig bra at du har funnet diagnosen din, for når har du fått et utgangspunkt til å jobbe deg frem til bedre hverdager. Du har fått et redskap til å grave deg fram i allt det vonde og tunge som du opplever. Sammen med terapeuten din kan du finne ut av det som kan funke for deg. Kanskje må du bruke medisiner en god stund fremover. Men hva om det blir bra for deg? Hva om det kommer til å forandre livet ditt til noe bedre? -Vil det da gjøre noe om du må ta disse tablettene hvis du får det bedre og kan oppleve flotte dager innimellom?

Jeg skjønner at det er vanskelig å akseptere dette. Naturligvis! Jeg fikk også en vanskelig diagnose å leve med, men etterhvert som jeg fant mer ut av hva dette betydde, og kunne se likhetstrekk til hvordan jeg var, ble det lettere.

Jeg håper virkelig at du er på riktig vei nå. At du kan kjenne at du lever litt, sånn innimellom. At du får en balanse med det tunge og gode, og at det gode kanskje kommer til å få større plass i livet ditt.

"Personer med bipolare lidelser kan fungere godt dersom behandlingen er vellykket."

Lykke til med vellykket behandling!

Tusen takk!

Det var et deilig svar.

[jylland]

Først må jeg nevne at jeg også merket at noe var galt i 10 års alderen. Og da startet min karriere som selvhjelper. Selvhypnose, religion, NLP og andre teknikker, selvmedisinering (les softe droger) osv osv. Ingenting hjalp.

Hvor friske kan vi bli? Tja, hva er målestokken? Jeg satser i første omgang på å akseptere tingenes tilstand som den er. Og så håper jeg etterhvert at jeg klarer å virkelig sette pris på at jeg er den jeg er og at jeg klarer å gå ut i verden rett i ryggen.

Men først må jeg gråte ut. Det trenger jeg.

Bruker du kun Orfiril?

Ja, det er Orfiril(750 mg) daglig jeg

tar + 10 mg Sobril hvis det bli som

svartest. NHD ga meg tips om at mix

Lamictal/Orfiril var bra, men f.legen min virker som han sverger til Orfiril.

Prøvde Lithium etter OD i vinter, men det ga meg ubehag/tremor.Det kan jo hende at det var panikkangsten også.

Jeg trot kona mi da og fastlegen mente

at jeg var mest manisk, men selv

opplever jeg nesten bare depresjon ved det bipolare spekteret.

Jeg husker jo alt fra mine hypomane kick(psykologen synes de er morsomme), jeg og. Men det er mulig de leder til det deppresive, det vet jeg ikke.

Selvmedisinering skal gudene vite jeg har prøvd som deg Aramir.

Ikke nå lenger.

Men jeg lengter å komme inn i varmen, billedlig talt.

Snakket mye med psykiater før om årene, men f.legen min bare rister på hodet når jeg nevner det, hadde jo vært fint å snakke ut med en,

selvom svarene på vår lidelse ligger i det biologiske/fysiologiske spektrum.

Har vel snart lest det som er om

bipolare lidelser.

Håper det bare går bra, tror du ikke?

[Gjest jooooooooooohhh]

Tror jeg har vist det fra jeg var en liten gutt på en sånn 9-10 år, kunne bare ikke navnet bipolar da.

Det du nevner om livslang medisinering

virrer oppe i hodet mitt og blir litt forvirret når f.legen min sier at når bare trygdespørsmålet løser seg, vil mange problemer fordufte og behovet for Orfiril vil avta. Fja, før tvilte jeg på det. nå er jeg ikke riktig sikker lenger. Helt bra blir man jo aldri, selv ikke imellom mani -- depresjonen.

Ca 50% normal, eller hva tror du?

Jeg ble helt bra med medisin.

Vært frisk i 2 år ,etter at jeg fikk plusset på litium til lamictalen (som er så populær, men noen har bedre hjelp av litium).

Min mor ble også helt bra med medisin.

Dessuten kan jeg fortsatt bli lett lett oppstemt (uten at jeg ødelegger for meg selv), men deprimert?? Nei.

Og jeg ha(dde) rapid cycling, var innlagt i nesten kontinuerling i 1,5 år i strekk før dette.

Ikke si en ikke kan bli frisk!

lykke til:-)

Ps: leste en gang noe med at "du er ikke uheldig som må ta medisiner. Du er heldig som lever i et lang og en tid der man HAR medisiner som kan hjelpe deg."

Det var en tankevekker.

[Aramir]

Ja, det er Orfiril(750 mg) daglig jeg

tar + 10 mg Sobril hvis det bli som

svartest. NHD ga meg tips om at mix

Lamictal/Orfiril var bra, men f.legen min virker som han sverger til Orfiril.

Prøvde Lithium etter OD i vinter, men det ga meg ubehag/tremor.Det kan jo hende at det var panikkangsten også.

Jeg trot kona mi da og fastlegen mente

at jeg var mest manisk, men selv

opplever jeg nesten bare depresjon ved det bipolare spekteret.

Jeg husker jo alt fra mine hypomane kick(psykologen synes de er morsomme), jeg og. Men det er mulig de leder til det deppresive, det vet jeg ikke.

Selvmedisinering skal gudene vite jeg har prøvd som deg Aramir.

Ikke nå lenger.

Men jeg lengter å komme inn i varmen, billedlig talt.

Snakket mye med psykiater før om årene, men f.legen min bare rister på hodet når jeg nevner det, hadde jo vært fint å snakke ut med en,

selvom svarene på vår lidelse ligger i det biologiske/fysiologiske spektrum.

Har vel snart lest det som er om

bipolare lidelser.

Håper det bare går bra, tror du ikke?

Vi satser på at det går stadig bedre. Jeg oppfordrer deg til også å lese svarene til de to andre. Kloke ord.

Men det er også lov å sitte med gråten i halsen og bare føle seg liten og redd. Det holder jeg fast ved.

[Gjest Lysglimt]

Syns det ser ut som du har masse selvinnsikt,og det er jo posetivt

Det er nok ikke alt her i livet som er "like lett å svelge" nei...vet ikke så mye om bipolar,men det er sikkert slitsomt,virker som det er mange som sliter med det.

Du virker iallefall som du er en god person,men mye å gi andre,så livet ditt har sikkert mye posetivt i vente oggså

God natt!

[AnaLexia]

Vi satser på at det går stadig bedre. Jeg oppfordrer deg til også å lese svarene til de to andre. Kloke ord.

Men det er også lov å sitte med gråten i halsen og bare føle seg liten og redd. Det holder jeg fast ved.

Klart det, kjære deg! Gråt ut du.. du kan få låne skulderen av meg å gråte på. Interessant å lese litt om bipolar, for jeg lurer litt på om jeg kan ha den blandingsformen.. vet ikke.. sliter veldig med søvnen nå, og føler meg egentlig ganske hyper.. mange tanker, ideer, og jeg klarer ikke å roe meg.. får også "down" perioder da.. Før hadde jeg en måned langt nede, så en måned hyper etc. Nå føler jeg at det svinger mer da...

Unnskyld, var ikke så mye svar til deg sånn sett, men måtte bare lufte dette litt med noen som vet litt..

Ønsker deg alt godt, og at det blir lettere å akseptere diagnosen etterhvert. Skjønner veldig godt dine følelser anngående det å bruke medisin..Selvom med. kan hjelpe deg.. *styrkeklem*

[Gjest Hei33]

Selv venter jeg på mer utfyllende diagnose. Det skal bli godt å få et svar/navn på det en sliter med...

Ønsker deg alt godt, og masse lykke til!

Og du; hvis du føler behov for å stikke av iblant, så si ifra til meg da! Da tar vi den turen du snakket om for en stund siden... ;-)

Klem

[tøytiger]

"Buret" har du vell sittet i så lenge du har slitt. Det som nå har skjedd er at buret som stenger deg inne har fått et navn. Buret heter bipolar.

Mulig dette blir litt vell vissvass, men... Kan du prøve å se på buret som et bur med en dør og en lås. Riktig medisin kan låse opp buret og holde deg ute derfra så lenge du tar medisinene.

Det er kjipt å måtte ta medisiner resten av livet, men realistisk sett så er det bare et tidsspørsmål om når en uansett må begynne med medisiner som skal taes resten av livet.

Da tenker jeg blodtrykksmedisiner, kolesterolsenkende

blodfortynnende også videre og så videre.

Aldri artig å "få" en ny sykdom. Å reagere med sinne i starten er sikkert normalt. Når du får tiden på deg, roet deg litt ned og satt ting litt i perspektiv så ser du sikkert ikke like mørkt på det. Verre ting kan dessverre skje. Dårlig trøst.