NHD - lære barn empati

[Gjest mor til 3 barn]

Leste et tidligere innnlegg ang. barn av foreldre med personlighetsforstyrrelser og arvelighet.

Du skrev at man burde lære disse barna empati på et tidlig stadie.

Mitt barns far har personlighetsforstyrrelser (usikkert hvilken, men klare trekk av antisosial) og også hans far igjen.

Det har ikke vært kontakt mellom disse, unntatt de 3-4 første leveår.

Min sønn har heller ikke kontakt med sin far på nåværende tidspunkt (fradømt samværsrett), og vi ble skilt for 3 år siden.

Jeg ser at min sønn har ganske klare trekk allerede nå som jeg kjenner godt igjen fra samlivet med faren.

Jeg har vært obs på dette siden barnet ble født, men lurte på om du har noen konkrete forslag om hvordan man praktisk lærer et barn empati.

Jeg har valgt å ikke ha barnet i barnehage frem til nå, men heller hos en dagmamma som er meget kjærlig, men samtidig veldig "fast" i oppdragelsen og som har tid og energi til å korrigere oppførselen.

Opplever barnehagen som et sted som kanskje fremmer mer egostisk oppførsel.

Jeg har tilbragt mye tid med barnet, mye fysisk "bonding", og kos.

Barnet har en utrolig sterk vilje som ofte setter meg på prøve, men prøver å være så prinsippfast som overhodet mulig når det gjelder grensesetting og holde på mine avgjørelser.

Sønnen min er ikke aggressiv, men mer ignorant på en måte.

Han kan se deg dypt inn i øynene og "glise" mens han gjør noe galt.

Må ofte stoppe han fysisk fra å gjøre gale ting, nytter ikke å snakke. Meget destruktiv i oppførsel(dvs. ødelegger alt han får mellom hendene), trenger konstant tilsyn for ikke å gjøre noe han vet er galt.

Ser jo at barnets far har arvet sin fars egenskaper (til tross for meget liten kontakt), ifølge hans mor, og er nok en smule bekymretfor hvordan min sønns personlighet vil utvikle seg.

Tror jeg vil ha store problemer med å forholde meg til min sønn senere om han blir veldig lik sin far, som er et meget ubehagelig vesen.

Har NHD noen forslag om hva jeg konkret kan gjøre for å påvirke mitt barn i positiv retning?

[Gjest Hei33]

Når det gjelder barnehage, så mener jeg at det vil være et veldig godt alternativ og tilbud til sønnen din. Det er fagfolk (pedagoger) som jobber der, og de er veldig bevisste på oppdragelse/grensesetting og hjelper barna til å bli sosiale, empatiske vesener.

Dessuten har de god kontakt med hjelpeapparat som f.eks. PPT. Jeg mener barnahagepersonalet er trenet i å se om et barn har problemer på et eller ennet plan, og de vil ikke nøle med å si ifra til deg om de mener noe er "galt" med sønnen din. Sammen kan dere videre ta kontakt med PPT for videre utredning.

Uansett; Lykke til! :-)

[Gjest mor til 3 barn]

Når det gjelder barnehage, så mener jeg at det vil være et veldig godt alternativ og tilbud til sønnen din. Det er fagfolk (pedagoger) som jobber der, og de er veldig bevisste på oppdragelse/grensesetting og hjelper barna til å bli sosiale, empatiske vesener.

Dessuten har de god kontakt med hjelpeapparat som f.eks. PPT. Jeg mener barnahagepersonalet er trenet i å se om et barn har problemer på et eller ennet plan, og de vil ikke nøle med å si ifra til deg om de mener noe er "galt" med sønnen din. Sammen kan dere videre ta kontakt med PPT for videre utredning.

Uansett; Lykke til! :-)

Jeg har søkt om barnehageplass dette året, med tanke på at det er 2 år til skolestart.

Jeg føler selv at han har hatt det "bedre" nå hos dagmamma enn han ville hatt i barnehagen.

Med tanke på at hun har bedre tid til å følge ham opp og har vært en meget stabil og trygg person, og fullt ut kompetent, etter min mening.

Hun gir ham en god "gammeldags" oppdragelse, som jeg velger å kalle det.

I tillegg går hun i "dagbarnehage", slik at han også får sosialisert seg med andre barn.

Jeg er meget fornøyd med henne og hennes måte å håndtere ham på.

I tillegg så har barnevernet vært inne i bildet, grunnet ganske heftige hendelser som har skjedd i etterkant av bruddet mellom meg og faren.

De er nå ute av bildet, siden far ikke lenger har samvær. Jeg tar kontakt av og til for råd om hvordan jeg skal håndtere enkelte situajoner.

Jeg har tidligere vært i kontakt med BUP, og føler vel ikke helt at de kan bidra med noe, så lenge det ikke dreier seg om alvorlige ting.

Og det er jo ikke alvorlig ennå, ikke sikkert det blir det heller.

Jeg tenker mer å forebygge evt. dårlige personlighetstrekk hos barnet mitt, før de utvikler seg.

Jeg har bestrebet meg på å gi barnet mitt en så god oppvekst som overhodet mulig, tross all turbulens som har vært grunnet faren.

Jeg har vel en teori at jo bedre han har det hjemme, i relasjon til sine nærmeste, jo større sjanse for at han vil utvikle en god personlighet.

Historien til familien på farssiden er ikke så god kan man si, og jeg vil på en måte bryte det mønsteret da..unngå at han havner i samme elendigheten, for det er stort sett det det er.