PROBLEMER!!!!

[Gjest PRINCE420]

Til: Nils Håvard Dahl

Fra: PRINCE420

Hei

Jeg skriver til deg fordi jeg har et kjempeproblem.Det er at jeg går rundt og er deppa og går med selvmordstanker.Det er veldig rart siden jeg aldri før har tenkt sånn.Jeg går på skole og trener 5 ganger i uka med fotball.Likevel har jeg problemer med meg selv og jeg oppdaget en skremmende side av meg selv.Det skremmer meg veldig.Jeg har komplekser pga.høyden min.Jeg er 20 og 1,62 høy.Før ble jeg mobbet skikkelig men fant ut etter hvert at det ikke burde være av betydning.Problemet var at det var en kamerat av faren min som bevisst mobbet meg fra jeg var 15 år.Siden da har jeg hatt det vondt og har det vanskelig ute i livet.Folk spøker med meg og jeg blir forbannet.Men det er ikke alt.Foreldrene mine er av utenlandsk opprinnelse.Og faren min er ikke rik og er nå 55 år.Mange på hans alder har mye penger og alt mens han har ingenting.Derfor har jeg et stort press på meg med å lykkes med alt.For da blir alt så bra og alle vil få det godt.Jeg blir hele tiden minnet på at familien i hjemlandet bare venter på at jeg skal drite meg skikkelig ut og da vil de fryde seg.Jeg kan også nevne at min mor er psykisk forstyrret og går på sprøyter for å ikke bli gal.Hu har gjentatte ganger vært på "sinnsykehuset".Dette har vært siden jeg var 10 år.Barndommen min gikk med på å dra til sykeshuset hver kveld for å besøke min mor.Hun hadde det heller ikke godt med at faren mi var drittsekk mot henne.Kjøpte ikke klær til oss og var veldig påvirket av brødrene sine.Han behandlet meg,min mor og lillebroren min som dritt foran de folka for å glede dem.Mora vår fikk ikke penger.I barndommen min var jeg ikke mye sammen med andre unger.Jeg var så låst og bodde sammen med en gal person.Da bodde vi utenfor Oslo.Nå bor vi i Oslo.Men faren forandret seg ikke.Her i sommer skjedde en episode som gjorde at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.Faren min kranglet med mora mi og de ble uvenner.Han gikk og fortalte alt til sin venn(den samme som mobbet meg)om det som hadde skjedd og han og familien lagde narr av oss.Moren min som er sinnsyk kan ikke tåle sånne ting lenge og hun ble gal igjen.Hun begynte å oppføre seg rart.Kastet ting ut av huset og alt gjorde alt som ikke er normalt.Jeg sa til faren at det var noe galt.Men han viftet meg med at han skulle ta med henne til legen dagen etter.Men det skjedde noe fatalt dagen etter.Mora mi våknet og tok av seg alle klærne og løp ut av huset.Faren min hørte døra og skjønte at noe var galt.Han løp etter henne og tok henne med inn igjen.Men allerede da hadde folk sett henne.Og det gjorde at jeg ble gal selv.Jeg klarte ikke å gjøre noe fordi det er ikke sånn balnt muslimer.Man kler seg ikke av,man soler seg ikke en gang.Den hendelsen satte dype spor i meg.Det verste var at jeg ikke kunne snakke med noen om det.Jeg kan ikke beskrive hvordan det var da på den tida.Jeg var helt ukosentrert og helt borte i perioder.Nesten som et nervevrak.Nå har det roet seg ned men jeg føler et intenst hat for begge foreldrene mine.Jeg er under et press og vet ikke hva jeg skal gjøre.At jeg synes at jeg er stygg og lav gjør ikke akkurat saken bedre.Og for noen dager siden kom selvmordstankene.Jeg skjønner ikke hvorfor men det forstyrrer meget.Jeg har vasnker med å følge med på skolen.Jeg har vansker med å få venner,særlig blant jenter.Jeg føler meg så langt nede at det ikke er mulig.Jeg er aktiv fotballspiller men har aldri fått noen rosende ord fra foreldrene mine.Det er trist å ikke få noe støtte.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.Jeg er jo egentlig ganske fornuftig men i det siste har alt gått adundas.Jeg hater meg selv og vet ikke hvorfor.Jeg ser meg i speilet og ser en person som må være det styggeste i verden.Jeg pleier egentlig å gi faen i hva folk sier men i det siste vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.Jeg kan også si at jeg ønsker en venn,helst jente.Men jeg føler meg så stygg at jeg ikke har turt noe.Jeg har aldri hatt kjæreste og heller ikke hatt sex.Som person føler jeg meg helt mislykket,ødelagt.Og en annen ting jeg har følt i det siste er hat for jenter.Hvorfor,vet jeg ikke.Jeg er ikke homoseksuell.Men jeg har begynt å hate jenter og er skikkelig asosial for tiden.Vet ikke hva jeg skal gjøre med selvmordstankene.Jeg har fullført videregående skole og militæret og går nå på en it-skole.Men det virker for meg som ingen er fornøyd.De vil at alt skal gå så fort.Jeg er under et press.Tankene i meg har ingen styring.Men det rareste er selvmordstankene.Jeg prøvde å gjøre det en gang da jeg var 12 år men trakk meg.Jeg lurer på om jeg rett og slett er på vei til å bli gal som mora mi.Jeg håper at du kan hjelpe meg for jkeg er i skikkelig psyksik ubalanse.

Hilsen

En ulykkelig sjel

[Gjest SW]

ditt hatt for jenter kan jo skjuldens en indre vrede for din far og mor, jeg er selv norsk, så det muslimske ønsker jeg ikke og uttalle meg om, men jeg kan godt skjøne at det du forklarte med nor mora di løp ut naken er ekstra vanskelig for personer fra denne religionen. Jeg vil si at det du forklarer om deg selv er typiske symtomer på en dyp deprisjon, jehg sliter selv med deprisjon, men får hjelp for det. Du trenger ikke og bli gal, jeg vet det føles slik nå, men med rett hjelp kan profesjonele dra deg ut av det, jeg vet du er veldig forvirret nå, forstår ikke hvorfor du tenker som du gjør og hvor tankene i det helle tatt kommer fra. Det er desvere ikke så mye verken jeg eller NHD eller noen andre her kan gjøre, dette er noe du må jobbe deg igjenom og den enedte muligheter er og snakke til en psykolog der du bor. Hvis du selv føler det haster er det en mulighet til og ta kontakt med legevakten også, men skaf deg hjelp, hvis du ikke gjør det kan du risikere at du ikke vil kunne bli frisk igjen, så hjelp er viktig her, skaldeg hjelp hver så snill.

Masse klemmer fra SilentWolf (jente):-)

[Gjest Magna]

ditt hatt for jenter kan jo skjuldens en indre vrede for din far og mor, jeg er selv norsk, så det muslimske ønsker jeg ikke og uttalle meg om, men jeg kan godt skjøne at det du forklarte med nor mora di løp ut naken er ekstra vanskelig for personer fra denne religionen. Jeg vil si at det du forklarer om deg selv er typiske symtomer på en dyp deprisjon, jehg sliter selv med deprisjon, men får hjelp for det. Du trenger ikke og bli gal, jeg vet det føles slik nå, men med rett hjelp kan profesjonele dra deg ut av det, jeg vet du er veldig forvirret nå, forstår ikke hvorfor du tenker som du gjør og hvor tankene i det helle tatt kommer fra. Det er desvere ikke så mye verken jeg eller NHD eller noen andre her kan gjøre, dette er noe du må jobbe deg igjenom og den enedte muligheter er og snakke til en psykolog der du bor. Hvis du selv føler det haster er det en mulighet til og ta kontakt med legevakten også, men skaf deg hjelp, hvis du ikke gjør det kan du risikere at du ikke vil kunne bli frisk igjen, så hjelp er viktig her, skaldeg hjelp hver så snill.

Masse klemmer fra SilentWolf (jente):-)

Hei Prince.

Du har skrevet et innlegg som grep meg meget sterkt. Du har gjennomgått mye. Men så flink du har vært og så tapper. Du har hatt en oppvekst som har vært vond og vanskelig å takle for deg.

Du burde komme deg vekk fra far og familien og få ditt eget. (Hvis det er mulig.) Jeg vil støtte deg av hele mitt hjerte og jeg ønsker samtidig at legen her svarer deg.

Jeg vil be deg å gjøre slik SW skriver. Du må skaffe deg psykologisk hjelp. Det gjør du ved å gå til en allmennpraktiserende lege. Dersom du får skrevet ut dette innlegget og tatt det med deg til legen, så vil han/hun forstå deg.

Du må få henvisning videre fra legen til psykiatrisk poliklinikk eller psykolog. Det trenger du. Jeg vil gi deg all mulig ros for din ansvarsfulle måte å takle livet ditt på og ønske deg alt godt videre.

[heaven]

Herregud så rart det var å lese innlegget ditt. Du og jeg har mange likheter. Jeg er ei jente på snart 23år. Faren min er utenlandsk og muslimsk, mens moren min er norsk(men ikke spesielt religiøs). Faren var også i alle år en drittsekk, overkjørte oss gang på gang. Men moren min trakk seg inn i seg selv og ble nesten likegyldig.I min ungdomstid følte jeg at jeg gikk rundt i en konstant transe eller dvale. Stengte meg inne i meg selv, og følte at alt var så virkelighetsfjernt. Det endte med at jeg flyttet hjemmefra så snart jeg fylte 18. Jeg trodde alt skulle bli bra bare jeg kom meg bort, men da kom verden rasende ned. Så mye ubearbeidet sorg fra oppveksten.Og etterhvert merket jeg at jeg var blitt et bittert,forvirret og destruktivt menneske. Traumatiske opplevelser og tanker "angriper" meg stadig. Jeg har et selvmordsforsøk bak meg, og jeg har ofte sett meg selv i speilet og blitt kvalm. Jeg vet hvordan det er å føle hat, mot verden og (motsatt fra deg) mot menn. Følte meg nesten forbanna på fremmede menn som jeg møtte på gata. Jeg begynte hos psykolog da jeg var 18. De første årene fikk jeg ikke noe ut av det, bortsett fra å ha noe å klamre meg til, "holde meg i live". Utrolig nok har jeg det bedre idag.Før var jeg nesten alltid langt nede,mens det går mer i bølgedaler nå. Det høres nok usannsynlig ut nå, men ting kan bli bedre.Men det krever også mye arbeid. Begynn i det små, kjenn etter og krev og gi deg selv ting du trenger. Jeg begynte med å be om en ny psykolog, og jeg kjente på hva jeg hadde lyst til å prate om i timene. Tvang meg selv til å ha et sted hvor jeg turte å være meg selv uten skam.Tok det litt gradvis så all skammen og redselen ikke ble for overveldende. Prat om tankene og reaksjonene som plager deg, om og om igjen.Idag vet jeg også at ikke alle menn er dårlige.Men vi går gjerne mot det som er kjent,og møter da gjerne mennesker som ikke er så bra for oss, og som igjen gir oss dårlige erfaringer. Mitt forhold til foreldrene mine har variert sterkt, fra hat og bitterhet, til sorg og et behov for også å ha en familie.Jeg har også fortsatt mye arbeid igjen, føler meg ofte kaotisk,desperat og nærmest gal. Men jeg har ikke tenkt å gi opp! Lov meg at du heller ikke gjør det. Begynn heller kampen for livet ditt. Husk at siden du har klart deg hittil, så betyr det at du egentlig er utrolig sterk,selvom du kanskje kjennes helt motsatt. Hold ut!

[Gjest (Anonymous)]

Herregud så rart det var å lese innlegget ditt. Du og jeg har mange likheter. Jeg er ei jente på snart 23år. Faren min er utenlandsk og muslimsk, mens moren min er norsk(men ikke spesielt religiøs). Faren var også i alle år en drittsekk, overkjørte oss gang på gang. Men moren min trakk seg inn i seg selv og ble nesten likegyldig.I min ungdomstid følte jeg at jeg gikk rundt i en konstant transe eller dvale. Stengte meg inne i meg selv, og følte at alt var så virkelighetsfjernt. Det endte med at jeg flyttet hjemmefra så snart jeg fylte 18. Jeg trodde alt skulle bli bra bare jeg kom meg bort, men da kom verden rasende ned. Så mye ubearbeidet sorg fra oppveksten.Og etterhvert merket jeg at jeg var blitt et bittert,forvirret og destruktivt menneske. Traumatiske opplevelser og tanker "angriper" meg stadig. Jeg har et selvmordsforsøk bak meg, og jeg har ofte sett meg selv i speilet og blitt kvalm. Jeg vet hvordan det er å føle hat, mot verden og (motsatt fra deg) mot menn. Følte meg nesten forbanna på fremmede menn som jeg møtte på gata. Jeg begynte hos psykolog da jeg var 18. De første årene fikk jeg ikke noe ut av det, bortsett fra å ha noe å klamre meg til, "holde meg i live". Utrolig nok har jeg det bedre idag.Før var jeg nesten alltid langt nede,mens det går mer i bølgedaler nå. Det høres nok usannsynlig ut nå, men ting kan bli bedre.Men det krever også mye arbeid. Begynn i det små, kjenn etter og krev og gi deg selv ting du trenger. Jeg begynte med å be om en ny psykolog, og jeg kjente på hva jeg hadde lyst til å prate om i timene. Tvang meg selv til å ha et sted hvor jeg turte å være meg selv uten skam.Tok det litt gradvis så all skammen og redselen ikke ble for overveldende. Prat om tankene og reaksjonene som plager deg, om og om igjen.Idag vet jeg også at ikke alle menn er dårlige.Men vi går gjerne mot det som er kjent,og møter da gjerne mennesker som ikke er så bra for oss, og som igjen gir oss dårlige erfaringer. Mitt forhold til foreldrene mine har variert sterkt, fra hat og bitterhet, til sorg og et behov for også å ha en familie.Jeg har også fortsatt mye arbeid igjen, føler meg ofte kaotisk,desperat og nærmest gal. Men jeg har ikke tenkt å gi opp! Lov meg at du heller ikke gjør det. Begynn heller kampen for livet ditt. Husk at siden du har klart deg hittil, så betyr det at du egentlig er utrolig sterk,selvom du kanskje kjennes helt motsatt. Hold ut!

Hei Heaven

Det var fint å høre deg gi meg push.Jeg lover å ikke gi opp men heller kjempe.Takk for oppmuntringa.

[Gjest (Anonymous)]

ditt hatt for jenter kan jo skjuldens en indre vrede for din far og mor, jeg er selv norsk, så det muslimske ønsker jeg ikke og uttalle meg om, men jeg kan godt skjøne at det du forklarte med nor mora di løp ut naken er ekstra vanskelig for personer fra denne religionen. Jeg vil si at det du forklarer om deg selv er typiske symtomer på en dyp deprisjon, jehg sliter selv med deprisjon, men får hjelp for det. Du trenger ikke og bli gal, jeg vet det føles slik nå, men med rett hjelp kan profesjonele dra deg ut av det, jeg vet du er veldig forvirret nå, forstår ikke hvorfor du tenker som du gjør og hvor tankene i det helle tatt kommer fra. Det er desvere ikke så mye verken jeg eller NHD eller noen andre her kan gjøre, dette er noe du må jobbe deg igjenom og den enedte muligheter er og snakke til en psykolog der du bor. Hvis du selv føler det haster er det en mulighet til og ta kontakt med legevakten også, men skaf deg hjelp, hvis du ikke gjør det kan du risikere at du ikke vil kunne bli frisk igjen, så hjelp er viktig her, skaldeg hjelp hver så snill.

Masse klemmer fra SilentWolf (jente):-)

Hei SW

Takk for innelgget.Jeg ble oppmuntret av dette og inspirert.Jeg skal skaffe meg hjelp,jeg lover.Takk for oppmuntringa.

Takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver svært store belastninger. Men jeg ser også at du er en mann med svært mange ressurser. Det er ikke mange som hadde greid å stå oppreist etter år med slike belastninger.

Jeg synes du skal ta kontakt med en lege. Ta gjerne med en utskrift av innlegget ditt. Be om henvisning til en psykiatrisk poliklinikk. Du bør absolutt få hjelp med det du sliter med.

Kanskje kan du også snakke med din mors behandlere om ikke de kan skaffe deg en egen behandler innen psykiatrien.

Du har klart en masse: skole, militærtjeneste (viktig!), du spiller aktivt fotball og du tar nå IT-utdannelse. Dette viser at du har mye styrke og et godt grunnlag å bygge på. Med en del hjelp fra en dyktig behandler vil dette gå riktig bra.

Jeg ønsker deg lykke til :-)