Utrolig frustrerende situasjon - sosial angst

[Gjest trenger folk... men....]

Hei

Jeg er ei jente på 33 år. Jeg sliter med sosial angst. tør ikke snakke i forsamlinger og unngår ting hvor jeg kanskje må si noe. privat også synes jeg det ofte er anstrengende å være sosial, spesielt hvis jeg er edru.

men så er saken sånn, at jeg blir så deprimert, lei meg, kjeder meg, og synes at livet er utrolig stusselig uten det sosiale. jeg ønsker egentlig å ha besøk, invitere folk på middager, dra å besøke folk osv. men så vet jeg hvor anstrengende det kan være og holder meg derfor borte, men blir i steden depriimert siden jeg føler meg ensom og savner folk...

hjeeeelp !

[Gjest HighPitch]

Det er nok ganske vanlig for oss med sosial angst. eg har det nøyaktig på samme måte. Hvis du ikke allerede har gjort det bør du kontakte fastlege hvor du får hjelp og eventuelt medisiner som kan hjelpe deg på vei men du må jobbe mye med deg selv for å bli bedre. Utfordre angsten.

Det kan nok hende du blir henvist til psykolog, har gått til psykolog i ca 6mnd og jeg må innrømme det er fryktelig tungt å komme noen vei med denne angsten, for min del.

Det lønner seg ikke å gå slik leeeenge da blir det bare tyngre og tyngre, jeg gikk for lenge for meg selv og veien tilbake bli så vond.

[pille2]

Heisann.

Noe av det første jeg lærte da jeg gikk til en veldig dyktig psykiatrisk sykepleier, var at sosial angst som med all annen angst, ofte fører til unngåelsesadferd. Dvs at man unngår alle situasjoner hvor man får angst. Dette kan bli invalidiserende etterhvert, så jeg anbefaler deg veldig å gå til en lege å få hjelp. Veien blir fryktelig tung å gå hvis det får "bre om seg" mer. Jeg anbefaler deg og på egen hånd, ta noen små turer til noen venner du stoler på, og hvor du føler deg trygg. Bli der en liten stund og gå igjen når du føler du har vært der lenge nok. I verste fall er det jo bare å si at du kom på at du må fikse noe eller lign. men på den måten får du i allefall opprettholdt litt av nettverket ditt. Jeg vet ikke om du har fortalt om problemstillingen din til noen. Jeg har vært åpen om det og har fått masse god støtte i den forbindelse. Kan trekke meg unna når jeg vil, og kan være mest hjemme-og de kommer heller til oss osv. Hjemme er det jo liksom så trygt og godt.Det kan være at du slipper å vente så lenge med å få hjelp å, hvis du kan snakke med en psykiatrisk sykepleier. Han jeg var hos var mer oppdatert på det som kalles kognitiv terapi, enn mange psykologer. Men det var tungt..måtte møte alt jeg var redd for, og øve på det.

Håper du får raskt hjelp og at du kommer deg opp igjen.