NHD: Å diagnostisere seg selv

[Gjest Hei33]

Jeg vet at jeg selvfølgelig ikke har noen kompetanse på å diagnostisere, men "for moro skyld" testet jeg meg selv med SCID II og M.I.N.I.-det som psykologen har sagt at hun skal intervjue meg med.

I følge SCID II har jeg funnet ut at jeg har unnvikende pf. I følge M.I.N.I så lider jeg av følgende:

Pågående dystymi, høy pågående suicidrisiko, sosial fobi, og GAD.

Kan dette være sannsynlig? Hvis psykologen kommer fram til det samme som jeg, er det da vanlig å opplyse pasienten om det? Vil hun nevne alt, eller bare fortelle meg det mest alvorlige? Og er dette alvorlig, hvis det skulle vise seg å stemme?

Og tilslutt: Var det dumt av meg å "diagnostisere" meg selv?

Jeg har jo ikke peil på sånne ting, bortsett fra at jeg leste instruksjonene før jeg satte i gang.

Takknemlig for svar fra NHD og gjerne andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hos oss får ikke engang leger og psykologer diagnostisere ved hjelp av MINI eller SCID før de har blitt spesifikt kurset i disse strukturerte intervjuer.

Jeg synes en skal være tilbakeholden med slik selvdiagnostikk.

Hos oss vil pasienten få hele resultatet fra et diagnostisk intervju. Jeg ser ingen grunn til å holde noe skjult for den det gjelder.

Flere av de lidelsene du nevner er alvorlige. Det viser jo suicidalitetssvaret. Ikke mest alvorlig fra en dag til en annen, mer pga sin tilbøyelighet til langvarighet.

[Gjest Hei33]

Hos oss får ikke engang leger og psykologer diagnostisere ved hjelp av MINI eller SCID før de har blitt spesifikt kurset i disse strukturerte intervjuer.

Jeg synes en skal være tilbakeholden med slik selvdiagnostikk.

Hos oss vil pasienten få hele resultatet fra et diagnostisk intervju. Jeg ser ingen grunn til å holde noe skjult for den det gjelder.

Flere av de lidelsene du nevner er alvorlige. Det viser jo suicidalitetssvaret. Ikke mest alvorlig fra en dag til en annen, mer pga sin tilbøyelighet til langvarighet.

Tusen takk for svar! Håper du har tid og anledning til å kommentere følgende også:

Jeg kom til min første psykolog som 18- åring etter et selvmordsforsøk. Senere opp igjennom har jeg gått til tre andre psykologer, og nå går jeg hos en femte psykolog på DPS. (Grunnen til at jeg har skiftet psykolog så hyppig, er at jeg har bodd på ulike steder). Av de fem psykologene jeg har hatt, så har bare to av dem vært ansatt i kommunen/staten. De tre andre har da følgelig vært privatpraktiserende.

Og så til mitt egentlige spørsmål: Hvorfor i huleste har jeg ikke fått noen diagnose før? Hvorfor har ingen giddi og diagnostisert meg?

Du skriver at det kun er få som er spesielt kurset til å foreta diagnostiske intervjuer som f.eks SCID og MINI. Da tenker jeg at DET kanskje er grunnen.

Men så har jeg lest her tidligere at når man oppsøker psykolog, så kan man forvente seg å få vite diagnosen etter ca 4 behandlingstimer.

Så jeg skjønner ingenting nå.

"Diagnosen" de har stilt er bare "depresjon". Men etterhvert har jeg forstått at "depresjon" jo kan være så mangt...

Jeg føler meg liksom litt "snytt" nå... Synes at jeg skulle ha blitt utredet bedre på et myyyyeee tidligere tidspunkt... Så kanskje ting hadde vært litt annerledes i dag...?

Er du enig?

*Skjønner ikke hvorfor ingen har tatt tak i det tidligere*

[Gjest Hei33]

Tusen takk for svar! Håper du har tid og anledning til å kommentere følgende også:

Jeg kom til min første psykolog som 18- åring etter et selvmordsforsøk. Senere opp igjennom har jeg gått til tre andre psykologer, og nå går jeg hos en femte psykolog på DPS. (Grunnen til at jeg har skiftet psykolog så hyppig, er at jeg har bodd på ulike steder). Av de fem psykologene jeg har hatt, så har bare to av dem vært ansatt i kommunen/staten. De tre andre har da følgelig vært privatpraktiserende.

Og så til mitt egentlige spørsmål: Hvorfor i huleste har jeg ikke fått noen diagnose før? Hvorfor har ingen giddi og diagnostisert meg?

Du skriver at det kun er få som er spesielt kurset til å foreta diagnostiske intervjuer som f.eks SCID og MINI. Da tenker jeg at DET kanskje er grunnen.

Men så har jeg lest her tidligere at når man oppsøker psykolog, så kan man forvente seg å få vite diagnosen etter ca 4 behandlingstimer.

Så jeg skjønner ingenting nå.

"Diagnosen" de har stilt er bare "depresjon". Men etterhvert har jeg forstått at "depresjon" jo kan være så mangt...

Jeg føler meg liksom litt "snytt" nå... Synes at jeg skulle ha blitt utredet bedre på et myyyyeee tidligere tidspunkt... Så kanskje ting hadde vært litt annerledes i dag...?

Er du enig?

*Skjønner ikke hvorfor ingen har tatt tak i det tidligere*

Sett at de lidelsene jeg nevnte stemmer, hvilke medisiner ville du ha anbefalt/gitt til meg da?

Tenker så mye på dette her nå. Beklager... :-(

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svar! Håper du har tid og anledning til å kommentere følgende også:

Jeg kom til min første psykolog som 18- åring etter et selvmordsforsøk. Senere opp igjennom har jeg gått til tre andre psykologer, og nå går jeg hos en femte psykolog på DPS. (Grunnen til at jeg har skiftet psykolog så hyppig, er at jeg har bodd på ulike steder). Av de fem psykologene jeg har hatt, så har bare to av dem vært ansatt i kommunen/staten. De tre andre har da følgelig vært privatpraktiserende.

Og så til mitt egentlige spørsmål: Hvorfor i huleste har jeg ikke fått noen diagnose før? Hvorfor har ingen giddi og diagnostisert meg?

Du skriver at det kun er få som er spesielt kurset til å foreta diagnostiske intervjuer som f.eks SCID og MINI. Da tenker jeg at DET kanskje er grunnen.

Men så har jeg lest her tidligere at når man oppsøker psykolog, så kan man forvente seg å få vite diagnosen etter ca 4 behandlingstimer.

Så jeg skjønner ingenting nå.

"Diagnosen" de har stilt er bare "depresjon". Men etterhvert har jeg forstått at "depresjon" jo kan være så mangt...

Jeg føler meg liksom litt "snytt" nå... Synes at jeg skulle ha blitt utredet bedre på et myyyyeee tidligere tidspunkt... Så kanskje ting hadde vært litt annerledes i dag...?

Er du enig?

*Skjønner ikke hvorfor ingen har tatt tak i det tidligere*

Ja, du skulle vært diagnostisert mye bedre langt tidligere.

Det er dessverre svært utbredt med manglende kompetanse innen norsk psykiatri, og spesielt på dette feltet. Det bedrer seg langsomt, men vi har mange år igjen før den tidliger fremherskende retnigen innen psykistrien er historie.

Du skal ha SSRI. Behandlingen skal vare svært lenge, og sannsynligvis i betydelige doser.

I tillegg skal du ha kognitiv terapi. Målrettet, først mot sosial fobi. Deretter mot depresjon og GAD.

[Gjest Hei33]

Ja, du skulle vært diagnostisert mye bedre langt tidligere.

Det er dessverre svært utbredt med manglende kompetanse innen norsk psykiatri, og spesielt på dette feltet. Det bedrer seg langsomt, men vi har mange år igjen før den tidliger fremherskende retnigen innen psykistrien er historie.

Du skal ha SSRI. Behandlingen skal vare svært lenge, og sannsynligvis i betydelige doser.

I tillegg skal du ha kognitiv terapi. Målrettet, først mot sosial fobi. Deretter mot depresjon og GAD.

Takk for svar igjen! Ja, da er jeg nok sikkert på rett vei i allefall, i og med at jeg tar 20 mg Cipralex og skal begynne i gruppeterapi til høsten. (sikkert "bra" mot sosial fobi).

Men om Cipralex er det rette for meg, er det vel ingen som kan svare på. Jeg har tatt det noen år nå. (Først Cipramil, så Cipralex). Og i pakningsvedlegget står det at maxdose er 20 mg, som jo tilsvarer 60 mg Cipramil. Men det kan jo tenkes at det likevel går an å høyne dosen ytterligere?

Sukk, kunne ønske jeg hadde en psykiater som kunne følge meg litt opp rundt dette med medisinering... Fastlegen har i alle fall ingen peiling...

[Gjest Hei33]

Sett at de lidelsene jeg nevnte stemmer, hvilke medisiner ville du ha anbefalt/gitt til meg da?

Tenker så mye på dette her nå. Beklager... :-(

Kikket på kriteriene for GAD en gang til, og nå virker det som om jeg ikke lider av det likevel... Men alt det andre ser ut til å stemme.

Men nå skal jeg gi meg, og overlate dette her til kyndige folk...! :-)