Problemer med familien, spesielt far

[Gjest Odin_er_sint]

Jeg er gutt på 26 år som skriver dette. Vet ikke hvorfor men ville bare lufte tankene mine. Er barn av innvandrere der mor har vært psykisk ustabil i mange år mens far har diabetes. Kommer fra et muslimsk hjem men er selv veldig lite troende. Jeg studerer psykologi og bor på et annet sted. Nå er jeg hjemme på sommerferie men trives ikke her i det hele tatt. For det meste er jeg ute med venner eller så jobber jeg. Hjemme er ofte på rommet mitt og snakker iblant med familien.

Snakket med far igår. Han snakket om at han hadde lyst til å hjelpe sine brødre som er fattige i hjemlandet og som ikke har det bra. Jeg sa at han var syk (diabetes) og at han burde tenke på seg selv. Men han mente at jeg ikke forsto. Han var ikke bekymret for de i hjemlandet men for min bror og meg. Broren min (21) har droppet skolen og tar drosjelappen. Han har giftet seg med en jente i hjemlandet. Min far og mor ønsker at jeg gjør det samme men jeg har sagt at det er lite aktuelt. Jeg vil leve livet og bo for meg selv, ikke med de. Det har jeg fortalt de og at jeg sannsynligvis ikke vil bo i Oslo. Dette først og fremst fordi jeg føler at i Oslo får jeg ikke vært den jeg vil være blant så mange muslimer. Jeg er norsk i væremåte og har en norsk kjæreste. Holdningene mine er liberale og jeg liker det.

Så sitter jeg her da. Og skjønner ikke hvorfor de forventer at jeg skal bøye meg for deres ønsker. Det er noen episoder som sitter igjen i langtidshukommelsen som selv etter samtaler med psykologen ikke blir borte. Det er dype sår i sjelen som ikke gir meg ro.

Jeg husker en kompis av faren min, en ordentlig drittsekk av rang. Ødela selvtilliten min til de grader. Jeg var bare 12 da jeg fikk høre hvor fet jeg var. Dette mens alle satt samlet. Ingen tok meg i forsvar. Ikke faren min. Mamma kunne jeg ikke forventet det av. En liten gutt på 12 som gjentatte ganger får høre hvor fet han er og blir mobbet for det, får elendig selvtillit. Og dette mens mamma og pappa sitter der og den drittsekken sitter der med hele familien sin. Alle ler, jeg blir flau men ikke noe skjer. Jeg sier til mamma at jeg liker det ikke. Mamma sier det til papp og han sier at jeg bør ikke bry meg om det. Hva med å si til kompisen sin at dette får han ikke lov til å gjøre? Så blir jeg 16 og jobber på ebn butikk. Pappa er bortreist og han komme innom mamma med hele sin familie og svigermor. Jeg skulle vært hjemme kl.20:00 på kvelden men måtte jobbe overtid og ble forsinket. Vi hadde ikke telefon hjemme så jeg fikk ikke sagt fra. Der sitter den kødden og sier foran alle at gutten din er blitt en pøbel. Mor sier ikke noe men forteller meg det. jeg føler meg sviktet.

Men det jeg husker mest og som ikke går bort er en hendelse som skjedde da jeg var 14 år. Vi hadde hatt bål i hagen og det ble igjen kull. Liten som jeg var så tok jeg kullbiten og skrev navn på alle kjente popstjerner på en hvis murvegg. Far kommer hjem, ser dette og klikker på meg. Drasser meg inn i kjelleren og slår meg med et balltre. Jeg har vondt i albuen og ryggen og gråter. Og det verste er at den kompisen er innom med sin familie. Han satt inn mens jeg ble dengt. Jeg kommer opp etter julingen og han sier frekt "smakte det?".

Så mente denne kødden at pappa gav mamma for mye frihet og det holdt på å bli skilsmisse. Mamma ble syk og så syk at hun løp ut av huset helt naken. Dette mens andre mennesker sto ute. Jeg ble flau og bekymret. Pappa var den verste dusten noensinne.

Til slutt fikk jeg nok. Jeg mistet håret tidlig og ble mobbet av han på grunn av det. Han mente at jeg ikke ville få noen kjæreste på grunn av det. Jeg bet det i meg men en dag fikk jeg nok. Kjøpte Telenor 300 kort, ringte han og skjelte han ut. Han ble sur og sa det til faren min. Pappa sa til mamma at sønnen vår gjorde ikke det rette. NOK!!!!! NOK!!! Der og da visste jeg at jeg ikke ville komme meg fram i livet ved å bo hjemme. Søkte meg til en skole langt borte. Pappa fikk vite om det og ble rasende. Hvorfor tok jeg ham ikke med i avgjørelser. Så fikk jeg høre hvor udugelig jeg var, at jeg ikke ville bli noe i livet siden jeg ikke visste hva jeg ville. Jeg ble så sint etter dette at jeg sa han noen sannhetens ord. Han ble stum. Gutten som før alltid holdt kjeft begynte nå å snakke. Foran meg sa han ikke noe men da jeg gikk inn på rommet mitt ble han sint på mamma. Han hadde lovet meg en bærbar pc og kjøpte den til meg. Jeg takker han for det.

Jeg føler at jeg ikke trenger å høre på han eller henne. Hun kan ikke norsk, vet ikke noe mens han stoler jeg ikke på. En som ikke klarte å være der for meg i barndomme og som slo meg stoler jeg ikke på. Gleder meg til å begynne på skolen etter sommerferien. Vekk fra alt mas. Vekk fra all snakk om at vi er gamle og vil at du skal etablere deg mens vi lever. Føler ingen ansvar, vil ha de på avstand, det er best for meg. Jeg gjør det jeg vil og det akter jeg å gjøre.

Psykologen mente at jeg burde tilgi han, det har jeg gjort men merker at jeg blir rasende på han når han kommer med sine ønsker.

Selvtilliten er på topp, alt er deilig men de vil jeg ikke bo sammen med. Er glad i de men bare på avstand. Jeg vill alltid være der for de men vil ikke ha nær omgang med de.

[Gjest Rosalind]

Hei Odin.

Du er en sterk ung mann. Jeg synes du er utrolig flink og klarsynt som klarer det som er best for deg.

Du velger helt riktig. Du er blitt norsk og du er klok i dine beskrivelser. Hold fast ved det du mener er riktig for deg.

Jeg har også hatt problemer med min familie og har valgt avstand. For noen av oss er det helt nødvendig for å overleve.

Du må kjempe for deg selv. Ikke gi opp. Dette klarer du.

Jeg vet også at mor og far i livene våre er vårt utgangspunkt, men vi er selvstendige mennesker som velger og vi må velge våre liv selv.

Mor og far kan være bare negative krefter i livene våre...da må de ta konsekvensen av sine handlinger de også. Slik tenker jeg, og jeg har voksne barn selv.

Jeg må også ta konsekvensen av mine handlinger i forhold til mine barn. Slik er det...

[Gjest Hei33]

Hei! Vil bare si at jeg håper ting blir bedre for deg, og at du får et godt liv!

Det var sikkert litt godt for deg å skrive ned noen ting som har "gnaget" deg.

Jeg synes du skriver veldig bra norsk.

Ønsker deg lykke tl! Vær sterk i deg selv!

[Gjest Mirandolina]

Ikke gøy å bli styrt og hele tiden måtte ta hensyn til andres ønsker,det er tross alt ditt liv du skal leve,ikke demmes..

Du er klok og har gjort et godt valg,lettere å være glad i noen på avstand når det blir for komplisert,og situasjonen er fastlåst.

Håper du holder ut i sommer

Masse lykke til!