ikke lov av mamma

[Gjest TARICA]

Jeg er en 18 år gammel jente som har hatt

bulimi+depresjon+hypomani i perioder siden

15-års-alderen. Jeg har vært på BUP, men

slutta etter 3 ganger. Det var da jeg var 16, de

sa de ville behandle meg osv, så det var bare å

komme igjen. Nå har jeg litt lyst til å dra tilbake,

for jeg har store problemer om natten. Da er jeg

veldig ulykkelig, fylt av håpløshet,

og vrir meg og dunker hodet i

veggen, slår meg selv og gråter masse. Men nå

er jeg jo 18 år, så da får jeg vel ikke lov til å dra

på BUP mer?

Jeg får ikke lov til å gå til vanlig lege av mamma,

fordi hun syns det er så flaut. Går det an å dra

uten å la henne vite det? Jeg er veldig redd jeg

skal bli sendt til voksen psykiatrisk, fordi jeg er

IKKE voksen, jeg er kjempe barnslig. Dessuten

kjenner jeg ei som jobber der.

Hva synes dere jeg skal gjøre.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal forklare meg

om jeg drar til legen. Jeg tørr ikke si at jeg har

fått tilbake bulimien til en levende sjel.

Håper noen har et råd til meg, for jeg trenger det.

Hilsen

[maley]

Hvis du ikke sier det til en levende sjel kommer du ALDRI videre. Du er 18, dra til hvilken lege du vil uten å fortelle det til din mor hvis du ikke vil fortelle det.

Hva er værst, å ha det slik du har det eller blåse i at noen du kjenner jobber på voksen psykiatrisk.

Å inrømme at du trenger hjelp og å ønske hjelp er et stort skritt i din situasjon. Ta det neste også!

Gå til lege, fortell alt og "krev" å få hjelp.

[Gjest Aina E]

Nå er du myndig, dvs. du kan gjøre akkurat hva du vil. (Nesten).

Spør på BUP om de kan hjelpe deg. De vil muligens henvise deg videre, men da videresender de nok også journalen din, slik at din "nye behandler" har noe å gå ut ifra. Kanskje de vet om noen som er flinkere med ungdom enn barn??

Syns din mor oppfører seg barnslig, og er tydeligvis mer opptatt av hva andre synes (det ytre) enn hva som er best for sitt eget barn!

Selv ville jeg satt verden i bevegelse for at mine egne barn skulle fått den hjelpen de trengte!!

I dette tilfellet kan du med god samvittighet blåse lang marsj i din mor og vise verden at du kan!

Voksenpsykiatrisk er forøvrig bare et navn på det. De tar ofte imot ungdom også. Jeg fikk selv som barn ikke den hjelpen jeg burde ha hos BUP, så jeg gikk til en privat "voksen-psykolog" i steden... Det gikk helt greit - faktisk myye bedre!

Lykke til, mvh.

[sirene]

Selvsagt kan du gå til lege,du

er voksen.Det har ikke din mor

noe med.Du kan jo også gå til

helsesøster hvis det er lettere.

Når du har problemer så trenger

du hjelp av folk som forstår.Din

mor virker som om hun trenger hjelp hun også.Men det er hennes

sak.Du må søke hjelp for deg selv.Det er din plikt.Du trenger

nok også å bli frigjort fra din

mor hvis hun har så makt over

deg.Hva med å flytte.

Skriv gjerne dagbok, og skriv

det mener jeg, og føler jeg.Det

er viktig at arbeder med å skille ditt liv og dine tanker

fra din mor.

Lykke til!

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Tarica ! Du er kommet så langt at du ønsker hjelp og da er det viktig at din mor ikke skal få stoppe deg/ hindre deg i dette. Du er selv myndig og derav også ansvarlig for dine handlinger- selv om du ikke føler deg voksen nok til å kontakte voksenpsykiatrien. Din mor burde heller støtte og hjelpe deg og innse at du har et problem. Det ser derfor ut som om du må klare dette på egenhånd, søke hjelp utenfor familien. Jeg vil anbefale deg å oppsøke en lege og be vedkommende om å kontakte BUP som har dine papirer/din journal. Det er også mulig å ringe / skrive direkte til BUP og fortelle hvordan du har det nå og at du søker hjelp. De vil kunne henvise deg til voksenpsykiatrien. Enten kan din lege gjøre det for deg eller du kan gjøre det selv- kontakte BUP. Du må huske at alt helsepersonell har taushetsplikt, slik at vedkommende som du kjenner på voksenpsyk.pol. vil kanskje få vite om deg og ditt problem, men ikke fortelle det videre. Ønsker deg lykke til med å søke hjelp !

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege