Å nei...!

[Gjest Ikkesåstorennå]

Vet ikke hva det er med meg om dagen. Var hjemme i høstferien og jobbet, jeg er student et annet sted ved høgskole.

Søndagen da jeg skulle dra tilbake ble jeg ordentlig tynget ned, følte meg så trist. Ikke fordi jeg skulle dra, gledet meg til å komme tilbake. Denne følelsen har mer eller mindre vært konstant siden jeg kom.

Sover lite, selv om jeg er trøtt. Har ikke så veldig matlyst heller, og får ikke gjort noe skolearbeid. Det sistnevnte er ekstremt frustrerende da vi har et tonn med eksamen før jul. Blir stressa av å ikke få gjort noe.

Så slo det meg, at å nei, jeg tror jeg er forelska. Og som vanlig, i det uppnåelige. Denne gangen min lærer på høgskolen som er godt gift å hele pakka. Det verste er at jeg innbiller meg at han liker meg, føler det liksom.

Men det er sikkert bare ønsketenkning. Tanken på at jeg aldri får han, og tanken på at jeg aldri får noen, gjør vondt. Hvorfor kan jeg ikke bare forelske meg i han som spør meg ut på date isteden?

Hadde vært fint med noen trøstende ord eller råd. Syns dette er for flaut til å betro vennene mine....

Vennlig hilsen

lille