Angst for at barna skal bli syke

[Gjest nevrotikeren;)]

Jeg har to små barn, og jeg merker at etter at jeg fikk nr. to har jeg blitt helt på tuppa når det gjelder sykdom.

Selv om de er friske og raske har jeg tanker som: tenk hvis de får det, tenk hvis de blir syke nå når jeg er alene etc.

Jeg har ikke disse tankene hver dag, men ganske ofte.

Hvis de først blir syke klarer jeg ikke å slappe av, men våker over de så og si hele tiden, og går likssom på tå hev. Samboeren min har flere ganger måtte be meg ta meg sammen.

Jeg har lest masse om forskjellige barnesykdommer, fra feberutslett til hjernehinnebetennelse, noe som kanskje fører til at jeg blir enda mer "håpløs":)

Jeg vet jeg er overdrevent nervøs for sykdommer på barna, og trenger og ta ting mer som det kommer i stedet for å være "føre var", og det er jo ikke sikkert det skjer engang, men det er ikke alltid like lett.

Dere med barn som leser dette, får dere inntrykk av at jeg er over gjennomsnittet nervøs?

Hvordan tenker dere i forhold til deres barn og sykdom?

Det hadde vært veldig fint med innspill fra dere mødre. Jeg trenger kanskje å se ting fra ett annet perspektiv, for å se om jeg er helt på tuppa, og trenger "hjelp" eller om jeg bare er en litt voldsom overbeskyttende mor:)

[Gjest Elextra]

Ja, tror nok du er over gjennomsnittet nervøs.

Selv er jeg kanskje over gjennomsnittet avslappet når det gjelder barn og sykdom. I den grad jeg har vært på tuppa var det de første månedene med førstemann, da var jeg jo innom hele spekteret av sykdommer i tankene mine hver ved det minste sukk.

[PieLill]

Jeg har ikke noen statistikk for hva som er gjennomsnittlig nervøs.

;-)

Men slik du beskriver ting virker det som du fyller tankene og følelsene med uproduktig og iblant destruktiv bekymring.

Det første du bør gjøre er å slutte å lese om alskens sykdommer.

Så kan det være greit å minne seg selv om at sjansen for alvorlig sykdom ikke er så stor. Det meste går faktisk bra.

Den vanskeligste biten er å forsone seg med at livet er et risikoprosjekt, også for våre dyrebare barn. Og at mye av denne risikoen kan vi ikke gjøre noe som helst med.

Og når du ikke kan gjøre noe med det; Ikke gjør det!

:-)

Det er vel kjernen i det hele. At vår bekymring ikke gjør våre barn et fnugg tryggere.

Våre praktiske handlinger og tiltak kan trygge barna mot unødige ulykker og sykdom. (Unødig = Det som vi lett kan sikre oss mot uten å pakke barna i bomull døgnet rundt.)

Vår bekymring for det vi ikke kan gjøre noe med produserer ikke annet enn slitne foreldre.

Enkelt å si, vanskeligere å gjennomføre. Men det handler mye om hvilke tanker vi mater og hva vi lar oss selv dvele ved. En slags tankehygiene og disiplin om du skjønner.

Tror knapt det finnes foreldre som aldri kjenner et stikk av angst med tanke på hva som kan skje barna deres. Å være foreldre innebærer en livslang sårbarhet.

Men det finnes konstruktive og mindre konstruktive måter å håndtere dette på.

Du trenger kanskje å øve deg på å ikke la slike tanker og følelser få domminere deg.

mvh

[jubalong70]

Jeg har 3 barn under 7 og en mann som ukependler. JEg håper inderlig at barna ikke skal bli syke, men jeg er nok ikke like opphengt i det som det virker som du er.

Det er nå en kjennsgjerning at barn blir syke. Og når man har flere barn så sier det seg selv at man ikke kan våke over alle hele tiden.

Er ett eller flere av barna skikkelig syke (feber over 39 med nedsatt allmenntilstand, kraftig oppkastsyke, sløve etc.), så er jeg stort sett i umiddelbar nærhet hele tiden.

Er de småsyke (litt feber, litt slappe), så lar jeg dem ligge på stua mens jeg gjør det jeg pleier å gjøre. Kan til og med reise fra de to største for å handle etc.

Jeg tenker ikke så ofte på det i det daglige at de kan bli syke, men tanken slår meg når de begynner å hoste eller snørre osv.

Heldigvis er de sjelden syke - og takk og lov for det!

Faktisk bekymrer det meg mer om jeg skulle bli syk. Det er helt grusomt å ta seg av 3 små barn når man er syk selv...

[Lillemus]

Jeg synes du høres litt slitsom ut når det kommer til barn og sykdom og at du nærmest leter etter symmptomer? På den annen side er jeg temmelig avslappet i så måte...

Blir ungene syke så tar jeg det når det kommer, jeg går ikke rundt og engster meg i tilfelle de skulle bli syke nei. Men det er klart - blir de først syke så passer jeg jo godt på, følger med på allmentilstand, feber og har dem gjerne i sengen hos meg.

[Ulrikke]

Jeg synes du høres litt i overkant nervøs ut, ja...

Jeg har tre stebarn og ett eget, og jeg håper jo selvfølgelig at de holder seg friske så mye som mulig. Men det går på at det er mest praktisk, mest behagelig for alle parter, at man ikke ønsker dem det ubehaget det er å være syk osv.

Når de blir syke, så følger man jo litt ekstra med på den, særlig minstejenta som akkurat har fylt året. Men "litt ekstra" betyr å kjenne på dem en gang eller to om natta om de er kokvarme, ikke sitte ved siden av senga og ikke få sove selv, f.eks...

Tror du burde prøve å finne en måte å slappe litt mer av på, både for din egen del, mannen din sin del, og også ungenes del!

[laban]

Jeg tror nok du er over gjennomsnittet nervøs hvis du sammenlikner deg med tobarnsmammaer.

Men jeg tror mange er litt på tuppa når det første barnet er lite. Man hører så mange skrekkhistorier om syke barn som ikke får legehjelp o.l.

Selv har jeg vært positivt overrasket over hvor friske barna har vært, sammenliknet med f.eks. mange av barna til mine venninner. Det er slett ikke sånn at alle småbarn plages med infeksjoner støtt.

Jeg synes du skal finne noe annet lesestoff enn informasjon om sykdommer. Man kan bli hypokonder av mindre, spesielt etter at Internett ble så vanlig som informasjonskilde.

Vi er heldige her i landet i våre dager, det er mange sykdommer vi ikke trenger å være redde for lenger. Vi har ikke malariamygg, slanger og denslags, og barna får gratis vaksiner mot alle de farligste sykdommene. Nå høres det vel ut som jeg prøver å lære deg "være-glad-leken", men det er faktisk ikke SÅ lenge siden mødrene var redde for epidemier av dødelige sykdommer i stedet for reaksjoner etter vaksinene...

[simane]

Jeg har bare vært mamma i 6 mnd og har ikke så mye er faring ennå, men er nå gjennom førkjørelse nr 2. Første gang han var syk var han 3 uker gammel og da var jeg nok hysterisk. Var livredd for at han skulle få dyna over munn og ikke få puste pga tett nese. Nå har jeg et mer avslappet forhold til det. Hadde han i senga denne natta fordi han var så sutrete.

Jeg gleder meg ikke til den dagen jeg må vaske oppkast og kanskje bli smittet selv, men litt sykdom må man regne med.

[kizmiaz]

Hvis man snakker om gjennomsnitt vil jeg tro du er noe over gjennomsnittet nervøs her.

Du definerer det og opplever det selv som et problem og samboeren din gjør det også, ergo er det et reelt problem.

Når det er sagt, det er ikke unormalt å være nervøs for barnas sykdom. Kjenner meg godt igjen i det selv, det med å gå på tå hev, særlig helt i begynnelsen, når man liksom ikke vet hva dette er for noe. Plutselig høy feber feks uten forvarsel. Etter en dag eller to går det over, når man har sett at det ikke er noe "farlig".

Vi er nervøse for treåringen vår som er feberkrampe-barn, det kommer av at vi fikk sjokk første gang det skjedde fordi det var så skremmende. Nå knyter det seg i meg når han får feber og jeg klarer ikke være alene med ham da. Dette er noe jeg vet er ufarlig, det er i så fall årsaken til feberen man må undersøke og eventuelt bekymre seg for, men jeg er egentlig bare redd for krampene.

Ellers gjør vi det slik at vi drar til lege fort hvis vi føler oss usikre og nervøse for barnas sykdom. Drar rett på Volvat med dem. Koster penger, men greit nok, så slipper vi å gå rundt og være redde. Vi drar ikke i tide og utide selvsagt, men når vi synes det er nødvendig selv. Og vi blir alltid tatt på alvor, det gjør man stort sett når man har småbarn som er syke, er min erfaring.

[Gjest Var selv unødvendig bekymret før.]

PieLill hadde et svært godt svar til deg. En bok til anbefalt lesning, for å lære å tenke anderledes: I. Wilhelmsen: Livet er et usikkert prosjekt.