Er jeg deprimert?

[Gjest nummer1]

Jeg har hanglet i 5-6 år..er 30år.

Min mor tror jeg er deprimert og sliter m angst, og at jeg har gjort d hele livet-men skjult dette bak et smil og aldri greid å være meg selv.

Har tenkt mye på dette og tror at hun kan ha rett.

Jeg har lenge følt meg totalt utmattet, d feiler meg ikke noe fysisk bortsett fra smerter og i tillegg har jeg alle symptomer på angst og depresjon etter hva jeg har lest.

Hennes teori er at jeg har slitt meg totalt ut på dette og møtt "veggen".

Men!! D jeg lurer på er om man kan være deprimert uten å være preget av negative tanker i hverdagen??

Av og til er jeg d, men synes selv jeg er flink til å finne løsninger og tenke positivt i stedet for å "grave" meg ned.

Eller er jeg bare så vant til å ikke "være meg selv", at jeg ikke engang ser d selv..? At jeg rett og slett bare lurer meg selv..Går d an?

Takknemlig for svar..igjen;)

[hidi]

Det går fint an å lure seg selv!

Noen ganger vet man sist hva som feiler en fordi man er flink til å omgå problemet,

Sier ikke at du er deprimert, men din mor kjenner deg vel best av alle! Ta en tur til legen din, det finnes enkle tester på grad av depresjon, så lenge du svarer bånn ærlig!

[Gjest nummer1]

Det går fint an å lure seg selv!

Noen ganger vet man sist hva som feiler en fordi man er flink til å omgå problemet,

Sier ikke at du er deprimert, men din mor kjenner deg vel best av alle! Ta en tur til legen din, det finnes enkle tester på grad av depresjon, så lenge du svarer bånn ærlig!

Takk for svar;)

Prøver å være så ærlig jeg kan, for d er ikke noe jeg heller vil enn å få hjelp for mine probl..og på denne måten får man jo også den beste hjelpen;)

D jeg lurer på er om jeg kan være så vant til å ha d slik at jeg ikke selv ser at jeg er deprimert...? at d sitter VELDIG langt inne altså..

Alt i alt er jeg nok veldig ensom og har vært d hele livet-fordi angsten har vunnet..Alltid slitt m lav selvtillit (vises ikke utenpå!)og jeg har opplevd mye vondt utenfra. Har egentlig ikke vært klar over d før min mor sa d..

For meg ble d etterhvert naturlig å ha d slik, og jeg lurer på om d kan være derfro jeg ikke ser depresjon selv?

Enkelt er d ikke!!!

[hidi]

Takk for svar;)

Prøver å være så ærlig jeg kan, for d er ikke noe jeg heller vil enn å få hjelp for mine probl..og på denne måten får man jo også den beste hjelpen;)

D jeg lurer på er om jeg kan være så vant til å ha d slik at jeg ikke selv ser at jeg er deprimert...? at d sitter VELDIG langt inne altså..

Alt i alt er jeg nok veldig ensom og har vært d hele livet-fordi angsten har vunnet..Alltid slitt m lav selvtillit (vises ikke utenpå!)og jeg har opplevd mye vondt utenfra. Har egentlig ikke vært klar over d før min mor sa d..

For meg ble d etterhvert naturlig å ha d slik, og jeg lurer på om d kan være derfro jeg ikke ser depresjon selv?

Enkelt er d ikke!!!

Jeg tror du ragerer helt naturlig med å undertrykke følelser og vonde tanker...

Tror klart med det du skrev nå, at du lider av depresjon. Søk hjelp, det er det første riktige steget. Og ærlighet lønner seg alltid! Godt du vil være det!

Hva slags behandling du vil få har jeg ingen forutsetninger for å si, det viktigste for deg er å få behandling!

Kanskje vil du få et nytt og herlig liv!!! Det ønsker jeg deg av hele mitt hjerte!

[planck]

Jeg synes det høres ut som en god idé å ta en tur til legen din og fortelle ham/henne hvordan du har det.

Selv innså jeg ikke at jeg var deprimert før jeg brått møtte veggen og ikke lengre taklet daglige gjøremål. Inntil da hadde løsningen min på problemene vært å ta på meg så mye å gjøre at jeg ikke hadde tid til å sette meg ned å gruble. Når nedstemtheten og angsten likevel dukket opp, bortforklarte jeg det med at jeg hadde så mye å gjøre

Løsningsorientert og positiv tankegang er selvfølgelig i seg selv en god ting - så lenge den "positive" tankegangen ikke består i å benekte hvordan du egentlig har det. Når du sier at du føler deg totalt utmattet og har symptomer på angst og depresjon, håper jeg du oppsøker hjelp - for det er ikke sånn livet skal være.

Jeg syntes ikke det var lett å være ærlig mot fastlegen min da jeg først oppsøkte ham. Jeg ville gjerne få hjelp, men syntes det var vanskelig å innrømme at jeg ikke taklet livet mitt - jeg hadde, som du, sørget for å ikke vise utad hvordan jeg følte meg, og den vanen stakk tydeligvis dypt. Tror det er viktig å være veldig bevisst på å være ærlig - hvis ikke, kan legen din vanskelig stille noen diagnose og hjelpe deg videre.

Lykke til

[Gjest nummer1]

Jeg tror du ragerer helt naturlig med å undertrykke følelser og vonde tanker...

Tror klart med det du skrev nå, at du lider av depresjon. Søk hjelp, det er det første riktige steget. Og ærlighet lønner seg alltid! Godt du vil være det!

Hva slags behandling du vil få har jeg ingen forutsetninger for å si, det viktigste for deg er å få behandling!

Kanskje vil du få et nytt og herlig liv!!! Det ønsker jeg deg av hele mitt hjerte!

Takker for gode svar.. dere har nok rett begge to, for d er nok akkurat slik jeg føler d i hverdagen! Jeg har bare ikke klart å innse d selv.."sterke meg takler alt liksom"..

Godt å høre at d finnes hjelp å få for mine probl,d er vel på tide å ta av seg "rustiningen" og få løst opp noen tråder slik at man kommer seg videre.

Jeg har virkelig ikke tenkt slik på dette før den senere tiden, skulle ønske jeg hadde sett d før slik at jeg hadde spart meg selv for mye siste åra!

Men d er jo uansett ikke for sent å gjøre noe m d, jeg er fortsatt ung og har hele livet foran meg. Og m den rette hjelpen så kan jeg kansje til slutt fungere som normalt både hjemme og i arb.livet-er ikke noe jeg ønsker mer enn d.

Jeg synes d er så bra at man kan få gode råd og støtte i dette forumet og at de som deltar her vil dele sine erfaringer m andre som man ikke engang kjenner. D er nok er uunnværlig hjelp for mange vil jeg tro, dessuten er d jo "døgnåpent" og "kort ventetid her"

Så tusen takk for at dere tok dere tid til å svare, begge to-dere har hjulpet meg mer enn dere aner:)

[Gjest melmøll]

Jeg tror det er en slags forsvarsteknikk det å undertrykke de negative følelsene. Det er fullt mulig å slite i hverdagen selv om du ikke går rundt i tankespinn hele tiden.

Slik opplever jeg det ihvertfall selv. Etter å ha hatt det vanskelig og grublet over lengre tid uten å komme frem til noen løsninger, ble det til at jeg forsøkte å ignorere problemene.

Selv om jeg klarte å skyve tankene vekk, klarte jeg ikke å få tilbake energien. Så etter å ha gått slik i lang tid, gikk det nedover til jeg ikke klarte mer.

Det å være så sliten over lengre tid er ikke noe bra, det vil bare gi mer angst og depresjon (min erfaring) så jeg synes du skal oppsøke hjelp,

lykke til, klem

[Gjest test deg selv, og snakk med legen]

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322718

http://www.dagbladet.no/test_deg_selv/depresjon.html

[hidi]

Takker for gode svar.. dere har nok rett begge to, for d er nok akkurat slik jeg føler d i hverdagen! Jeg har bare ikke klart å innse d selv.."sterke meg takler alt liksom"..

Godt å høre at d finnes hjelp å få for mine probl,d er vel på tide å ta av seg "rustiningen" og få løst opp noen tråder slik at man kommer seg videre.

Jeg har virkelig ikke tenkt slik på dette før den senere tiden, skulle ønske jeg hadde sett d før slik at jeg hadde spart meg selv for mye siste åra!

Men d er jo uansett ikke for sent å gjøre noe m d, jeg er fortsatt ung og har hele livet foran meg. Og m den rette hjelpen så kan jeg kansje til slutt fungere som normalt både hjemme og i arb.livet-er ikke noe jeg ønsker mer enn d.

Jeg synes d er så bra at man kan få gode råd og støtte i dette forumet og at de som deltar her vil dele sine erfaringer m andre som man ikke engang kjenner. D er nok er uunnværlig hjelp for mange vil jeg tro, dessuten er d jo "døgnåpent" og "kort ventetid her"

Så tusen takk for at dere tok dere tid til å svare, begge to-dere har hjulpet meg mer enn dere aner:)

Tusen takk for herlig tilbakemelding! Setter veldig pris på dine ord, selv om det føles litt ufortjent...

Lykke til med et bedre liv!

[Gjest nummer1]

Tusen takk for herlig tilbakemelding! Setter veldig pris på dine ord, selv om det føles litt ufortjent...

Lykke til med et bedre liv!

d var slett ikke ufortjent, tvert om....!!!! klem;)

[Gjest nummer1]

Jeg tror det er en slags forsvarsteknikk det å undertrykke de negative følelsene. Det er fullt mulig å slite i hverdagen selv om du ikke går rundt i tankespinn hele tiden.

Slik opplever jeg det ihvertfall selv. Etter å ha hatt det vanskelig og grublet over lengre tid uten å komme frem til noen løsninger, ble det til at jeg forsøkte å ignorere problemene.

Selv om jeg klarte å skyve tankene vekk, klarte jeg ikke å få tilbake energien. Så etter å ha gått slik i lang tid, gikk det nedover til jeg ikke klarte mer.

Det å være så sliten over lengre tid er ikke noe bra, det vil bare gi mer angst og depresjon (min erfaring) så jeg synes du skal oppsøke hjelp,

lykke til, klem

dette høres akkurat ut som meg.. hvor lenge gikk du slik? til du innså at du ikke taklet ting likevel,altså?

Klem

[Gjest nummer1]

Jeg synes det høres ut som en god idé å ta en tur til legen din og fortelle ham/henne hvordan du har det.

Selv innså jeg ikke at jeg var deprimert før jeg brått møtte veggen og ikke lengre taklet daglige gjøremål. Inntil da hadde løsningen min på problemene vært å ta på meg så mye å gjøre at jeg ikke hadde tid til å sette meg ned å gruble. Når nedstemtheten og angsten likevel dukket opp, bortforklarte jeg det med at jeg hadde så mye å gjøre

Løsningsorientert og positiv tankegang er selvfølgelig i seg selv en god ting - så lenge den "positive" tankegangen ikke består i å benekte hvordan du egentlig har det. Når du sier at du føler deg totalt utmattet og har symptomer på angst og depresjon, håper jeg du oppsøker hjelp - for det er ikke sånn livet skal være.

Jeg syntes ikke det var lett å være ærlig mot fastlegen min da jeg først oppsøkte ham. Jeg ville gjerne få hjelp, men syntes det var vanskelig å innrømme at jeg ikke taklet livet mitt - jeg hadde, som du, sørget for å ikke vise utad hvordan jeg følte meg, og den vanen stakk tydeligvis dypt. Tror det er viktig å være veldig bevisst på å være ærlig - hvis ikke, kan legen din vanskelig stille noen diagnose og hjelpe deg videre.

Lykke til

dette høres også akkurat ut som meg.. takk for at du også ville dele din erfaring. d betyr mye for meg.. kan jeg spørre hva slags behandling du fikk for dette?

Klem;)

[Gjest nummer1]

Jeg tror det er en slags forsvarsteknikk det å undertrykke de negative følelsene. Det er fullt mulig å slite i hverdagen selv om du ikke går rundt i tankespinn hele tiden.

Slik opplever jeg det ihvertfall selv. Etter å ha hatt det vanskelig og grublet over lengre tid uten å komme frem til noen løsninger, ble det til at jeg forsøkte å ignorere problemene.

Selv om jeg klarte å skyve tankene vekk, klarte jeg ikke å få tilbake energien. Så etter å ha gått slik i lang tid, gikk det nedover til jeg ikke klarte mer.

Det å være så sliten over lengre tid er ikke noe bra, det vil bare gi mer angst og depresjon (min erfaring) så jeg synes du skal oppsøke hjelp,

lykke til, klem

din erfaring betyr mye for meg altså.. fint at du ville dele den m meg;) hva slags behandling finnes for dette, hva slags hjelp fikk du, hvis d er greit at jeg spør...?

[planck]

dette høres også akkurat ut som meg.. takk for at du også ville dele din erfaring. d betyr mye for meg.. kan jeg spørre hva slags behandling du fikk for dette?

Klem;)

Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev. Håper du får det litt mindre slitsomt snart

Jeg begynte på antidepressiva for en måned siden - Cipralex 10 mg. Foreløpig har jeg vel ikke merket noen effekt av det, men jeg har i tillegg gått til psykolog i noen måneder, primært kognitiv terapi: http://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_therapy

Det har definitivt hjulpet meg med den sosiale angsten jeg har slitt med. Jeg har fortsatt langt igjen, men for første gang på flere år har jeg tro på at jeg faktisk kan klare å endre livssituasjonen min - det hadde jeg ærlig talt gitt opp.

Lykke til

[Gjest nummer1]

Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev. Håper du får det litt mindre slitsomt snart

Jeg begynte på antidepressiva for en måned siden - Cipralex 10 mg. Foreløpig har jeg vel ikke merket noen effekt av det, men jeg har i tillegg gått til psykolog i noen måneder, primært kognitiv terapi: http://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_therapy

Det har definitivt hjulpet meg med den sosiale angsten jeg har slitt med. Jeg har fortsatt langt igjen, men for første gang på flere år har jeg tro på at jeg faktisk kan klare å endre livssituasjonen min - det hadde jeg ærlig talt gitt opp.

Lykke til

dette høres jo bra ut da.. da er d kansje håp for meg også

[Gjest melmøll]

din erfaring betyr mye for meg altså.. fint at du ville dele den m meg;) hva slags behandling finnes for dette, hva slags hjelp fikk du, hvis d er greit at jeg spør...?

Hei nummer1

Nå er det en stund siden jeg har vært her inne. Har vært så sliten så jeg har ikke orket.

Hva slags hjelp jeg får? Jeg har gått til psykolog ti ganger enner noe men ser ikke noe resultater av det enda.

Energien er på bånn, og de dagene jeg ikke har klart mer har jeg måttet ta egenmeldinger fordi legen nekter å sykemelde meg. Jeg er kanskje uheldig med fastlege, ettersom jeg hører andre sier det er så lett å få sykemelding?

Hvordan jeg fant ut at jeg fortsatt var deprimert tross fortrengte følelser/tanker? Det har jeg nok kommet frem til sammen med psykologen.

Jeg kjenner jo at jeg blir totalt utmattet av å være sammen med folk, selv om jeg ikke har noen direkte negative tanker, eler angst der og da. Jeg får gjerne en reaksjon senere.

klem fra

[Gjest melmøll]

dette høres akkurat ut som meg.. hvor lenge gikk du slik? til du innså at du ikke taklet ting likevel,altså?

Klem

hm..? Jeg gikk først i tre år før jeg turte å oppsøke hjelp. Da var jeg hos lege og ble avvist. Det tok et år før jeg turte å prøve meg igjen, da hos en annen lege. Jeg fikk cipralex, og det var det. Så bestemte jeg meg for at nå var jeg frisk, det var bare å tenke positivt, skyve negative tanker unna og stå på.

Slik holdt jeg på et halvt år. Så gikk jeg til lege igjen og fikk undersøkt min fysiske helsetilstand. Prøvene var helt normale. Men jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og nå er jeg der at jeg klarer ikke leve normalt, jobb, husarbeid, sosialt liv osv går rett i vasken, jeg orker ingenting.