Vurderer å adoptere....

[Gjest har lyst, men må tenke grundig først...]

Etter å ha sett det sjokkerende programmet på NRK2 i går, hvor jenter er uønsket og bare dumpes for å dø, kjenner jeg at det på ny ble liv i mine tidligere tanker rundt det å adoptere....

Jeg ønsker meg flere barn, og siden mannen min ikke vil ha flere babyer, er det jo en mulighet å adoptere et litt større barn (rundt 1-2 år). Både fordi jeg ønsker meg et barn til, og fordi det er så mange barn der ute som trenger et hjem.

Nå er dette veldig i startgropa, men jeg ønsker å høre erfaringer fra dere som har adoptert - selv om dere hadde egne barn fra før.

For jeg vil tro at det er en litt annerledes følelse og opplevelse enn for dem som ikke kan få egne barn?

Jeg skal inn på diverse nettsider og lese mer om adopsjon, men hvis noen har lyst å dele noen tanker rundt dette med meg, så blir jeg glad.

Hilsen mamma som

[Glimtipper]

"...dere hadde egne barn fra før."

Pssst... Du må ikke kalle det "egne barn", det blir feil har jeg lært

[Mrs. Wallace]

Jeg har inntrykk av at det blir stadig flere såkalte "blandingsfamilier", altså familier som både har egenfødte barn og biobarn.

Adopsjon er selvsagt forskjellig fra graviditet på veldig mange måter. Det er et myye lenger "svangerskap", det er mange instanser involvert i prosessen, det koster adskillig mer og i tillegg til spenningsmomentet med kjønn, kommer også alder. Dessuten er mor og far mye mer likestilte gjennom hele prosessen.

Men _følelsene_ er akkurat de samme. Den som tror at det bare er gravide som har hormoner, tar skammelig feil. )

Dessverre finnes det lite litteratur rundt blandingsfamilier, kanskje fordi det ikke har vært så vanlig tidligere. Den største utfordringen ligger nok i hvordan enkelte i omgivelsene ser på de to alternativene. Det er ikke alle som er i stand til å forstå at både biobarn og adoptivbarn er akkurat like mye foreldrenes barn, og akkurat like mye elsket og ønsket.

Ut fra det du skriver, er det ganske tydelig at du er ganske tidlig i vurderingsprosessen. Det er nok lurt å lese mye om adopsjon, og kanskje snakke med noen som har adoptert i tillegg. Hos foreningene kan du dessuten få mye nyttig informasjon.

Jeg vil bare nevne et par-tre ting ut fra innlegget ditt.

Det virker som om du er adskillig mer klar for adopsjon enn hva mannen din er? Det er slett ikke uvanlig at den mannlige parten trenger litt mer tid på å la tanken modne seg, men det er uansett veldig viktig at dere begge er skikkelig klare for dette. Ta den tiden dere trenger til å snakke skikkelig sammen.

I forhold til alder, er ikke 1-2 år regnet som noe "eldre barn" innen adopsjon. Aldersgruppen 0-2 år er den laveste aldersgodkjenningen man kan få her til lands, og man må dermed være åpen for å få barn i en hvilken som helst alder innenfor denne gruppen.

Det er altså mulig dere får en baby, litt avhengig av hvor dere adopterer fra. Men det er mulig å få godkjennelse på feks 0-3 år også.

Mange litt større barn trenger imidlertid også å være litt "baby" når de kommer til familien sin, så dere må nok uansett være forberedt på å få en som til tider oppfører seg som en baby og har baby-behov som trenger å dekkes, selv om den faktiske alderen tilsvarer noe annet.

Du nevner også dette med jentene som overlates til seg selv. Det er et sørgelig faktum at jenter er mindre verdt i mange deler av verden. Innenfor adopsjonsverdenen er det imdlertid tilnærmet motsatt: Der ønsker flertallet seg jenter. Her til lands kan man (heldigvis) ikke velge kjønn, men i bl.a USA er det mulig, og der er det et overveldende flertall som velger jenter.

Her kan du lese mer - og stille spørsmål:

www.adopsjonsforum.no

www.verdensbarn.no

www.inoradopt.no

[Mrs. Wallace]

"...dere hadde egne barn fra før."

Pssst... Du må ikke kalle det "egne barn", det blir feil har jeg lært

Alle kan snuble i ordbruken. Det som skiller, er i hvilken grad man er interessert i å lære. )

[Glimtipper]

Alle kan snuble i ordbruken. Det som skiller, er i hvilken grad man er interessert i å lære. )

Og jeg har lært

[Mrs. Wallace]

Og jeg har lært

Da er det jo ikke noe problem. Om bare alle var som deg! )

[snø]

Jeg så også på programmet i går, og det vekker minner om da vi bestemte oss for at vi hadde lyst til å adoptere. For mange år siden (midten av 90-tallet?) gikk det en dokumentar om kinesiske barnehjem, mener den het "Dødens rom", og etter at vi hadde sett den bestemte vi oss for at vi skulle adoptere. Den gang tenkte vi at vi skulle ha to barn fra magen og et fra Kina, men så ble det i stedet til at vi "bare" fikk to fra Colombia da det kom til stykket. Men det programmet gjorde det veldig lett for oss å velge adopsjon da vi oppdaget at vi ikke fikk til å lage barn selv.

BUFetat arrangerer nå kurs for dem som vurderer å adoptere, så kanskje det er noe for dere? Du kan lese mer om kurset her:

http://www.bufetat.no/

(det er en link videre øverst under "tema fra A til Å).

Lykke til videre! Selv har jeg ikke erfaring mht å både ha egenfødte og adopterte barn, men alle jeg kjenner som har det (og det er faktisk en del!) forsikrer om at de elsker alle barna sine like høyt :-)

[Mrs. Wallace]

Jeg har inntrykk av at det blir stadig flere såkalte "blandingsfamilier", altså familier som både har egenfødte barn og biobarn.

Adopsjon er selvsagt forskjellig fra graviditet på veldig mange måter. Det er et myye lenger "svangerskap", det er mange instanser involvert i prosessen, det koster adskillig mer og i tillegg til spenningsmomentet med kjønn, kommer også alder. Dessuten er mor og far mye mer likestilte gjennom hele prosessen.

Men _følelsene_ er akkurat de samme. Den som tror at det bare er gravide som har hormoner, tar skammelig feil. )

Dessverre finnes det lite litteratur rundt blandingsfamilier, kanskje fordi det ikke har vært så vanlig tidligere. Den største utfordringen ligger nok i hvordan enkelte i omgivelsene ser på de to alternativene. Det er ikke alle som er i stand til å forstå at både biobarn og adoptivbarn er akkurat like mye foreldrenes barn, og akkurat like mye elsket og ønsket.

Ut fra det du skriver, er det ganske tydelig at du er ganske tidlig i vurderingsprosessen. Det er nok lurt å lese mye om adopsjon, og kanskje snakke med noen som har adoptert i tillegg. Hos foreningene kan du dessuten få mye nyttig informasjon.

Jeg vil bare nevne et par-tre ting ut fra innlegget ditt.

Det virker som om du er adskillig mer klar for adopsjon enn hva mannen din er? Det er slett ikke uvanlig at den mannlige parten trenger litt mer tid på å la tanken modne seg, men det er uansett veldig viktig at dere begge er skikkelig klare for dette. Ta den tiden dere trenger til å snakke skikkelig sammen.

I forhold til alder, er ikke 1-2 år regnet som noe "eldre barn" innen adopsjon. Aldersgruppen 0-2 år er den laveste aldersgodkjenningen man kan få her til lands, og man må dermed være åpen for å få barn i en hvilken som helst alder innenfor denne gruppen.

Det er altså mulig dere får en baby, litt avhengig av hvor dere adopterer fra. Men det er mulig å få godkjennelse på feks 0-3 år også.

Mange litt større barn trenger imidlertid også å være litt "baby" når de kommer til familien sin, så dere må nok uansett være forberedt på å få en som til tider oppfører seg som en baby og har baby-behov som trenger å dekkes, selv om den faktiske alderen tilsvarer noe annet.

Du nevner også dette med jentene som overlates til seg selv. Det er et sørgelig faktum at jenter er mindre verdt i mange deler av verden. Innenfor adopsjonsverdenen er det imdlertid tilnærmet motsatt: Der ønsker flertallet seg jenter. Her til lands kan man (heldigvis) ikke velge kjønn, men i bl.a USA er det mulig, og der er det et overveldende flertall som velger jenter.

Her kan du lese mer - og stille spørsmål:

www.adopsjonsforum.no

www.verdensbarn.no

www.inoradopt.no

Glemte å nevne at dersom du er interessert i å lese mer, finnes det en del nyttige artikler på engelsk om både internasjonal adopsjon generelt og blandingsfamilier spesielt.

Her, for eksempel:

http://www.nysccc.org/T-Rarts/T-Rarts.html

Lykke til!

[Gjest Har lyst, men....]

"...dere hadde egne barn fra før."

Pssst... Du må ikke kalle det "egne barn", det blir feil har jeg lært

Hva skal jeg kalle det da? "Biologiske barn"? Mye som skal læres her, forstår jeg...

Virker som dere skjønner hva jeg mente ihvertfall )

[Gjest Kanskje mest politisk korrekt......]

Hva skal jeg kalle det da? "Biologiske barn"? Mye som skal læres her, forstår jeg...

Virker som dere skjønner hva jeg mente ihvertfall )

egenfødte

[Glimtipper]

Hva skal jeg kalle det da? "Biologiske barn"? Mye som skal læres her, forstår jeg...

Virker som dere skjønner hva jeg mente ihvertfall )

Jeg bare skyndte meg å si det, før det ble en kjempelang tråd hvor ordbruken din ble diskutert. Det skjedde nemlig med meg

Litt usikker på om "biologiske barn" er riktig det heller.

[Glimtipper]

Da er det jo ikke noe problem. Om bare alle var som deg! )

Det er ikke alt man kan forstå, noen ganger må man bare innfinne seg

[Gjest Har lyst, men....]

Jeg har inntrykk av at det blir stadig flere såkalte "blandingsfamilier", altså familier som både har egenfødte barn og biobarn.

Adopsjon er selvsagt forskjellig fra graviditet på veldig mange måter. Det er et myye lenger "svangerskap", det er mange instanser involvert i prosessen, det koster adskillig mer og i tillegg til spenningsmomentet med kjønn, kommer også alder. Dessuten er mor og far mye mer likestilte gjennom hele prosessen.

Men _følelsene_ er akkurat de samme. Den som tror at det bare er gravide som har hormoner, tar skammelig feil. )

Dessverre finnes det lite litteratur rundt blandingsfamilier, kanskje fordi det ikke har vært så vanlig tidligere. Den største utfordringen ligger nok i hvordan enkelte i omgivelsene ser på de to alternativene. Det er ikke alle som er i stand til å forstå at både biobarn og adoptivbarn er akkurat like mye foreldrenes barn, og akkurat like mye elsket og ønsket.

Ut fra det du skriver, er det ganske tydelig at du er ganske tidlig i vurderingsprosessen. Det er nok lurt å lese mye om adopsjon, og kanskje snakke med noen som har adoptert i tillegg. Hos foreningene kan du dessuten få mye nyttig informasjon.

Jeg vil bare nevne et par-tre ting ut fra innlegget ditt.

Det virker som om du er adskillig mer klar for adopsjon enn hva mannen din er? Det er slett ikke uvanlig at den mannlige parten trenger litt mer tid på å la tanken modne seg, men det er uansett veldig viktig at dere begge er skikkelig klare for dette. Ta den tiden dere trenger til å snakke skikkelig sammen.

I forhold til alder, er ikke 1-2 år regnet som noe "eldre barn" innen adopsjon. Aldersgruppen 0-2 år er den laveste aldersgodkjenningen man kan få her til lands, og man må dermed være åpen for å få barn i en hvilken som helst alder innenfor denne gruppen.

Det er altså mulig dere får en baby, litt avhengig av hvor dere adopterer fra. Men det er mulig å få godkjennelse på feks 0-3 år også.

Mange litt større barn trenger imidlertid også å være litt "baby" når de kommer til familien sin, så dere må nok uansett være forberedt på å få en som til tider oppfører seg som en baby og har baby-behov som trenger å dekkes, selv om den faktiske alderen tilsvarer noe annet.

Du nevner også dette med jentene som overlates til seg selv. Det er et sørgelig faktum at jenter er mindre verdt i mange deler av verden. Innenfor adopsjonsverdenen er det imdlertid tilnærmet motsatt: Der ønsker flertallet seg jenter. Her til lands kan man (heldigvis) ikke velge kjønn, men i bl.a USA er det mulig, og der er det et overveldende flertall som velger jenter.

Her kan du lese mer - og stille spørsmål:

www.adopsjonsforum.no

www.verdensbarn.no

www.inoradopt.no

Du har helt rett i at dette er veldig nytt for oss, og det er mye vi skal tenke igjennom og undersøke før vi evt tar dette videre.... Så dette er bare en liten begynnelse på å sette meg mer inn i hva adopsjon innebærer - vi har knapt nok snakket om det, så det er langt fram ennå....

Men takk for godt svar )

[Mrs. Wallace]

Hva skal jeg kalle det da? "Biologiske barn"? Mye som skal læres her, forstår jeg...

Virker som dere skjønner hva jeg mente ihvertfall )

Biologiske barn (biobarn) eller egenfødte er helt greit.

Og ja, det er mye å lære. Men slapp av, de fleste har vært akkurat der. Det kommer etter hvert, og som jeg sier til Glimtipper: Alle kan snuble i ordbruken. Det som skiller, er i hvilken grad man er interessert i å lære.

[Mrs. Wallace]

Det er ikke alt man kan forstå, noen ganger må man bare innfinne seg

Jeg skjønner godt at det for mange kan virke som unødvendig flisespikkeri når vi påpeker sånne ting.

Men når man feks har et egenfødt barn og et adoptert barn, blir det veldig rart for familien (og særlig barna) å høre seg omtalt i vendinger av typen: "De har ett eget barn og et adoptert".

Eller at mitt adoperte barn skal overhøre at noen spør meg "Har du noen egne barn i tillegg?".

Derfor prøver vi så smått å undervise litt. Men det går an å gjøre det på en skikkelig måte.

[Mrs. Wallace]

Du har helt rett i at dette er veldig nytt for oss, og det er mye vi skal tenke igjennom og undersøke før vi evt tar dette videre.... Så dette er bare en liten begynnelse på å sette meg mer inn i hva adopsjon innebærer - vi har knapt nok snakket om det, så det er langt fram ennå....

Men takk for godt svar )

Et sted må man begynne. Lykke til! )

[Glimtipper]

Jeg skjønner godt at det for mange kan virke som unødvendig flisespikkeri når vi påpeker sånne ting.

Men når man feks har et egenfødt barn og et adoptert barn, blir det veldig rart for familien (og særlig barna) å høre seg omtalt i vendinger av typen: "De har ett eget barn og et adoptert".

Eller at mitt adoperte barn skal overhøre at noen spør meg "Har du noen egne barn i tillegg?".

Derfor prøver vi så smått å undervise litt. Men det går an å gjøre det på en skikkelig måte.

Ja, jeg respekterer at ordbruken er viktig

Det var bare litt uforståelig for meg at så mange kun svarte meg på ordbruken når jeg ønsket mer informasjon om adopsjon.

Nå har jeg i alle fall lært

[Gjest petimeter]

Det er ikke alt man kan forstå, noen ganger må man bare innfinne seg

eller avfinne seg, som det heter. Du innfinner deg på et sted eller et tidspunkt. Du avfinner deg med en situasjon, tilstand etc.

[Gjest Flystripa]

Jeg har inntrykk av at det blir stadig flere såkalte "blandingsfamilier", altså familier som både har egenfødte barn og biobarn.

Adopsjon er selvsagt forskjellig fra graviditet på veldig mange måter. Det er et myye lenger "svangerskap", det er mange instanser involvert i prosessen, det koster adskillig mer og i tillegg til spenningsmomentet med kjønn, kommer også alder. Dessuten er mor og far mye mer likestilte gjennom hele prosessen.

Men _følelsene_ er akkurat de samme. Den som tror at det bare er gravide som har hormoner, tar skammelig feil. )

Dessverre finnes det lite litteratur rundt blandingsfamilier, kanskje fordi det ikke har vært så vanlig tidligere. Den største utfordringen ligger nok i hvordan enkelte i omgivelsene ser på de to alternativene. Det er ikke alle som er i stand til å forstå at både biobarn og adoptivbarn er akkurat like mye foreldrenes barn, og akkurat like mye elsket og ønsket.

Ut fra det du skriver, er det ganske tydelig at du er ganske tidlig i vurderingsprosessen. Det er nok lurt å lese mye om adopsjon, og kanskje snakke med noen som har adoptert i tillegg. Hos foreningene kan du dessuten få mye nyttig informasjon.

Jeg vil bare nevne et par-tre ting ut fra innlegget ditt.

Det virker som om du er adskillig mer klar for adopsjon enn hva mannen din er? Det er slett ikke uvanlig at den mannlige parten trenger litt mer tid på å la tanken modne seg, men det er uansett veldig viktig at dere begge er skikkelig klare for dette. Ta den tiden dere trenger til å snakke skikkelig sammen.

I forhold til alder, er ikke 1-2 år regnet som noe "eldre barn" innen adopsjon. Aldersgruppen 0-2 år er den laveste aldersgodkjenningen man kan få her til lands, og man må dermed være åpen for å få barn i en hvilken som helst alder innenfor denne gruppen.

Det er altså mulig dere får en baby, litt avhengig av hvor dere adopterer fra. Men det er mulig å få godkjennelse på feks 0-3 år også.

Mange litt større barn trenger imidlertid også å være litt "baby" når de kommer til familien sin, så dere må nok uansett være forberedt på å få en som til tider oppfører seg som en baby og har baby-behov som trenger å dekkes, selv om den faktiske alderen tilsvarer noe annet.

Du nevner også dette med jentene som overlates til seg selv. Det er et sørgelig faktum at jenter er mindre verdt i mange deler av verden. Innenfor adopsjonsverdenen er det imdlertid tilnærmet motsatt: Der ønsker flertallet seg jenter. Her til lands kan man (heldigvis) ikke velge kjønn, men i bl.a USA er det mulig, og der er det et overveldende flertall som velger jenter.

Her kan du lese mer - og stille spørsmål:

www.adopsjonsforum.no

www.verdensbarn.no

www.inoradopt.no

"Jeg har inntrykk av at det blir stadig flere såkalte "blandingsfamilier", altså familier som både har egenfødte barn og biobarn."

Biobarn, betyr ikke det det samme som biologisk barn = egenfødt?

[Glimtipper]

eller avfinne seg, som det heter. Du innfinner deg på et sted eller et tidspunkt. Du avfinner deg med en situasjon, tilstand etc.

Hehe, det har du helt rett i. Takk