Det individualiserte samfunn

[Gjest freddasliten]

Hva tenker dere?

Jeg føler at det er en del familier så fokuserer så ensporet på sine egne avkom og at de skal opp og fram, at de glemmer at barna skal vokse opp i et fellesskap der alle har sitt ansvar for at alle skal ha det godt.

Er gruppetanke ut?

Er det ikke meningen at vi lenger skal forvente at naboen er med å oppdra barnet vårt, klassekameratens foreldre, andre voksne?

Er det bare meg og mitt som gjelder? Så lenge jenta mi har det bra og har noen å leke med, trenger vi ikke bruke så mye energi på at to tre jenter ikke har særlig venner?

Så lenge gutten min gjør det bra på skolen, er pliktoppfyllende og ikke mobber, skal han overse at klassekameratene gjør det?

Hvor er det blitt av felleskskapet?

Tør dere å oppdra andre sine barn?

Orker barna deres å følge med andre enn lederne i klassen? Ta kontakt med de ensomme?

Hva med deg selv? Kjenner du noen som ville blitt glad med mer kontakt?

[sammfunnskritiker]

Jeg tror vi er blitt mer selvsentrerte. Dette ser jeg i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. Med fulltidsjobb og rolle som foreldre, har en svært begrenset tid til å oppdra andres barn. Min fritid prioriterer jeg primært med familien.

Jeg syns likevel det er viktig å oppdra barna, til et kollektiv samfunn. MEn skolen, barnehagen, organiserte aktiviteter står for en del av denne "sosialiseringen".

I dagens samfunn tror jeg det er viktig å lære å sette grenser, først og fremst for seg selv. Kanskje går det på bekostning av det kollektive samfunnet?

[hidi]

Jeg håper inderlig at mine barn er blitt oppdratt av andre! Og jeg oppdrar/irettesetter uønsket adferd i mitt hus eller hvis jeg ser unger som gjør noe galt.

Liker ikke utviklingen i vårt samfunn en plass. Det er kaldt og som du sier individualisert.

Da jeg var barn (er 43 år) opplevde jeg stor trygghet i nabolaget. Hvis jeg ble virkelig skremt av noe kunne jeg løpe rett inn til noen og få trøst. Ingen låste dører, alltid en mamma hjemme, alltid trøst å få. hadde noen kommet løpende inn til meg, hadde jeg vel først og fremst fått sjokk, men jeg hadde trøstet.

Da mine barn var små (de er 13, 16 og 22), var mange mødre hjemmeværende, og vi hadde et fantastisk forhold til hverandre. Vi møttes ute med kaffe og stoler, mens barna lekte med hverandre, under våre haukeblikk.

Unge mennesker i dag har aldri opplevd dette, og de har gått glipp av mye! Må si jeg er kjempeglad for at jeg opplevde alt dette og ikke har små barn idag. Det er et kjempepress på unge foreldre nå.

[Gjest freddasliten]

Jeg tror vi er blitt mer selvsentrerte. Dette ser jeg i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. Med fulltidsjobb og rolle som foreldre, har en svært begrenset tid til å oppdra andres barn. Min fritid prioriterer jeg primært med familien.

Jeg syns likevel det er viktig å oppdra barna, til et kollektiv samfunn. MEn skolen, barnehagen, organiserte aktiviteter står for en del av denne "sosialiseringen".

I dagens samfunn tror jeg det er viktig å lære å sette grenser, først og fremst for seg selv. Kanskje går det på bekostning av det kollektive samfunnet?

"Jeg tror vi er blitt mer selvsentrerte. Dette ser jeg i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. Med fulltidsjobb og rolle som foreldre, har en svært begrenset tid til å oppdra andres barn. Min fritid prioriterer jeg primært med familien."

Dette er jeg enig i. Barna er også med på en rekke egenutviklingsaktiviteter på fritiden, slik at de kan bli "best i alt", i alle fall bedre enn naboen sine barn.

Når både barn og voksne har så tett program hele uke gjennom, blir det stort sett skolen og barnehagen som står for denne sosialiseringsoppdragelsen. Det er dette jeg mener er trist.

Skolen skulle ikke bruke så mye tid på bortkjemte barn, som er vant med hele tiden stå i fokus, men heller bruke tiden på å gi barna mer faglig kunnskap. Sosialiseringen kan ikke være skolens ansvar alene.

Og dessuten: Skolelivet gjenspeiler vel det barna har lært i familien: Det er ens egen utvilking som er i fokus: At JEG får best resultat på prøven.

"I dagens samfunn tror jeg det er viktig å lære å sette grenser, først og fremst for seg selv. Kanskje går det på bekostning av det kollektive samfunnet?"

Hva skal en sette grenser for seg selv mot? Mot andre sine barn? "Huff....den gutten er ikke bra for min sønns utvikling...Vi gir beskjed til skolen at de bør holde avstand..."

[sammfunnskritiker]

"Jeg tror vi er blitt mer selvsentrerte. Dette ser jeg i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. Med fulltidsjobb og rolle som foreldre, har en svært begrenset tid til å oppdra andres barn. Min fritid prioriterer jeg primært med familien."

Dette er jeg enig i. Barna er også med på en rekke egenutviklingsaktiviteter på fritiden, slik at de kan bli "best i alt", i alle fall bedre enn naboen sine barn.

Når både barn og voksne har så tett program hele uke gjennom, blir det stort sett skolen og barnehagen som står for denne sosialiseringsoppdragelsen. Det er dette jeg mener er trist.

Skolen skulle ikke bruke så mye tid på bortkjemte barn, som er vant med hele tiden stå i fokus, men heller bruke tiden på å gi barna mer faglig kunnskap. Sosialiseringen kan ikke være skolens ansvar alene.

Og dessuten: Skolelivet gjenspeiler vel det barna har lært i familien: Det er ens egen utvilking som er i fokus: At JEG får best resultat på prøven.

"I dagens samfunn tror jeg det er viktig å lære å sette grenser, først og fremst for seg selv. Kanskje går det på bekostning av det kollektive samfunnet?"

Hva skal en sette grenser for seg selv mot? Mot andre sine barn? "Huff....den gutten er ikke bra for min sønns utvikling...Vi gir beskjed til skolen at de bør holde avstand..."

Med genser for seg selv, mener jeg at man tidlig må lære seg hva som er viktig for en selv. Spiller naboen piano, er det greit. Jeg kan velge selv det jeg vil. Kanskje er det piano, kanskje er det noe annet?

Jeg tenker at alle har begrenset med tid, penger og ressurser. Ut fra det må man faktisk kunne velge. Dersom alternativet ikke er ALT.