Trening og depresjon

[Sarah Elizabeth]

Jeg vet at trening er bra for den psykiske helsen såvel som den fysiske og derfor går jeg tur i skog og mark så ofte som jeg bare klarer. Det føles også bra der og da selv om jeg kan bli trist og gråte på turen for de mest tåpelige ting som at det ser tungt ut for små trær å ha så mye snø på seg f.eks. Allikevel synes jeg det er fint å gå tur, men når jeg kommer hjem, merker jeg plutselig at jeg er så uendelig sliten og tung i hodet at jeg må legge meg ned. Jeg føler at jeg "våkner opp" igjen fra en skjødesløs tilstand der jeg tenkte på trær istedet for hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg synes som sagt at det hjelper å gå tur, men alt faller sammen når jeg kommer hjem og jeg føler at det ikke var den egentlig meg som gikk tur.

Mange sier de blir opplagte av å trene og det gjør jeg og, men det blir ødelagt med én gang. Hvordan kan jeg holde på de gode følelsene? Jeg går passe langt og legen finner ikke noe fysisk galt som skulle tilsi at jeg blir så sliten at jeg må legge meg ned.

[Psyk. Stud.]

Hei Sarah!

Jeg klarer ikke å se så mye av situasjonen din ennå, da jeg ikke kjenner deg, men jeg har gjort meg noen tanker.

Kan dette muligens ha noe å gjøre med hva du forbinder/asosierer stedet du bor på med? Har du opplevd kjedelige/trasige hendelser der? Har du en "underliggende" liten fobi mot stedet, som kanskje utløser en mild form for depressiv sinnstemning når du kommer tilbake? At du på en måte blir veldig lessen og føler deg trist når du vender tilbake?

At trening er sundt er det ingen tvil om. Det bør du fortsette med. Kanskje du kan ta med deg en god veninne eller venn om du har noen som også vil gå tur? Hvem sier vel nei takk til å gå tur med en hyggelig jente?

Bare å si fra hvilke tanker du gjør deg om dette da! Kanskje det gav deg et bra utgangspunkt for ide om hva det kan være?

Mvh meg

[Sarah Elizabeth]

Hei Sarah!

Jeg klarer ikke å se så mye av situasjonen din ennå, da jeg ikke kjenner deg, men jeg har gjort meg noen tanker.

Kan dette muligens ha noe å gjøre med hva du forbinder/asosierer stedet du bor på med? Har du opplevd kjedelige/trasige hendelser der? Har du en "underliggende" liten fobi mot stedet, som kanskje utløser en mild form for depressiv sinnstemning når du kommer tilbake? At du på en måte blir veldig lessen og føler deg trist når du vender tilbake?

At trening er sundt er det ingen tvil om. Det bør du fortsette med. Kanskje du kan ta med deg en god veninne eller venn om du har noen som også vil gå tur? Hvem sier vel nei takk til å gå tur med en hyggelig jente?

Bare å si fra hvilke tanker du gjør deg om dette da! Kanskje det gav deg et bra utgangspunkt for ide om hva det kan være?

Mvh meg

Hei og tusen takk for langt svar med mange spørsmål! Setter stor pris på det.

Jeg bor nå delvis hos mine foreldre og delvis for meg selv i en annen by. I oppveksten har jeg opplevd mye vanskelig og situasjonen i barndomshjemmet mitt er ikke helt bra nå heller. Derfor kan det tenkes at negative følelser dukker opp pga vonde barndomsminner når jeg kommer hjem til foreldrene slik du sier, men jeg blir like sliten og trist etter turer når jeg bor hjemme hos meg selv i en by hvor jeg egentlig trives godt og har opplevd mye positivt. De negative tankene mine dreier seg om situasjonen jeg er i nå med avbrutte studier og mange begrensinger pga angst. Jeg bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare meg med hensyn på å få jobb osv. Hvordan jeg skal fungere i hverdagen generelt. Hvor mørkt, eller eventuelt lyst, jeg ser på min egen situasjon svinger.

Jeg har ikke lyst til å gå sammen med noen for jeg orker ikke å prate. Jeg blir livredd og helt ute av meg hvis jeg har en avtale om å treffe noen. Hva denne frykten dreier seg om aner jeg ikke for det er ikke det klassiske om at jeg føler at andre synes jeg er rar eller at jeg tror ingen liker meg og alt det der. Jeg blir lett kjent med folk og fungerer nokså bra blant fremmede, men jeg orker ikke nære vennskap. Blir på en måte mer redd jo bedre jeg blir kjent med noen. Trives ikke sammen med nær familie heller.

Jeg føler jeg har flere versjoner av meg selv inni meg som kommer til uttrykk i forskjellige situasjoner. Føler at jeg har én type tankemønster når jeg f.eks. går tur og en annen type tankemønster ellers. Det er derfor jeg sier at jeg føler jeg "våkner opp" når jeg kommer hjem og jeg faller tilbake i all negativiteten.

[Psyk. Stud.]

Hei og tusen takk for langt svar med mange spørsmål! Setter stor pris på det.

Jeg bor nå delvis hos mine foreldre og delvis for meg selv i en annen by. I oppveksten har jeg opplevd mye vanskelig og situasjonen i barndomshjemmet mitt er ikke helt bra nå heller. Derfor kan det tenkes at negative følelser dukker opp pga vonde barndomsminner når jeg kommer hjem til foreldrene slik du sier, men jeg blir like sliten og trist etter turer når jeg bor hjemme hos meg selv i en by hvor jeg egentlig trives godt og har opplevd mye positivt. De negative tankene mine dreier seg om situasjonen jeg er i nå med avbrutte studier og mange begrensinger pga angst. Jeg bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare meg med hensyn på å få jobb osv. Hvordan jeg skal fungere i hverdagen generelt. Hvor mørkt, eller eventuelt lyst, jeg ser på min egen situasjon svinger.

Jeg har ikke lyst til å gå sammen med noen for jeg orker ikke å prate. Jeg blir livredd og helt ute av meg hvis jeg har en avtale om å treffe noen. Hva denne frykten dreier seg om aner jeg ikke for det er ikke det klassiske om at jeg føler at andre synes jeg er rar eller at jeg tror ingen liker meg og alt det der. Jeg blir lett kjent med folk og fungerer nokså bra blant fremmede, men jeg orker ikke nære vennskap. Blir på en måte mer redd jo bedre jeg blir kjent med noen. Trives ikke sammen med nær familie heller.

Jeg føler jeg har flere versjoner av meg selv inni meg som kommer til uttrykk i forskjellige situasjoner. Føler at jeg har én type tankemønster når jeg f.eks. går tur og en annen type tankemønster ellers. Det er derfor jeg sier at jeg føler jeg "våkner opp" når jeg kommer hjem og jeg faller tilbake i all negativiteten.

Høres ut som en oppegående og reflektert person. Jeg er ikke helt sikker på hvilke mekanismer som slår inn. Høres ut som dette kan være nokså biologisk betinget. Jeg mener ikke arvelig, men jeg tenker mer på hormonbalanse. Jeg tror nok ikke jeg har nok kunnskaper til å gi et eksakt å bra svar, i alle fall ikke med relativt lite informasjon om situasjonen. Jeg tror heller N.H. Dahl vil være den rette til å gi et svar.

Jeg anser deg ikke som en alvorlig syk person heller. Det er klart at lidelsen din ligger under "depresjon" en eller annen plass. Men det gjenstår å finne hvor.

Depresjoner kan som regel enkelt kureres ved hjelp av samtale. I noen tilfeller behøver man drahjelp av såkalt psykofarmaka (medisin utviklet for, i dette tilfellet, depresjon). Høres ut som en form for cyklisk depresjon, men cyklene er i så tilfelle særs korte og er jo situasjonellt beinget. Kan ikke finne noe umiddelbart treff i ICD heller.

Om du skriver litt mer spesifikkt hvilke type følelser det er som plager deg og enda litt mer om hvordan du ellers fungerer så tror jeg vi kan komme kjempelangt. Jeg synes du har levert gode beskrivelser så langt, jeg!

Mvh

[Sarah Elizabeth]

Høres ut som en oppegående og reflektert person. Jeg er ikke helt sikker på hvilke mekanismer som slår inn. Høres ut som dette kan være nokså biologisk betinget. Jeg mener ikke arvelig, men jeg tenker mer på hormonbalanse. Jeg tror nok ikke jeg har nok kunnskaper til å gi et eksakt å bra svar, i alle fall ikke med relativt lite informasjon om situasjonen. Jeg tror heller N.H. Dahl vil være den rette til å gi et svar.

Jeg anser deg ikke som en alvorlig syk person heller. Det er klart at lidelsen din ligger under "depresjon" en eller annen plass. Men det gjenstår å finne hvor.

Depresjoner kan som regel enkelt kureres ved hjelp av samtale. I noen tilfeller behøver man drahjelp av såkalt psykofarmaka (medisin utviklet for, i dette tilfellet, depresjon). Høres ut som en form for cyklisk depresjon, men cyklene er i så tilfelle særs korte og er jo situasjonellt beinget. Kan ikke finne noe umiddelbart treff i ICD heller.

Om du skriver litt mer spesifikkt hvilke type følelser det er som plager deg og enda litt mer om hvordan du ellers fungerer så tror jeg vi kan komme kjempelangt. Jeg synes du har levert gode beskrivelser så langt, jeg!

Mvh

Hei igjen. Det er veldig snilt av deg å ta deg tid til å svare meg.

NHD har tidligere skrevet til meg at jeg bør diagnostiseres hos spesialist og jeg er enig så jeg vet ikke hvorfor jeg maser mer om meg selv her. Problemet mitt er at jeg er redd for å oppsøke hjelp også og jeg klarer ikke å få sagt det jeg vil til en behandler.

Jeg har skrevet mye om meg selv i denne tråden:

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F5%2F808.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D3289913&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D3289913

Jeg tar 30 mg remeron hver kveld og det hjalp meg ut av en krise hvor jeg i noe tid nesten ikke kom meg ut av sengen og ikke fikk til å spise ordentlig. Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis følte meg så deppa, men jeg følte meg fysisk dårlig og bekymret meg mye for framtiden siden det gikk dårlig med studiene mine. Ble nødt til å avbryte studiene og nå gjør jeg ingenting. Det betyr at det forsåvidt går greit med meg nå siden jeg heller ikke er nødt til å prestere noe, men jeg orker ikke/tør ikke være sammen med venner og familie og det begynner å bli vanskelig å vri seg unna alt jeg blir invitert med på. Det er jo heller ikke lurt å unngå alt, men jeg er så sliten av å måtte kjempe for å klare å være med på alt som for andre er hyggelig og sosialt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier dette. Jeg tror som sagt ikke at jeg ser rar ut, er teit, at de ikke liker meg osv. Jeg får bare så mye ubehag (kvalme, hjertebank, svetting) og føler meg så uendelig sliten.

Som du ser så er dette ganske omfattende og negative tanker oppstår ikke bare i forbindelse med trening. Det var bare et fenomen som jeg tok opp fordi jeg prøver å gå litt ute hver dag for ikke å bli sittende hjemme hele dagen, men disse turene sliter meg altså ut selv om de som sagt føles bra der og da. Bare ikke etterpå..

Hvordan jeg har det svinger som du sier, men nedturen etter fysisk aktivitet blir underordnet i forhold til det større bildet der jeg svinger med ukers mellomrom. De samme følelsene er imidlertid tilstede alltid, men det varierer hvor mørkt jeg ser på dem. De dreier seg om frykt for å måtte være sammen med andre, undring over min egen frykt som jeg ikke på noen måte kan forstå hva skyldes, bekymring i forhold til at jeg til høsten må starte med nye studier som jeg er redd jeg ikke skal klare fordi alt er så uforutsigbart med hensyn på når jeg kan få perioder hvor jeg ikke kommer meg på forelesning og ikke orker å lese fordi jeg føler meg fysisk elendig og ikke eier konsentrasjon. Opplevde flere ganger mens jeg studerte at jeg ikke husket i etterkant at jeg hadde vært tilstede på forelesninger og kurs hvor jeg vet at jeg hadde vært.

Det er mye angst, depresjon og også bipolar lidelse i familien min så det hele koker jo ned til at jeg bør utredes. Men akk, så skummelt!

[Psyk. Stud.]

Hei igjen. Det er veldig snilt av deg å ta deg tid til å svare meg.

NHD har tidligere skrevet til meg at jeg bør diagnostiseres hos spesialist og jeg er enig så jeg vet ikke hvorfor jeg maser mer om meg selv her. Problemet mitt er at jeg er redd for å oppsøke hjelp også og jeg klarer ikke å få sagt det jeg vil til en behandler.

Jeg har skrevet mye om meg selv i denne tråden:

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F5%2F808.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D3289913&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D3289913

Jeg tar 30 mg remeron hver kveld og det hjalp meg ut av en krise hvor jeg i noe tid nesten ikke kom meg ut av sengen og ikke fikk til å spise ordentlig. Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis følte meg så deppa, men jeg følte meg fysisk dårlig og bekymret meg mye for framtiden siden det gikk dårlig med studiene mine. Ble nødt til å avbryte studiene og nå gjør jeg ingenting. Det betyr at det forsåvidt går greit med meg nå siden jeg heller ikke er nødt til å prestere noe, men jeg orker ikke/tør ikke være sammen med venner og familie og det begynner å bli vanskelig å vri seg unna alt jeg blir invitert med på. Det er jo heller ikke lurt å unngå alt, men jeg er så sliten av å måtte kjempe for å klare å være med på alt som for andre er hyggelig og sosialt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier dette. Jeg tror som sagt ikke at jeg ser rar ut, er teit, at de ikke liker meg osv. Jeg får bare så mye ubehag (kvalme, hjertebank, svetting) og føler meg så uendelig sliten.

Som du ser så er dette ganske omfattende og negative tanker oppstår ikke bare i forbindelse med trening. Det var bare et fenomen som jeg tok opp fordi jeg prøver å gå litt ute hver dag for ikke å bli sittende hjemme hele dagen, men disse turene sliter meg altså ut selv om de som sagt føles bra der og da. Bare ikke etterpå..

Hvordan jeg har det svinger som du sier, men nedturen etter fysisk aktivitet blir underordnet i forhold til det større bildet der jeg svinger med ukers mellomrom. De samme følelsene er imidlertid tilstede alltid, men det varierer hvor mørkt jeg ser på dem. De dreier seg om frykt for å måtte være sammen med andre, undring over min egen frykt som jeg ikke på noen måte kan forstå hva skyldes, bekymring i forhold til at jeg til høsten må starte med nye studier som jeg er redd jeg ikke skal klare fordi alt er så uforutsigbart med hensyn på når jeg kan få perioder hvor jeg ikke kommer meg på forelesning og ikke orker å lese fordi jeg føler meg fysisk elendig og ikke eier konsentrasjon. Opplevde flere ganger mens jeg studerte at jeg ikke husket i etterkant at jeg hadde vært tilstede på forelesninger og kurs hvor jeg vet at jeg hadde vært.

Det er mye angst, depresjon og også bipolar lidelse i familien min så det hele koker jo ned til at jeg bør utredes. Men akk, så skummelt!

Hei igjen =)

Bare hyggelig å prøve å hjelpe deg. Hvem vet. Man kan vel lære noe av det selv også. Håper på at du skal bli bra. Det tror jeg er godt mulig bare en eller anna lege/psykiater får diagnosert deg skikkelig. For noe tror jeg må være galt et eller annet sted. Tenker på at Remeron inneholder Mirtazapin og feber, kvalme og energiløshet er ganske så vanlig rapportert av folk som bruker disse medikamentene. Spørs om ikke det kan være lurt å vurdere en mer spesifikk utredning for å sikre at medikamentet er det beste for akkurat deg. Moglobemid er et stoff der det er rapportert om relativt få bivirkninger. Det tilhører også samme gruppe antidepressiva som du bruker nå, såkalte noradrenerge psykofarmaka. Det er bare en tanke. Det finnes egentlig mange muligheter.

Du skriver jo også at somatisk undersøkelse fører til negativt funn. Da er det jo ikke veldig mange muligheter igjen. Det er en form for angst kombinert med depresjon. En flink og snill psykiater vil kanskje kunne ta seg tid til deg og prate med deg for å danne seg et bedre bilde, spesifikk hvor problemet ligger. Det går veldig sikkert an å løse det problemet du har.

Du skriver at det finnes _mye_ angst, depresjon og bipolar lidelse i familien din og det er jo litt klarleggende. Det er jo til en viss grad arvelige sykdommer.

Bare å skrive hvilke tanker du gjør deg om dette!

Med vennlig hilsen

meg igjen

[Psyk. Stud.]

Hei igjen. Det er veldig snilt av deg å ta deg tid til å svare meg.

NHD har tidligere skrevet til meg at jeg bør diagnostiseres hos spesialist og jeg er enig så jeg vet ikke hvorfor jeg maser mer om meg selv her. Problemet mitt er at jeg er redd for å oppsøke hjelp også og jeg klarer ikke å få sagt det jeg vil til en behandler.

Jeg har skrevet mye om meg selv i denne tråden:

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F5%2F808.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D3289913&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D3289913

Jeg tar 30 mg remeron hver kveld og det hjalp meg ut av en krise hvor jeg i noe tid nesten ikke kom meg ut av sengen og ikke fikk til å spise ordentlig. Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis følte meg så deppa, men jeg følte meg fysisk dårlig og bekymret meg mye for framtiden siden det gikk dårlig med studiene mine. Ble nødt til å avbryte studiene og nå gjør jeg ingenting. Det betyr at det forsåvidt går greit med meg nå siden jeg heller ikke er nødt til å prestere noe, men jeg orker ikke/tør ikke være sammen med venner og familie og det begynner å bli vanskelig å vri seg unna alt jeg blir invitert med på. Det er jo heller ikke lurt å unngå alt, men jeg er så sliten av å måtte kjempe for å klare å være med på alt som for andre er hyggelig og sosialt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier dette. Jeg tror som sagt ikke at jeg ser rar ut, er teit, at de ikke liker meg osv. Jeg får bare så mye ubehag (kvalme, hjertebank, svetting) og føler meg så uendelig sliten.

Som du ser så er dette ganske omfattende og negative tanker oppstår ikke bare i forbindelse med trening. Det var bare et fenomen som jeg tok opp fordi jeg prøver å gå litt ute hver dag for ikke å bli sittende hjemme hele dagen, men disse turene sliter meg altså ut selv om de som sagt føles bra der og da. Bare ikke etterpå..

Hvordan jeg har det svinger som du sier, men nedturen etter fysisk aktivitet blir underordnet i forhold til det større bildet der jeg svinger med ukers mellomrom. De samme følelsene er imidlertid tilstede alltid, men det varierer hvor mørkt jeg ser på dem. De dreier seg om frykt for å måtte være sammen med andre, undring over min egen frykt som jeg ikke på noen måte kan forstå hva skyldes, bekymring i forhold til at jeg til høsten må starte med nye studier som jeg er redd jeg ikke skal klare fordi alt er så uforutsigbart med hensyn på når jeg kan få perioder hvor jeg ikke kommer meg på forelesning og ikke orker å lese fordi jeg føler meg fysisk elendig og ikke eier konsentrasjon. Opplevde flere ganger mens jeg studerte at jeg ikke husket i etterkant at jeg hadde vært tilstede på forelesninger og kurs hvor jeg vet at jeg hadde vært.

Det er mye angst, depresjon og også bipolar lidelse i familien min så det hele koker jo ned til at jeg bør utredes. Men akk, så skummelt!

Det skulle stå moklobemid i innlegget, ikke moglobemid.

Jeg tror en del av dette kan ordnes opp i ved samtale med psykolog men i enkelte tilfeller er det kanskje nødvendig med litt hjelp av medisiner. I starten i alle fall.

Du må nesten bare mote deg opp til å forklare legen din hva som er problemet. Si det rett ut som det er. De er jo vante med slikt osv. Men dette vet du fra før av, så det er ikke det som er problemet for deg.

Du virker veldig oppegående og orientert så jeg tror ikke du vil ha noe særlig vanskeligheter for en relativt konstruktiv diskusjon med legen din. Forklar han dine symptomer, slik du opplever de, samt hva du tenker om situasjonen.

Jeg tror dette kan være med på å løse vanskeligheter for deg.

[Piraye]

Med trening blir man ofte sliten rett etter treninga og resten av kvelden i begynnelsen. Da jeg begynte å trene igjen etter min utrente periode brukte jeg det som "sovemedisin".

Men når det gjelder trening fungerer kroppen slik at når du trener bryter du ned kroppen og når du hviler bygger den seg opp igjen til å tåle den belastningen som tidligere brøt den ned. Så følelsen om overskudd kommer ikke med en gang, men etter en periode. Nå kan jeg være trøtt og lei når jeg drar på treninga og full av energi når jeg kommer hjem.

[Sarah Elizabeth]

Hei igjen =)

Bare hyggelig å prøve å hjelpe deg. Hvem vet. Man kan vel lære noe av det selv også. Håper på at du skal bli bra. Det tror jeg er godt mulig bare en eller anna lege/psykiater får diagnosert deg skikkelig. For noe tror jeg må være galt et eller annet sted. Tenker på at Remeron inneholder Mirtazapin og feber, kvalme og energiløshet er ganske så vanlig rapportert av folk som bruker disse medikamentene. Spørs om ikke det kan være lurt å vurdere en mer spesifikk utredning for å sikre at medikamentet er det beste for akkurat deg. Moglobemid er et stoff der det er rapportert om relativt få bivirkninger. Det tilhører også samme gruppe antidepressiva som du bruker nå, såkalte noradrenerge psykofarmaka. Det er bare en tanke. Det finnes egentlig mange muligheter.

Du skriver jo også at somatisk undersøkelse fører til negativt funn. Da er det jo ikke veldig mange muligheter igjen. Det er en form for angst kombinert med depresjon. En flink og snill psykiater vil kanskje kunne ta seg tid til deg og prate med deg for å danne seg et bedre bilde, spesifikk hvor problemet ligger. Det går veldig sikkert an å løse det problemet du har.

Du skriver at det finnes _mye_ angst, depresjon og bipolar lidelse i familien din og det er jo litt klarleggende. Det er jo til en viss grad arvelige sykdommer.

Bare å skrive hvilke tanker du gjør deg om dette!

Med vennlig hilsen

meg igjen

Hei!

Jeg vet ikke om du er her og leser mer, men tenkte jeg skulle svare deg likevel.

Jeg har hatt en nedtur nå hvor jeg ikke har vært her inne og ikke har klart å skrive, men nå går det mye bedre til tross for at jeg gruer meg til julen som nærmer seg med stormskritt. Den blir en stor utfordring for meg og det føles som om jeg har en mur rundt meg som jeg ikke kommer forbi. Julefeiringen med familien føles uoverkommelig og jeg vil helst låse meg inne i leiligheten min, men det går jo ikke så jeg er veldig fortvilet samtidig som at jeg ikke føler meg så deprimert nå. Det er en slags absurd blandingstilstand hvor jeg på en måte føler at kroppen styrer i vei som normalt, mens jeg egentlig er helt fortvilet i hodet. Det er nesten så det er bedre å være "ordentlig" deprimert, der energinivå samsvarer med tankene mine hvis du kan skjønne hva jeg mener. Selvmordstanker dukker opp når jeg har det slik som jeg har det nå, men jeg vet så altfor godt hvordan det er å miste noen pga selvmord og det er en smerte jeg ikke kan påføre noen. Derfor trenger ingen å bekymre seg for det.

Når det gjelder Remeron, så er det ikke disse medisinene som gjør meg kvalm og sliten da dette er noe jeg har slitt med så å si hele livet, og Remeron har gjort det bedre, men ikke bra. Jeg har såvidt vært i samtale med legen min om å øke dosen, men jeg greide som vanlig ikke å fortelle hvordan "ståa" egentlig er. Derfor vet jeg egentlig hva jeg har å gjøre og jeg angrer på at jeg ikke har gjort noe før så jeg kunne fått mer hjelp før jul.

Jeg vil igjen takke deg for at du har svart meg og jeg håper du får en fin jul.

Hilsen meg