Skummelt å fortrenge en depresjon?

[Gjest hilsen en som sliter]

Pga samlivsproblemer er jeg inne i en tung periode nå. Begynner å føle at jeg kanskje har en mild depresjon. Er i generelt dårlig humør, er voldsomt irritabel, klarer ikke å være sosial, trøtt og initiativløs, gleder meg egentlig ikke over noenting.

Likevel går nå dagene sin vante gang. Med full jobb og små barn så klarer jeg på en måte å skyve de egentlige problemene under teppet, i alle fall store deler av døgnet/tiden. Samllivsproblemene er nå såpass omfattende at jeg tror kanskje vi trenger hjelp utenfra for å klare å finne løsninger. Men det er vanskelig å ta initiativ til det...

Jeg lurer på om det er lurest av meg å prøve å "undertrykke" at jeg muligens er deprimert eller om jeg bør ta dette signalet fra kroppen min alvorlig? Er redd for å bli ordentlig deprimert! Har selv vokst opp med en depressiv mor og det vil jeg ikke at mine barn skal måtte oppleve.

[Gjest annet nick]

Men trenger det å være en depresjon sånn helt for seg selv? Tror du ikke at det har en sammenheng med samlivsproblemene? Tror du det er lurt å eventuelt behandle depresjonen uten å gjøre noe med samlivet som tydeligvis sliter på deg? Kanskje det er veldig lurt å finne ut av de problemene, og så retter depresjonen seg når ting blir bedre i familien?

...tenker jeg.