Hvorfor gråter jeg aldri?

[Gjest lasaia22]

Jeg vil gråte, få alt ut. Men jeg klarer det ikke.Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg var hos ei veninne tidligere i kveld, ei jeg ikke har sett på kjempelenge, da jeg gikk hjem ble jeg overrumplet av en stor tristhet. Uten at jeg trenger å gå inn på grunnen. For det er ikke det som er problemet.

Men da jeg kom hjem, satte jeg meg bare i trappa, orket liksom ikke gå helt opp. Og jeg ville gråte. Kroppen rista, og ansiktet var anspent, jeg kjente en smerte som ikke ville ut. Gråten kom ikke. Men mimikken min var som om jeg gråt.Jeg satt slik noen minutter før jeg fikk gått opp og satte meg ned på kjøkkenstolen, med hodet på bordet, før jeg etter noen nye minutter klarte å gjøre meg klar til sengs.Dette var en rar opplevelse.

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt. Kanskje d var for et par år siden. Men jeg er en veldig følsom person egentlig. Tar innover meg mye. Og blir mye rørt. Men aldri, triller tårene lengre. Tenker jeg kanskje har brukt dem opp. Gråt en del da jeg var barn. Men da familiemedlemmer dør, så gråter jeg ikke. Hvorfor?

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å "få det ut"? Går jeg rundt og fortrenger ting?

[oslojente22]

Søsteren min hadde det sånn i mange år. Hun fikk verken glede eller sorg ut. Jeg kan ikke komme med noe råd, men søsteren min er ihvertfall mye bedre i dag. Håper du finner ut av det, for du trenger å få det ut noen ganger.

[Gjest Jente31]

Opplever d litt likedan jeg og, tror jeg. Har dette noe m personlighetsforstyrrelse å gjøre?

Jeg har f.eks lyst til å vise at jeg er lei meg når d skjer, jeg har lyst til å juble når jeg blir glad..Men noe hindrer meg, tør ikke vise følelser og jeg stenger d inne.

Derfor (tror jeg) at jeg blir gående m alt inni meg, jeg gråter og ler-inni meg, jeg prater m meg selv-inni meg, jeg løser probl-inni meg..Har prøvd å finne utom dette er d som kalles tankekjør.

Jeg har f.eks så lyst til at folk skal gi meg en klem eller en klapp på skuldra men da spenner jeg meg og får panikk. JEG TØR IKKE!!!

Er d slik m deg også...??

[Gjest lasaia22]

Opplever d litt likedan jeg og, tror jeg. Har dette noe m personlighetsforstyrrelse å gjøre?

Jeg har f.eks lyst til å vise at jeg er lei meg når d skjer, jeg har lyst til å juble når jeg blir glad..Men noe hindrer meg, tør ikke vise følelser og jeg stenger d inne.

Derfor (tror jeg) at jeg blir gående m alt inni meg, jeg gråter og ler-inni meg, jeg prater m meg selv-inni meg, jeg løser probl-inni meg..Har prøvd å finne utom dette er d som kalles tankekjør.

Jeg har f.eks så lyst til at folk skal gi meg en klem eller en klapp på skuldra men da spenner jeg meg og får panikk. JEG TØR IKKE!!!

Er d slik m deg også...??

hmmm...interessant

Men personlighetsforstyrrelse høres litt fælt ut.

Men ja, jeg snakker med meg selv inne i meg. Jeg lever også ut fantasier inne i meg, ofte snakker jeg høyt med meg selv, og dikter opp historier slik som barn gjør.

Løser problem på egenhånd. Mine mest vanskelige episoder har jeg liksom aldri fått snakka ordentlig ut om..

Når det gjelder å vise glede: Jeg er vel ikke den som jubler heller nei. Når det gjelder nærkontakt så syntes jeg det er unaturlig med klemming blant veninner og venner feks. Egentlig også hjemme. En klem gir meg liksom ingenting, jeg tørr ikke å "nyte" klemmen, om du skjønner hva jeg mener?

[Gjest Jente31]

hmmm...interessant

Men personlighetsforstyrrelse høres litt fælt ut.

Men ja, jeg snakker med meg selv inne i meg. Jeg lever også ut fantasier inne i meg, ofte snakker jeg høyt med meg selv, og dikter opp historier slik som barn gjør.

Løser problem på egenhånd. Mine mest vanskelige episoder har jeg liksom aldri fått snakka ordentlig ut om..

Når det gjelder å vise glede: Jeg er vel ikke den som jubler heller nei. Når det gjelder nærkontakt så syntes jeg det er unaturlig med klemming blant veninner og venner feks. Egentlig også hjemme. En klem gir meg liksom ingenting, jeg tørr ikke å "nyte" klemmen, om du skjønner hva jeg mener?

Forstår absolutt hva du mener.. kjenner meg så mye igjen- skulle tro d var meg som hadde skrevet d!!!!

Ja personlighetsforstyrrelse høres fælt ut.. jeg vet ikke om d kan være d, har spekulert litt på d samme selv.

Har du forsøkt å søke på personlighetsforstyrrelser på nettet?? D er mange typer av denne, og jeg kjente meg iallefall igjen i noen av disse..

Hilsen ei av "samme ulla"

[Gjest Jente31]

hmmm...interessant

Men personlighetsforstyrrelse høres litt fælt ut.

Men ja, jeg snakker med meg selv inne i meg. Jeg lever også ut fantasier inne i meg, ofte snakker jeg høyt med meg selv, og dikter opp historier slik som barn gjør.

Løser problem på egenhånd. Mine mest vanskelige episoder har jeg liksom aldri fått snakka ordentlig ut om..

Når det gjelder å vise glede: Jeg er vel ikke den som jubler heller nei. Når det gjelder nærkontakt så syntes jeg det er unaturlig med klemming blant veninner og venner feks. Egentlig også hjemme. En klem gir meg liksom ingenting, jeg tørr ikke å "nyte" klemmen, om du skjønner hva jeg mener?

Skjønner forresten hva du mener ja..vet ikke hvordan d er m deg-men for min del vokste jeg opp i et hjem der man ikke skulle vise følelser-alt var liksom tabu, så d å klemme hverandre var "unaturlig".

Jeg kan f.eks ikke huske at mine foreldre har sagt "glad i deg"(derfor "plager"jeg livet av mine egne unger og sier at jeg er glad i dem flere ganger om dagen;)

F.eks hadde jeg store probl i gymtimene på skolen, for da måtte vi ofte være to og to og være borti hverandre. D var et mareritt!! Var redd og usikker.

Mens jeg innerst inne leeeeeengtet etter en klem eller to.. og d gjør jeg den dag i dag. Men! Hvis noen gir meg en klem blir jeg ille berørt.. blir stresset og usikker. Mens innerst inne blir jeg sååå glad!!!

Merkelige greier..Har du d slik også?

[Gjest lasaia22]

Skjønner forresten hva du mener ja..vet ikke hvordan d er m deg-men for min del vokste jeg opp i et hjem der man ikke skulle vise følelser-alt var liksom tabu, så d å klemme hverandre var "unaturlig".

Jeg kan f.eks ikke huske at mine foreldre har sagt "glad i deg"(derfor "plager"jeg livet av mine egne unger og sier at jeg er glad i dem flere ganger om dagen;)

F.eks hadde jeg store probl i gymtimene på skolen, for da måtte vi ofte være to og to og være borti hverandre. D var et mareritt!! Var redd og usikker.

Mens jeg innerst inne leeeeeengtet etter en klem eller to.. og d gjør jeg den dag i dag. Men! Hvis noen gir meg en klem blir jeg ille berørt.. blir stresset og usikker. Mens innerst inne blir jeg sååå glad!!!

Merkelige greier..Har du d slik også?

Ja, sånn ca iallefall. Mor og far er kanskje av samme ulla som dine. La tidligere inn et innlegg under samliv: hvorfor viser noen mødre distanse? undertegnet av kaari22 eller et eller annet. Fikk mange gode svar.

Men ja, det tror jeg nok er noe av årsaken til at jeg har vanskeligheter med nærhet.

I tilleg ble jeg mobbet deler av ungdomstiden/i de sene barndomsårene. Alltid bare psykisk. Fikk høre ting som gikk på utseende, og det fikk jeg til tider hjemme også. Ikke systematisk mobbing riktignok, men kommentarer som: "da du var lita var du sjarmerende, ikke pen, men sjarmerende, nå er du ingen av delene". Disse kommentarene ble sagt i en halvvegs spøkefull tone, men det var likevel ikke tvil om at det var sant. Jeg visste vel ikke hvordan jeg skulle reagere.

De har brent seg inne i hukommelsen min. Men jeg mistet ikke maska, jeg ville ikke vise at jeg var såret, jeg gikk heller ut av rommet for å gråte, beit meg i leppa og sa: skjerp deg!

Kanskje det er der det delvis ligger: jeg tillater ikke meg selv å "bryte sammen". Vil ikke miste ansikt, selv ikke ovenfor meg selv.....

hmmmmm......

[Gjest Jente31]

Ja, sånn ca iallefall. Mor og far er kanskje av samme ulla som dine. La tidligere inn et innlegg under samliv: hvorfor viser noen mødre distanse? undertegnet av kaari22 eller et eller annet. Fikk mange gode svar.

Men ja, det tror jeg nok er noe av årsaken til at jeg har vanskeligheter med nærhet.

I tilleg ble jeg mobbet deler av ungdomstiden/i de sene barndomsårene. Alltid bare psykisk. Fikk høre ting som gikk på utseende, og det fikk jeg til tider hjemme også. Ikke systematisk mobbing riktignok, men kommentarer som: "da du var lita var du sjarmerende, ikke pen, men sjarmerende, nå er du ingen av delene". Disse kommentarene ble sagt i en halvvegs spøkefull tone, men det var likevel ikke tvil om at det var sant. Jeg visste vel ikke hvordan jeg skulle reagere.

De har brent seg inne i hukommelsen min. Men jeg mistet ikke maska, jeg ville ikke vise at jeg var såret, jeg gikk heller ut av rommet for å gråte, beit meg i leppa og sa: skjerp deg!

Kanskje det er der det delvis ligger: jeg tillater ikke meg selv å "bryte sammen". Vil ikke miste ansikt, selv ikke ovenfor meg selv.....

hmmmmm......

Jupp, har d omtrent likedan her og. D har jaggu meg ikke vært lett?! Men så har vi kansje blitt ganske sterke av d også, vi "begraver" oss kansje ikke m d første-vi gir ikke opp??!!

Misforstå meg riktig-d er godt å høre at d ikke bare er meg som har d sånn..

Men d der du skriver om ikke å miste maska-ja den er tøff.Og d er jammen meg ikke lett å ta den av!!

Er du 22? Er 31 jeg. Vil gjerne begynne å miste litt av denne maska jeg da.. fordi den faktisk hindrer meg i hverdagen-noe den har gjort siste 5-6 år..

Så jeg for min del har intet annet valg. Må d hvis jeg skal ha et noenlunde normalt liv. Men d er ikke bare-bare d heller.. regner jeg må jobbe enormt mye m meg selv...

Men vi har jo på en måte begynt da..ved å skrive ned noen tanker her inne???

[Gjest lasaia22]

Jupp, har d omtrent likedan her og. D har jaggu meg ikke vært lett?! Men så har vi kansje blitt ganske sterke av d også, vi "begraver" oss kansje ikke m d første-vi gir ikke opp??!!

Misforstå meg riktig-d er godt å høre at d ikke bare er meg som har d sånn..

Men d der du skriver om ikke å miste maska-ja den er tøff.Og d er jammen meg ikke lett å ta den av!!

Er du 22? Er 31 jeg. Vil gjerne begynne å miste litt av denne maska jeg da.. fordi den faktisk hindrer meg i hverdagen-noe den har gjort siste 5-6 år..

Så jeg for min del har intet annet valg. Må d hvis jeg skal ha et noenlunde normalt liv. Men d er ikke bare-bare d heller.. regner jeg må jobbe enormt mye m meg selv...

Men vi har jo på en måte begynt da..ved å skrive ned noen tanker her inne???

Hei igjen...

Nei da er vi to, greit d også

(sikkert mange flere med..)

Jeg merker ikke så mye til at det hemmer meg i hverdagen egentlig, bortsett fra i situasjoner der intimitet er aktuellt...Jeg har bare hatt sex i fylla for eksempel, jeg finner ingen kjæreste, jeg vil ikke gi slipp på "meg selv".

Og selfølgelig, grunnen til at jeg skrev dette innlegget: jeg får ikke ut følelsene mine. Går konstant rundt i melankoli egentlig, noen ganger god melankoli. Skulle ønske jeg bare kunne gråte og bli ferdig med det. Husker før hvor lettet jeg var etter at jeg hadde grått.

Driver med musikk og skriver litt sanger og sånn, da får jeg ut følelsene mine på en måte, får sortert dem.

Vi kan godt dele litt tanker og sånn her ja...

Og forresten, jeg er 22 ja.

[Gjest Jente31]

Hei igjen...

Nei da er vi to, greit d også

(sikkert mange flere med..)

Jeg merker ikke så mye til at det hemmer meg i hverdagen egentlig, bortsett fra i situasjoner der intimitet er aktuellt...Jeg har bare hatt sex i fylla for eksempel, jeg finner ingen kjæreste, jeg vil ikke gi slipp på "meg selv".

Og selfølgelig, grunnen til at jeg skrev dette innlegget: jeg får ikke ut følelsene mine. Går konstant rundt i melankoli egentlig, noen ganger god melankoli. Skulle ønske jeg bare kunne gråte og bli ferdig med det. Husker før hvor lettet jeg var etter at jeg hadde grått.

Driver med musikk og skriver litt sanger og sånn, da får jeg ut følelsene mine på en måte, får sortert dem.

Vi kan godt dele litt tanker og sånn her ja...

Og forresten, jeg er 22 ja.

Synes du har kommet langt allerede jeg da; v å fortelle om tankene her. Selv om man ikke kjenner hverandre her så gjør d godt likevel-bare å få satt ord på de!! Få høre andres erfaringer osv..

Jeg er av den oppfatning at man vil "lære" seg å sette ord på tanker når man innerst inne er klar for d-at man gradvis og over tid vil kaste maska. Opplever d iallefall slik selv. Kansje blir d lettere jo eldre man blir.

Og d er bra at du får de ut gjennom musikk. Tror dette er en god "terapi" for mange.

Håper å høre fra deg seinere også Jeg er her rett som d er c",)