noe mer om venninner.. noen som har opplevd dette???

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Koppi]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Katya!

Hadde jeg vært hos deg nå, ville jeg holdt rundt deg og klemt deg og sagt at du er sååååå good du uansett hva de andre sier!!!!

Men det kan jeg ikke....

Det er ikke alltid at ord strekker til og man føler seg makteløs..

Kjenner veldig godt den grusommen følelsen av å bli sveket av venninnen.Den smerten er uholdbar! Særlig når man er så intens sårbar og ikke klarer å forsvare seg.

Men jeg syns det var flott gjort av deg å ta det store steget du tok, da du prøvde å fortelle hva du sliter med!!Selv om du ikke klarte det denne gangen, så var det et godt skritt i mot at neste gang du prøver vil du faktisk stå sterkere på !! I motgang får man styrke.

At hun sa hun gledet seg til å bytte plass fordi du ikke er "normal" viser jo egentlig at hun ikke forstår hva som ligger bak en spiseforstyrrelse.

Det er mange som tenker at: Aha..hu der spiser ikke riktig! De tenker ikke på hva som gjør at du ikke spiser lenger, hva det er som styrer deg.

Du sa etterpå at du nektet for å ha SF....hvorfor gjorde du det???

Fordi hun sa at hun gledet seg til å bytte plass først?? Og allerede hadde hørt at andre baksnakket deg?

Du følte deg da allerede sveket og derfor nektet for å holde kontrollen over deg selv...?

Og den følelsen legger du over til at du hater deg selv??

Jeg har ikke fått lest dine tidligere innlegg, så jeg vet ikke om du får hjelp , men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp, du kan ikke bære på dette alene!!!

Ta kontakt med skolesøster, eller rådgiver som DU har valgt ut, det er faktisk mye lettere å ha noen å prate med når du samtidig vet at den du prater med er ditt valg. En fagperson takler slikt på en helt annen måte enn "uforstående". Har lest at du tar avføringstabletter og det BER eg deg om å kutte ut!!!

Du får absolutt ingenting ut av det.. bare en enda større tomhetsfølelse og en drøss med plager som du alt har blitt informert fra de andre om.

Hvor gammel er du?? Har inntrykk av at du enten går i ung.skolen eller videregående??

Da er du fortsatt ung, og har HELE livet foran deg! Og vil du virkelig slite med alt dette fremover, eller er du villig til å hjelpe deg selv med å bli frisk??

Jeg hadde en kompis på besøk igår, og fortalte ham litt mer detaljert om hva jeg har holdt på med alle disse årene. Han sa han skjønte det litt bedre nå, men skal jeg si deg Katya..det han sa gav meg en svært liten god følelse, mulig jeg misoppfattet det, men følte at det ikke interesserte ham noe særlig.

I tillegg skrev jeg et langt innlegg til dukkelise.

Alt dette her kommer fra hodet mitt og går ned i fingrene.

Men! Jeg føler ingenting for det jeg selv har opplevd. Ingen strømmende følelser som har sammenheng med det jeg har fortalt om. Da jeg skulle legge meg merket jeg at kroppen min begynte å stritte imot. Jeg prøvde å tenke på at jeg måtte kjenne etter om følelsene var på vei ut, men kjente ingenting. Sovnet ikke før kl 0530 og hadde da spist en halv firkløver for at kroppen skulle falle til ro. (Tidligere ville jeg spist hele, eller 2 )så jeg er mer bevisst nå, selv om den samvittigheten min da dukker opp. Nå vet jeg hvorfor kroppen stritter imot! Så jeg tar et steg om gangen , og HÅPER du også gjør det! Ikke la deg knekke,ikke gi opp!

Hold deg fast i dem som vil hjelpe deg- IKKE dem som ikke kan hjelpe deg!

Kjempegod klem fra

KJære Koppi

Ville bare si at jeg synes dette var et godt innlegg. Det er fint å se hvordan dere kan være til støtte for hverandre!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen