overspising

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[dukkelise]

Kansje har jeg kommet feil nå,mmen jeg vil altså prøve å si noe om overspising.

jeg lider av det,og det heller ikke noe tulle med.

Da jeg var 7-8år ble jeg misbrukt.Det gjorde att jeg tidlig mistet kontollen på mat.Første åra spiste jeg nesten ingenting,men etter tenåra snudde dette seg-jeg spiser-og jeg spiser mye.

Spiser for att jeg skal ha følelsen av i allefall være værdt det maten koster.Helt sykt,men helt sant.

Selvfølgelig har dette gått utover figuren,og ikke minst helsa mi,mrn klarer ikke la være.

Går nå i gruppeterapi for å jobbe meg over det,men det er flaut å innrømme overspising.

ok,nå fikk jeg sagt litt om saken.

Jeg håper noen med samme problem kan ta kontakt her.

hilsen

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra

[Gjest Koppi]

Hei på deg , dukkelise!!

Måtte smile litt her nå, for det navnet der brukte jeg å kalle dukka mi for da jeg var 4 år ( har ho enda)

kjenner meg godt igjen i det du skriver,jeg har det samme problemet som deg!

..er helt enig med deg i at det er flaut å innrømme at man sliter med overspising, men det vi egentlig ikke tør er å fortelle at vi ikke våger å vise følelser, at vi er svake og sårbare og ting vi har opplevd tidligere og ikke taklet har gjort oss enda mer følsom.

Men det er godt å høre at du går til terapi nå, og får all den hjelpen du trenger til å bearbeide det du har opplevd,.. det er så sykt at noen kan forgripe seg på barn, og jeg blir rasende hver gang jeg hører om slikt...

Jeg har hatt det i 15 år, og fant ut for 5 år siden , at mat og følelser henger sammen.

De 10 årene før det, drev jeg rovdrift med meg selv og kroppen min, konstant på slanking, når jeg "våknet" opp fra dvalen og så hvor mye jeg hadde lagt på meg på noen få måneder.

ALT jeg oppplevde gjennom de ti årene, enten det var gleder, sorg, savn og skuffelser, så tok jeg det ikke inn på meg.Ville ikke føle!!

Var så vant til at "det" skjer igjen, alt jeg håpet og drømte om gang på gang ble ikke som jeg forventet. Jeg klarte å "overleve" ved å overspise på chips og sjokolade. Og verre ble det..

Sommeren 91 fikk jeg mitt første "sammenbrudd", falt i en dyp depresjon og ga regelrett blaffen i alt som foregikk rundt meg, og var temmelig apatisk. Satt bare hjemme og spiste samme mengden med snop hver dag, kveld, natt, og gikk pliktoppfyllende på jobb,holdt meg unna mine kollegaer (begynte å se ned i gulvet),sluttet å kontakte vennene mine, holdt meg langt unna de nærmeste, for at de ikke skulle komme meg for nærmt, for da visste jeg at ballongen ville sprekke for meg, og bare tanken på det, taklet jeg ikke.

Hadde det også da forferdelig vondt fordi jeg da også mistet kontakten med den nærmeste venninna jeg hadde, hørte plutselig ikke mer fra henne,og følelsan spiste jeg bort.

Det gikk 1 år før jeg fikk høre rykter om at hun hadde det fryktelig hun også med sykdom og vold i forholdet. Ikke rart hun trakk seg inn i skallet sitt som jeg !!!

Gikk med konstant hodepine og nakkesmerter, kjeven låste jeg ubevisst flere ganger, og mistet nesten pusten når jeg prøvde å løsne den igjen.

Slik varte det i 1 1/2 år og den eneste som holdt meg i live, var min nevø som ble født samme året. (Delte hus med ham og søstra mi) Han var min trøst og mitt forsvar for at ingen skulle spørre meg hva det var som hadde skjedd meg. (Alle var så opptatt av sitt, at de ikke hadde tid å spørre en gang) Og med småen foran meg ble han alltid det store emnet, og merket jeg at samtalen nærmet seg meg, klarte jeg alltid å prate det bort.

Kom meg ut av dvalen og satte igang med en ny slankerunde, og fikk kiloene tilbake om høsten, nye runder med depresjoner og likegyldighet. Ble skamfull og skremt over å se hvor mange chipsposer jeg fant under senga, og spiste likegodt igjen samme kveld.

Forstod egentlig ikke hva dette KAOSET i meg var før jeg leste om ei i KK for 5 år siden.

Det har tatt lang tid for å endelig få det inn i hodet at jeg må takle ting på andre måter enn å spise dem bort.

Det er bare en mnd siden jeg først nå har oppdaget mye om meg selv, ved å lese om andre her inne på forumet som har klart å sette ord på de tankene jeg har selv, og dermed hjulpet meg å sortere ut tankene på en helt annen måte.... TAKK!! ER BLITT GLAD I DERE !!Og ved å lese bøker om folks opplevelser med SF. !!

Tenker annerledes nå, fått et annet perspektiv, og håper jeg holder meg på rette sporet frem til jeg får psykolog og psykomotorisk hjelp!

Jeg gruer meg nokka sinnsykt til høsten slår inn for fullt, er veldig påvirkelig og har vel en snev av høstdepresjoner, og håper det ikke slår så fullt ut i år, for jeg merker jeg faller tilbake til gamle vaner hvis jeg blir stresset eller lettere deppa.

Men!! Jeg har nå noe som hele tiden nå er i bakhodet mitt og påminner meg om hva jeg ikke skal gjøre! Forumet!

Har merket jeg tenker meg om mye mer nå enn før

ojj ..det ble et langt innlegg og det er første gangen jeg har klart å skrive om alt det som hendte meg den gangen..

men..

du skal vite du ikke er alene!!

Ta gjerne kontakt om du vil

Klem fra