Kjære alle sammen! Dette ødelegger meg...

[mibben]

(Jeg var litt i tvil om dette innlegget passet her, men tross alt ødelegger dette meg på veldig mange måter..også psykisk, så jeg tok sjansen!)

Jeg er en jente som snart fyller 17 år, som altså bor hjemme hos foreldrene mine. Foreldrene mine er ikke akkurat av det "kule" slaget, de er heller utrolig gammeldagse og veldig sære. I helgene må jeg ofte hjem før 24, jeg får ikke engang lov til å være ute hver kveld, jeg må ha noen "innekvelder" (hvor jeg sitter og ser i veggen!), og dette sier vel litt om hvordan de er.. Moren min er egentlig ikke så ille, det er mest faren min som er så syk, men han dominerer henne så hun tør ikke si noe annet. Poenget er at jeg har møtt en gutt som jeg elsker, vi har vært sammen i nesten fire måneder nå og har det helt supert isammen. Jeg vet han føler det samme for meg, problemet er bare at han er 23 år, noe som i og for seg IKKE er et problem for meg..men for foreldrene mine. De har ikke hele tiden visst om forholdet så de har ikke hatt noe å sagt tidligere, men de synes han er altfor gammel for meg så de skal stoppe dette. Jeg har prøvd å si at det kommer til å ødelegge meg, for denne gutten betyr ALT for meg!! Han er veldig snill og omtenksom, og prøver ikke å tvinge meg til noe som helst selv om han er litt eldre. Vi har enda ikke ligget sammen, og han respekterer det jeg sier om å vente, og synes det er helt okei. Jeg kan ikke beskrive med ord hvordan vi har det når vi er sammen, for det er helt utrolig det vi deler. Vi er aldri hjemme hos meg, av naturlige årsaker.. Han bare henter meg og kjører meg hjem igjen. Faren min har aldri hilst på han, moren min har utvekslet noen ord med han - og hun liker ham faktisk veldig godt..men så er det faren min som dominerer sånn og skal tvinge henne til å nekte meg å være sammen med ham. Hver gang jeg skal til han må jeg juge og si jeg er hos en venninne, for jeg vet de ikke kan fordra at vi er alene, og har tilogmed gitt meg husarrest fordi jeg sa jeg hadde tenkt til å dra til han. Neste gang han kommer hit (som antagelig vil si i morgen) skal pappa be ham om å ligge unna meg, helt til jeg blir 20, for da mener han at jeg er gammel nok til å være sammen med en eldre gutt. Dette er jo helt SYKT!

Jeg begynner å gråte bare jeg tenker på dette, for Martin (som han heter) er hele livet mitt, og jeg tenker på han dag og natt. Martin vet ingenting om dette for jeg er redd for hvordan han vil ta det når jeg sier hvordan jeg blir "terrorisert" her hjemme. Jeg har grått foran han mange ganger på grunn av dette, og da har han begynt å gråte også, selv om jeg ikke vil si hvorfor jeg gråter. Jeg klarer ikke å gi slipp på ham, og er faktisk villig til å gi opp alt bare for å være sammen med ham, jeg har på ingen måte noe i mot å flytte hjemmefra hvis jeg bare får være sammen med ham.

Jeg vet at foreldrene mine har jurirdisk rett til å nekte meg å være sammen med han, ettersom jeg er under 18..men dette er jo helt SINNSYKT, er det ikke??!! Gutten er tross alt verdens snilleste!!! Jeg har tilbudt foreldrene mine å bli kjent med ham, men de nekter!!

Har jeg rett til å flytte hjemmefra (fosterhjem) hvis ønskelig? Jeg kan ikke la foreldrene mine ødelegge livet mitt på en slik måte!

Vær så snill og hjelp meg...

Hva hadde dere gjort i en lignende situasjon?

[Gjest Magna]

Det er nok ikke lurt å være så streng som foreldrene dine er, når en leser hvor sterk motstanden kan bli. Det blir nok for bastant og lite diplomatisk ift. deg som ung og medspiller i det hele.

Det virker som din far ikke helt har forstått at du er blitt "stor".

Du må kanskje bruke taktikk ift. tilnærming og forsøke å lirke deg i posisjon slik at din mor kanskje kan diskutere dette med deg.

Ikke blir altfor stri og i opposisjon så kanskje du får ordnet deg etterhvert.

[sirene]

Jeg er i den alderen at jeg skjønner at dine foreldre er

engstelig for deg.De er redd

du skal bli utnyttet av en som er eldre enn deg.De er

redd for at du skal bli gravid,få kjærlighetsorg, ikke

få fullført utdannelsen din,

bli bundet for tidlig m.m.

Slik er vi gamlinger.Men en

bør jo innse at dette er noe

som er alvorlig for deg.Siden

din far er såpass sta,så tror

jeg at dere trenger en mellommann.Hva med en eller

annen voksen prest,lærer,onkel

tante,eller noen du stoler på.

Hvis denne fikk en samtale med

foreldrene dine,deg og han

sammen,kunne dere kanskje komme fram til regler å gå

etter.Du bør fortelle kjæresten hvordan du har det.

Alt dette som ikke er snakket

om,er uheldig.Skal det bli dere,så kommer han ikke utenom

"svigerfar".Men de fleste kan

mykes opp hvis de ikke trenger

å være så engstelig lenger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ingen gode råd til deg om hvordan du skal takle dette. Faren din er det sikkert ikke mulig å snu.

For to år siden var jeg i sølvbryllup hos nære venner. Der er aldersforskjellen 12 år, og hun var yngre enn deg da de møttes.

Hold ut. Snart er du 18 og myndig. Kjærligheten tåler alt, utholder alt og overvinner alt!