Har så lyst på barnebarn :-(

[Gjest disappointed mum]

Som mor til enebarn er jeg litt fortvilet over at han og kjæresten ennå ikke har blitt foreldre. Ikke forteller de om planer heller. Begge er i full jobb og karriere, og tenker ikke på barn i det hele tatt. Jeg har forsøkt å overbevise han om at han vil ha nytte av et barn. Jeg tror kanskje han tror det vil ta for mye tid og være for dyrt.

Hvilke argumenter kan jeg ta i bruk for å få han til å "komme til fornuft?"

[Gjest Lei mas fra foreldre]

Du kan være så skuffa du bare vil, men du oppfører deg skikkelig teit. Du må gjerne tenke tankene, det er du i din fulle rett til, men min sympati stopper der.

[santander]

Du kan være så skuffa du bare vil, men du oppfører deg skikkelig teit. Du må gjerne tenke tankene, det er du i din fulle rett til, men min sympati stopper der.

Støttes!

Hvorfor skal man ønske barnebarn! Det er ikke så viktig som mange tror å føre genene videre. Om sønnen ikke vil ha barn, tror jeg faktisk det er best om han ikke får det.

Det er kun hans valg. Eneste som har rett til å mase på han er kjæresten, men selv hun må krype til korset dersom han er übersta.

[Mrs. Wallace]

Du verken kan eller bør mase deg til barnebarn.

Dette er din sønns avgjørelse, du får bare krysse fingrene og håpe i stillhet.

Om du utsetter dem for utidig press, risikerer du bare å skyve dem bort fra deg.

[Åsemor]

Du burde nok ikke blande deg inn i det. Du har fått et barn, ferdig med det. Nå er det hans tur til å bestemme om han vil ha barn, det er dessverre ikke din business. Barnebarn er nok ikke noe man selv velger om man vil ha eller ikke.

[Gjest sjøstjerna]

Skjønner deg godt jeg.

Jeg øsnker meg også mange barnebarn etterhvert (men først må mine barn bli voksne)

Elsker småbarn- men innser at småbarnsperioden som MOR er over. Så JA til barnebarn. Og JA jeg vil elske å få lov til å være barnevakt.

MEN jeg innser også at jeg kun kan øsnke. Resten er opp til barna. De bestemmer selv over sine liv- akkurat som du og jeg har bestemt over våre liv.

Kanskje vil de ha barn- og da kan vi juble- og kanskej vil de ikke ha barn. Og da må vi bare respektere det- uten å "surnes" og dermed dytte vekk våre egne barn.

Nei- ingen argumenter å gi deg. For avgjørelsen må tas av din sønns og hans kjæreste.

Er du heldig vil de synes jobb/karriere er "tomt" over tid.- og kanskej vil de da selv savne "noe".

[hidi, the scorpion]

Min sønn er 23 år og jeg er så glad for at de venter med barn. Han studerer enda, og jobber mye om kveldenen, mens hun tar strøjobber. Niesa mi fikk en datter for fire måneder siden, hun er også 23, men de hadde kjøpt seg hus, lagt opp penger, og begge er i full jobb til vanlig.

Den andre tantungen min var over 30 da hun fikk sin første, men da fikk hun like godt tre på rappen...Tror de unge må bestemme og kontrollere dette selv...

[MillaMy]

Støttes!

Hvorfor skal man ønske barnebarn! Det er ikke så viktig som mange tror å føre genene videre. Om sønnen ikke vil ha barn, tror jeg faktisk det er best om han ikke får det.

Det er kun hans valg. Eneste som har rett til å mase på han er kjæresten, men selv hun må krype til korset dersom han er übersta.

Det er som regel ikke fordi man ønsker å føre genene videre at man ønsker seg barnebarn vil jeg tro. Heller det at det er hyggelig med barn i familien og mye kos for en bestemor å tilbringe tid med barnebarnet osv.

Ønske og håpe kan man gjøre så mye man vil, men jeg er enig i at man ikke kan legge seg opp i sønnens valg om å få barn eller ei.

[Ugga Bugga]

Jeg synes ikke du skal argumentere for noen ting.

Han bestemmer selv. Det er ikke noe hyggelig å bli utsatt for press eller mas. Hva du sier eller ikke sier kommer neppe til å ha noen betydning for hans valg uansett.

[filiokus81]

For alt du vet kan de ha prøvd lenge allerede uten å få det til.

Det kommer uansett ikke noe godt ut av å mase på dem!

[Peachy]

Drit i å mase om barnebarn. De kommer når det passer for dem, og hvis de ikke vil ha noen, er det ikke din sak å mase om det.

[jubalong70]

Du har overhodet ikke noe med dette - beklager.

JEg forstår godt at du ønsker deg barnebarn. Men du har hatt din tid med å få barn. Nå må barnet ditt og den han er sammen med få lov til å bestemme når det passer for dem.

Dessuten kan det jo tenkes at de prøver uten å få det til, men ikke vil fortelle deg det.

Bare bakk ut, og la en evt. god nyhet komme når den kommer.

[Dorthe]

Jeg vil også ha barnebarn men jeg tror ikke jeg kan bestemme det gitt.

Jeg maser på dattera mi da, men synes egentlig hun er for ung og skjønner godt at hun ikke vil ha enda. Men jeg vil bli mormor, ikke farmor. Farmor faller sjelden heldig ut i forhold til mormor.

[Meg1365380063]

Jeg beklager å si det, men hvis du maser kan du risikere å støte dem fra deg.

Jeg har selv mor og svigerforeldre som maser og maser, og ikke respekterer min og kjærestens avgjørelse. Vi har tydelig sagt at vi vil ikke ha barn - ikke i går, ikke i dag, ikke i morgen. De "snilleste" kommentatorene sier da at vi er unge (nærmer oss 30), og vil skjønne ting bedre når vi blir endre, vil skjønne hva som har verdi i livet. Jeg synes det er frekt å si at vi ikke vet best hva vi ønsker, og jeg synes det er frekt ikke å respektere ens nærmeste avgjørelser. OK, kanskje sitter vi med syv barn om ti år - men per i dag er det en ikke-sak, og jeg blir forbanna over hele tiden å måtte forsvare oss og svare på spørsmål. Det burde være like naturlig (unaturlig?!) å spørre mennesker hvorfor de velger å få barn. Jeg fatter ikke hvorfor min svigerinne vil ha en tredje, men jeg er ufin om jeg spør...

Særlig min mor er tussete etter barnebarn, og oppfører seg som en idiot overfør tantebarnet mitt. Hun oppfører seg på en måte som gjør at jeg ville ønske å la henne ha minst mulig med mitt barn å gjøre, hvis jeg skulle hatt barn.

OK, jeg ser at jeg ikke har det beste forholdet til min mor. Svigerforeldrene mine er jeg kjempeglad i, men jeg blir lei meg når de mener jeg er for ung til å si noe om hva jeg vil i livet. Mas om slike viktige avgjørelser som barn er er en uting.

Så pass på så du ikke støter noen fra deg. Du har ingen rett til å være skuffet, som nicket ditt sier. Du har ingen rettigheter, bare fordi du valgte å bli gravid og føde barnet, satt på spissen.

[Gjest Lei mas fra foreldre]

Jeg beklager å si det, men hvis du maser kan du risikere å støte dem fra deg.

Jeg har selv mor og svigerforeldre som maser og maser, og ikke respekterer min og kjærestens avgjørelse. Vi har tydelig sagt at vi vil ikke ha barn - ikke i går, ikke i dag, ikke i morgen. De "snilleste" kommentatorene sier da at vi er unge (nærmer oss 30), og vil skjønne ting bedre når vi blir endre, vil skjønne hva som har verdi i livet. Jeg synes det er frekt å si at vi ikke vet best hva vi ønsker, og jeg synes det er frekt ikke å respektere ens nærmeste avgjørelser. OK, kanskje sitter vi med syv barn om ti år - men per i dag er det en ikke-sak, og jeg blir forbanna over hele tiden å måtte forsvare oss og svare på spørsmål. Det burde være like naturlig (unaturlig?!) å spørre mennesker hvorfor de velger å få barn. Jeg fatter ikke hvorfor min svigerinne vil ha en tredje, men jeg er ufin om jeg spør...

Særlig min mor er tussete etter barnebarn, og oppfører seg som en idiot overfør tantebarnet mitt. Hun oppfører seg på en måte som gjør at jeg ville ønske å la henne ha minst mulig med mitt barn å gjøre, hvis jeg skulle hatt barn.

OK, jeg ser at jeg ikke har det beste forholdet til min mor. Svigerforeldrene mine er jeg kjempeglad i, men jeg blir lei meg når de mener jeg er for ung til å si noe om hva jeg vil i livet. Mas om slike viktige avgjørelser som barn er er en uting.

Så pass på så du ikke støter noen fra deg. Du har ingen rett til å være skuffet, som nicket ditt sier. Du har ingen rettigheter, bare fordi du valgte å bli gravid og føde barnet, satt på spissen.

Jeg har det på akkurat samme måten. "Godt" å høre at det er flere. Frekt, ja. Men også nedverdigende, vil jeg hevde. Og "verdier i livet"-argumentet kan de putte opp et visst sted.

[Gemini]

Jeg vil også ha barnebarn men jeg tror ikke jeg kan bestemme det gitt.

Jeg maser på dattera mi da, men synes egentlig hun er for ung og skjønner godt at hun ikke vil ha enda. Men jeg vil bli mormor, ikke farmor. Farmor faller sjelden heldig ut i forhold til mormor.

Sånne ting kan du da ikke tenke på.

Her blir garantert farmor langt bedre enn mormor, det er i alle fall bra sikkert!

Du blir en like god bestemor for barnebarna dine den dagen de evt. kommer, uansett om det er din datter eller dine sønner som blir foreldre!

[Gemini]

Hvorfor blander du deg i saker du ikke har noe med?

Kanskje har de sine grunner for ikke å få barn, eller for å vente. Eller kanskje ønsker de seg barn, men ikke kan få.

Selv er jeg 36 år og førstegangsgravid nå. Hadde null ønske om barn inntil for få år siden, og selv da var jeg lenge ambivalent ift. tanken om å få barn, det er noe som har vokst sakte frem her for oss.

Heldigvis har vi klart å stoppe maset før det ble for plagsomt.

For det er virkelig plagsomt for barn/svigerbarn når det mases om barnebarn.

Finn innhold i ditt eget liv, og gled deg over de barnebarna som evt. måtte komme når de evt. kommer. Men ikke baser din fremtids lykke på å få barnebarn.

[Gemini]

Forresten, hvis du vil ha gleden av å omgås barn nå, så kan du jo vurdere om du kan søke barnevernet i kommunen om å bli besøkshjem i helgene. Mange barn og deres foreldre (fx en del aleneforeldre) trenger "noen", en besteforeldre-erstatning, et annet miljø.

Naboene våre her er besøkshjem hver 3. helg for et barn, og har vært det i flere år. Givende og fint for både stor og liten, slik jeg forstår det

[Meg1365380063]

Jeg har det på akkurat samme måten. "Godt" å høre at det er flere. Frekt, ja. Men også nedverdigende, vil jeg hevde. Og "verdier i livet"-argumentet kan de putte opp et visst sted.

Amen!

Det verste er når venner på min egen alder ikke ser at det går an å ha andre verdier. Min bestevenninne sa senest i jula at hun var overbevist om at jeg ville være gravid i løpet av året. Det fikk meg nesten til å revurdere vennskapet - jeg synes det er arrogant.

[Gemini]

Amen!

Det verste er når venner på min egen alder ikke ser at det går an å ha andre verdier. Min bestevenninne sa senest i jula at hun var overbevist om at jeg ville være gravid i løpet av året. Det fikk meg nesten til å revurdere vennskapet - jeg synes det er arrogant.

Jeg har en kamerat som stadig maste om barn (han har ingen selv da, men har heller ingen etablert kjæreste å få barn med foreløpig). Til slutt var jeg så lei maset at jeg måtte si ifra på en svært klar og tydelig måte at jeg var møkklei maset, og at han skulle få vite det når noe var på gang. Han tok "skyllebøtta" pent, og sluttet å mase