Dikt om å miste noen

[cala]

Det er vår min venn

Det er høst min venn, men du kan ikke se den.

Brune blader flyr forbi,

du vil fly fri!

Men en ond ånd har tatt plass i din kropp,

og du får den ikke opp,

så bli der du er min venn.

Det er vinter min venn,

men du kan ikke se den.

Du er lenket til sengen,

men lengter så gjerne langt ut i det fri,

fly med de andre langt vekk og forbi.

Men du må bli her min venn.

Det er vår min venn,

men du fikk ikke se den.

Som strøket er alle dine smerter og skrik.

I den andre enden venter din far og din mor.

Så vent ikke, fly fort! Fort!

Det er bedre enn du tror min venn!

Nå er du er borte min venn.

Nå er du fri for all smerte og svik.

Nå er du borte, langt vekk i det fri!

Borte er alle de tårer som rant.

Borte er alle de venner som svant og du er fri!

Så fly min venn.

Husk min venn!

På alt det du hørte og levde og sa!

Husk alt som varer, og en gang var bra!

Tenk på alt som kan komme igjen.

Tenk på det du tenk så du ikke glemmer min venn!!

Vi møtes igjen, i himmelen!

Diktet er skrevet av datteren min på 13, som mistet morfaren sin

pga kreft for to måneder siden. Er det ikke vakkert!

[lonelyP]

Fantastisk flott. Synes det er rart at en 13-åring kan skrive så fint om døden og å miste noen.

[MissHitch]

Så utrolig nydelig! Ta vare på det! =)

[Gjest lygne]

13 år? imponert altså, men var vondt å lese, litt fint også då, at hun ser slik på det hele.

[Gjest togli]

Så nydelig!

Utrolig bra skrevet av en 13-åring! *imponert*