7-åringen skryter

[Gjest labolina]

Vi har alltid lagt vekt på at ungene skal få lov til "skryte" litt av seg selv når de har grunn til det (f.eks er det ringerunde til besteforeldre og noen tanter når man f.eks har lært å sykle, lært å svømme osv.) Har i flere år sett at både våre unger og andre unger er veldig opptatt av å vise fram nye leker, klær etc både i barnehage og skole. Men kjenner at jeg synes det begynner å bli mye skryting, spesielt av hun som er 7 1/2 år, og da jeg overhørte en klassevenninne si til moren sin at datteren vår skryter så mye skjønte jeg at noe må gjøres. Har prøvd å forklare det med skryting til henne men det virker ikke helt som hun skjønner hva jeg mener. Hvordan kan jeg få henne til å forstå og hvordan få henne til å skryte mindre?

[PieLill]

Hva med å åpenlyst ta fram videokamerat i en situasjon der du erfaringsmessig vet det kan bli mye skryt og holde på med filmingen så lenge at du "glemt". Da får kanskje jenta en mulighet til å se seg selv uten at noen står med en pekefinger.

mvh

[Gjest efoll]

Ta en prat til med henne. Forklar hvor ubehagelig det er med overdreven skryting.

Vi har et par nabounger som skryter veeeeldig, og jeg merker at jeg begynner å mislike dem litt. Det tar jo helt av! Det er ikke noe særlig med unger som skryter uhemmet, nei. Andre barn liker det gjerne heller ikke. Litt skryt finner du i alle unger, da, så det kan godt hende din jente ligger greit an allikevel. Men det skader ikke å ta en prat! Mange voksne skryter også, så dette er nok noe som må læres.....Å fortelle om ting de har lært, synes jeg ikke er skryting, da...

[Gjest også en mamma]

Jeg tror det er vanlig i den alderen. Dessuten tror jeg at barna lærer av foreldrene. Altså at hvis dere skryter mye av henne, så videreformidler hun det til sine venner - som selvsagt ikke er like imponert som hun og dere. :-)

Prøv å bidra til å dempe skrytingen. Si rett ut til henne at skryting ikke er noe fint. Stopp det i konkrete situasjoner, særlig der hvor skrytingen bærer preg av konkurranse ("Jeg er best, jeg har finest...").

[Gjest AnnaMolina]

Jeg tror vi lever i ett samfunn hvor det å være flink får veldig mye oppmerksomhet. Om en unge sklir ned en sklie og hyler av glede så fokuserer vi på hvor flink h*n er. "å så flink du er" sier vi isteden for: " Var det gøy?". Jeg ville fokusert på følelse isteden for på prestasjoner. Jeg har selv en sønn som ofte skryter. Her er det ikke lagt vekt på skryt på den måten veldig bevisst. Men han har sine problemer. Hos han kommer skryt pga lav selvfølelse og for å dekke over usikkerhet. Han skal utredes for adhd og er vant med mye negativ respons på seg selv. Poenget er at det er forskjellige grunner til å skryte. Den ene kan være at man er redd og usikker den andre er når prestasjoner er måten man får oppmerksomhet på. Sønnen min har omtrent sluttet med dette nå. Jeg fokuserer meget konsekvent på opplevelse fremfor prestasjoner. Når han kommer hjem fra skolen strålende fornøyd over noe han har fått til så svarer jeg. :"Så flott! Føler du deg stolt nå?"

Bare noen tanker:-)

[Gjest også en mamma]

Jeg tror vi lever i ett samfunn hvor det å være flink får veldig mye oppmerksomhet. Om en unge sklir ned en sklie og hyler av glede så fokuserer vi på hvor flink h*n er. "å så flink du er" sier vi isteden for: " Var det gøy?". Jeg ville fokusert på følelse isteden for på prestasjoner. Jeg har selv en sønn som ofte skryter. Her er det ikke lagt vekt på skryt på den måten veldig bevisst. Men han har sine problemer. Hos han kommer skryt pga lav selvfølelse og for å dekke over usikkerhet. Han skal utredes for adhd og er vant med mye negativ respons på seg selv. Poenget er at det er forskjellige grunner til å skryte. Den ene kan være at man er redd og usikker den andre er når prestasjoner er måten man får oppmerksomhet på. Sønnen min har omtrent sluttet med dette nå. Jeg fokuserer meget konsekvent på opplevelse fremfor prestasjoner. Når han kommer hjem fra skolen strålende fornøyd over noe han har fått til så svarer jeg. :"Så flott! Føler du deg stolt nå?"

Bare noen tanker:-)

Tankene dine er spennende, syns jeg. Jeg kjenner at jeg intuitivt reagerer både for og i mot. For ja, jeg syns mange barn får for mye skryt jevnt over. Mange barn fortelles KONTINUERLIG at de er flinkest, best, søtest, penest - og så videre. Foreldrene prøver å gi barna anerkjennelse for ting de gjør, men ender ofte med uhemmet skryting - ofte av bagateller.

(Jeg har ennå friskt i minne et tantebarn som skulle lære seg å gå på potte. Og da det kom noen dråper og litt bæsj i potta så var det altså å skryte ungen opp i skyene, gå huset rundt med potta og vise til de tilstedeværende - tanter, onkler og besteforeldre - hva dette lille vidundret faktisk hadde PRESTERT, og hvor FLINK hun var! Personlig mener jeg vel at tissing og bæsjing ikke er en prestasjon i seg selv, det er vel noe av det første man lærer etter man er født. :-) )

Men på den annen side er jeg skeptisk til følelses-spørsmålene. Man må ha lov til å føle hva man vil, uten å bli spurt ut om det. Jeg tenker ut i fra meg selv - "hva føler du nå" er liksom et idiotisk spørsmål. Jeg husker da barna var født, og "alle" spurte: "Koser du deg nå?". Vel - joda - men jeg var også sliten, trøtt, stinket av gulp, bekymret og forvirret.

Ved å spørre "er du stolt nå" så legger man en føring for hva barnet er forventet å føle. Man forteller barnet at i denne situasjonen er det DETTE som er "korrekt" å føle. Kanskje har barnet skåret mål på fotballtreningen - uten at det har avstedkommet noen stolthetsfølelse. Men når man spør, så føler barnet seg forpliktet til å svare ja.

Personlig ser jeg en nyanseforskjell som jeg gjerne utnytter. Jeg spør altså ikke hva barna føler, eller lager forventninger til deres følelser. Jeg prøver også å unngå skryt av typen "så flink du er". Dette fordi "så flink du er" går på hele personen. Og er på linje med "så pen du er". Totalt meningsløse kommentarer, og svært subjektivt når det kommer fra foreldrene. Derimot prøver jeg å si for eksempel "Bra gjort" - altså fokusere på selve handlingen - at det du gjorde akkurat der, det var bra gjort. Kreditt for det du gjorde. Ikke for "det du er", men for "det du gjør".

Motsatt - når ungene gjør noe galt fokuserer jeg også på handlingen. Det du gjorde der var ikke bra. Jeg sier aldri "du er slem". Men jeg innrømmer gjerne at det er et vanskelig tema, og vanskelig å gjøre riktig overfor barna. Vi skal liksom finne balansen slik at vi ikke overdriver skryt, men samtidig skal vi jo rose når barna gjør noe bra.

[Gjest AnnaMolina]

Tankene dine er spennende, syns jeg. Jeg kjenner at jeg intuitivt reagerer både for og i mot. For ja, jeg syns mange barn får for mye skryt jevnt over. Mange barn fortelles KONTINUERLIG at de er flinkest, best, søtest, penest - og så videre. Foreldrene prøver å gi barna anerkjennelse for ting de gjør, men ender ofte med uhemmet skryting - ofte av bagateller.

(Jeg har ennå friskt i minne et tantebarn som skulle lære seg å gå på potte. Og da det kom noen dråper og litt bæsj i potta så var det altså å skryte ungen opp i skyene, gå huset rundt med potta og vise til de tilstedeværende - tanter, onkler og besteforeldre - hva dette lille vidundret faktisk hadde PRESTERT, og hvor FLINK hun var! Personlig mener jeg vel at tissing og bæsjing ikke er en prestasjon i seg selv, det er vel noe av det første man lærer etter man er født. :-) )

Men på den annen side er jeg skeptisk til følelses-spørsmålene. Man må ha lov til å føle hva man vil, uten å bli spurt ut om det. Jeg tenker ut i fra meg selv - "hva føler du nå" er liksom et idiotisk spørsmål. Jeg husker da barna var født, og "alle" spurte: "Koser du deg nå?". Vel - joda - men jeg var også sliten, trøtt, stinket av gulp, bekymret og forvirret.

Ved å spørre "er du stolt nå" så legger man en føring for hva barnet er forventet å føle. Man forteller barnet at i denne situasjonen er det DETTE som er "korrekt" å føle. Kanskje har barnet skåret mål på fotballtreningen - uten at det har avstedkommet noen stolthetsfølelse. Men når man spør, så føler barnet seg forpliktet til å svare ja.

Personlig ser jeg en nyanseforskjell som jeg gjerne utnytter. Jeg spør altså ikke hva barna føler, eller lager forventninger til deres følelser. Jeg prøver også å unngå skryt av typen "så flink du er". Dette fordi "så flink du er" går på hele personen. Og er på linje med "så pen du er". Totalt meningsløse kommentarer, og svært subjektivt når det kommer fra foreldrene. Derimot prøver jeg å si for eksempel "Bra gjort" - altså fokusere på selve handlingen - at det du gjorde akkurat der, det var bra gjort. Kreditt for det du gjorde. Ikke for "det du er", men for "det du gjør".

Motsatt - når ungene gjør noe galt fokuserer jeg også på handlingen. Det du gjorde der var ikke bra. Jeg sier aldri "du er slem". Men jeg innrømmer gjerne at det er et vanskelig tema, og vanskelig å gjøre riktig overfor barna. Vi skal liksom finne balansen slik at vi ikke overdriver skryt, men samtidig skal vi jo rose når barna gjør noe bra.

Jo jeg syns det du sier her henger på greip. Det er jo det som er vanskelig når man skal uttrykke noe skriftelig at det tar ikke med alle nyanser i forhold til tonefall, kroppsspråk etc Jeg bruker ikke dette som en "teknikk". Jeg bare prøver å fokusere litt bort fra den automatiserte "flink". Men fikk noen ettertanker nå. Jeg vil jo ikke legge føringer.-) Men hvis jeg ser barnet mitt spankulere som en hane syns jeg det er greit og spørre, nettopp fordi det kan være fint å få satt ord på opplevelser. Jeg føler ikke at jeg derved okkuperer deres egne opplevelser såpass at de ikke kan korrigere meg hvis jeg tar feil.-)

Hehe den der med potta er jo vanvittig...men mer vanlig er kanskje små barn som spiser...å så flink du er...bare du tygger og svelger litt mat! Man er ikke flink når man spiser. Man spiser fordi man er sulten! Da syns jeg ikke det er å legge føringer om man spør om maten er god. Men jeg forstår hva du mener, og alle gode tanker brukt som teknikk bli ofte fryktelig feil.

Syns forøvrig at å rose konkret slik du forteller at du gjør er den beste måten å gi ros på.