Gå til innhold

Til nhd (om dps).


Gjest Jente31
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Jente31

Jeg bare lurer på en ting.. Var hos legen idag. Fikk snakket ordentlig ut med han i dag.

Jeg er litt bekymret for min eks pga barna. Han har ikke sendt i retur skjemaene som dps skulle hatt for senest tre uker siden. Vet at det ikke er mitt ansvar. Men tror det ville vært bedre for meg å vite i stedet for å være usikker.

Stemmer det at dps vil avvise han? Vil han ikke få hjelp?

Vet at behandling ikke vil hjelpe på en umotivert. Så det er mulig jeg bare fomler etter et håp, for jeg ønsker jo at barna skal ha det bra! Men..

Takk om du svarer iallefall, og god helg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg vet ingenting om det lokale DPSets planer for din exmann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Kjære Jente 31

Jeg tror du igjen tenker og håper at din exmann skal forandre seg.

Jeg tror at inntil videre så bør du bare forholde deg til hva han gjør. Du kan jo ikke ta ansvar for dette også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nanny911

Hei!

Vil bare si at jeg skjønner godt at du vil din x skal få behandling og at årsaken er at det er lettere å overlate barn til en som får en slags hjelp, om enn motvillig..

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Jeg vet ingenting om det lokale DPSets planer for din exmann.

Neida.. skjønner det. Det var kansje et dumt spm også.

Trodde det var like "regler" på alle dps, vedr dette.

Takk for at du svarte, uansett :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Kjære Jente 31

Jeg tror du igjen tenker og håper at din exmann skal forandre seg.

Jeg tror at inntil videre så bør du bare forholde deg til hva han gjør. Du kan jo ikke ta ansvar for dette også.

Jeg vet det. Jeg er så fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar...... Jeg hadde bare et håp..

Ble bare så lei meg, da legen fortalte at han kom til å bli avvist. Ikke få komme inn på dps.. Hadde et håp om at han skulle få komme inn, og få hjelp til å "våkne". Ta det den veien.

Men skjønner ikke hvorfor jeg har håpet på det. Han er jo ikke motivert. Da kan han jo ikke hjelpes heller! Det er vel bare å innse, en gang for alle..

Men det er jo også rettferdig, om man skal se det slik. Det er jo trangt nok i psykiatrien fra før, om ikke han (en umotivert) skal "ta opp" en plass for en annen som trenger det.

Jeg har barn som "lider" under dette. Takler nok ikke helt det. Men jeg skal gjøre alvor utav mine planer om å ta kontakt med noen som kan dette. Jeg bare må gjøre det nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest kvinne 46

Jeg vet det. Jeg er så fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar...... Jeg hadde bare et håp..

Ble bare så lei meg, da legen fortalte at han kom til å bli avvist. Ikke få komme inn på dps.. Hadde et håp om at han skulle få komme inn, og få hjelp til å "våkne". Ta det den veien.

Men skjønner ikke hvorfor jeg har håpet på det. Han er jo ikke motivert. Da kan han jo ikke hjelpes heller! Det er vel bare å innse, en gang for alle..

Men det er jo også rettferdig, om man skal se det slik. Det er jo trangt nok i psykiatrien fra før, om ikke han (en umotivert) skal "ta opp" en plass for en annen som trenger det.

Jeg har barn som "lider" under dette. Takler nok ikke helt det. Men jeg skal gjøre alvor utav mine planer om å ta kontakt med noen som kan dette. Jeg bare må gjøre det nå.

Eg var også naiv, og fekk min eks. til å oppsøke lege for å få utredning for ADD (som eg tenkte han hadde + narsissistiske trekk). Det var ei forutsetning for vidare ekteskap at han ville jobbe med seg sjølv. Han kontakta lege, henvisning blei sendt. Men så angra han seg og bad legen om ikkje sende henvisninga. Han såg ikkje poenget med å jobbe med seg sjølv - for feilen låg kun hos meg, sa han.

Eg har leita og leita etter svar på kvifor han er som han er. For meg er det lettare å tåle og takle personen når eg forstår kva som ligg bak handlingane. For meg gir kunnskap styrke og visdom.

Eg er nødd til å forholde meg til han pga. barna. Det er ikkje berre å kutte han ut av livet. Og då vil eg gjerne takle han på den beste måten. Derfor forstår eg ditt behov for å vite. KLEM

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Eg var også naiv, og fekk min eks. til å oppsøke lege for å få utredning for ADD (som eg tenkte han hadde + narsissistiske trekk). Det var ei forutsetning for vidare ekteskap at han ville jobbe med seg sjølv. Han kontakta lege, henvisning blei sendt. Men så angra han seg og bad legen om ikkje sende henvisninga. Han såg ikkje poenget med å jobbe med seg sjølv - for feilen låg kun hos meg, sa han.

Eg har leita og leita etter svar på kvifor han er som han er. For meg er det lettare å tåle og takle personen når eg forstår kva som ligg bak handlingane. For meg gir kunnskap styrke og visdom.

Eg er nødd til å forholde meg til han pga. barna. Det er ikkje berre å kutte han ut av livet. Og då vil eg gjerne takle han på den beste måten. Derfor forstår eg ditt behov for å vite. KLEM

Tusen takk for svar.

"Eg har leita og leita etter svar på kvifor han er som han er. For meg er det lettare å tåle og takle personen når eg forstår kva som ligg bak handlingane. For meg gir kunnskap styrke og visdom".

Kunnskap og visdom hjelper meg også.

Jeg har også tenkt. Hva er det med han. Hvorfor er han sånn. Noen sier til meg at han er psykopat. Jeg er forvirret. Kan tro det i det ene øyeblikket, mens jeg tviler i det andre. Men nå tenker jeg "so what". JEg må prøve å huske på grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette.

Føler at jeg bare har gjentatt meg selv vedr dette. Slik kan jeg ikke fortsette. På tide å gjøre tanker til handling.

Jeg kan virkelig ikke ta ansvar for at han endrer seg for barnas del heller. Tror kansje at jeg er i ferd med å innse dette nå. Det er synd. Det blir vel som en sorg jeg bare må gjennom for å komme videre.

Vel. Ting har skjedd veldig raskt rundt meg. Jeg tror ikke jeg har klart å fordøye ting helt som jeg trodde, og så fort.Men jeg merker jeg klarer det med tiden til hjelp.

Måtte du innse at du ikke kunne bruke tid og energi på å forstå eksen din, eller klarte du til slutt å forstå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Hei!

Vil bare si at jeg skjønner godt at du vil din x skal få behandling og at årsaken er at det er lettere å overlate barn til en som får en slags hjelp, om enn motvillig..

Klem

Ja, jeg skulle ønske han kunne fått behandling. Slik at han forandrer seg for barnas del.

Jeg ønsker så gjerne et normalt forhold mellom far og barn. JEg hadde aldri en far som stilte opp for meg. Det kan også være derfor jeg har et ønske om at mine barn skal ha et godt forhold til sin far.

Men jeg tror at jeg er i ferd med å innse at håpet ikke er stort..

Og at det ikke er noe mer jeg kan gjøre.. Det er vel på tide å gå videre i prosessen, tenker jeg. Det er vel det som skjer nå. Klem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Jeg vet det. Jeg er så fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar...... Jeg hadde bare et håp..

Ble bare så lei meg, da legen fortalte at han kom til å bli avvist. Ikke få komme inn på dps.. Hadde et håp om at han skulle få komme inn, og få hjelp til å "våkne". Ta det den veien.

Men skjønner ikke hvorfor jeg har håpet på det. Han er jo ikke motivert. Da kan han jo ikke hjelpes heller! Det er vel bare å innse, en gang for alle..

Men det er jo også rettferdig, om man skal se det slik. Det er jo trangt nok i psykiatrien fra før, om ikke han (en umotivert) skal "ta opp" en plass for en annen som trenger det.

Jeg har barn som "lider" under dette. Takler nok ikke helt det. Men jeg skal gjøre alvor utav mine planer om å ta kontakt med noen som kan dette. Jeg bare må gjøre det nå.

Jeg forstår indelig godt hvor frustrerede dette er. Jeg kan ennå gå å håpe på ett godt samarbeid med min ex. Det er jo mange positive sider også ikke sant...og dette blir jo bare rot for man håer at dette kan få bli det dominerende. Men man blir skuffa hver gang og det farligste av alt man blir forvirra og glemmer sine egne holdinger og moral oppe i det hele.

Vi kan ikke overse omsorgssvikt! Det går ikke. Å være grei i denne sammenhengen er galt.

Så får noen se på oss som selvgode bitcher i steden. De aner ikke hvordan det er å deale med folk som har slike trekk.

Telefonen min er stengt for tiden så jeg får ikke svart deg.

Jeg har begynt på DPS og syns det er fint å komme igang og samtidig slitsomt. Er redd for at vi skal grave oss ned i for mye dritt og møkk. Tror ikke jeg orker det nå. Jeg vil videre. Men jeg blir nok nødt til å nevne litt om mine opplevelser så hun har en oversikt. Først og fremst trenger jeg en utredning.

Men vi snakkes. Jeg har betalt telefonen nå så nå venter jeg bare på at de skal åpne den igjen:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Happiness

Ja, jeg skulle ønske han kunne fått behandling. Slik at han forandrer seg for barnas del.

Jeg ønsker så gjerne et normalt forhold mellom far og barn. JEg hadde aldri en far som stilte opp for meg. Det kan også være derfor jeg har et ønske om at mine barn skal ha et godt forhold til sin far.

Men jeg tror at jeg er i ferd med å innse at håpet ikke er stort..

Og at det ikke er noe mer jeg kan gjøre.. Det er vel på tide å gå videre i prosessen, tenker jeg. Det er vel det som skjer nå. Klem :)

Uten at jeg har satt meg så veldig godt inn i saken din, så vil jeg si at i forhold til mitt eget liv har jeg prøvd å arbeide mer og mer med å sette fokus på de områdene jeg har mulighet til å påvirke. Det jeg ikke kan påvirke, kan jeg ikke gjøre stort med.Det er litt hardt å erkjenne, hardt å leve etter, hardt å akseptere. Kanskje kan jeg kompensere litt for det i forhold til gutten min. Men jeg må bruke energien og sette fokus på de tingene som faktisk viser seg å føre frem til noe.

Så det litt enkle poenget mitt er at jeg tror det er viktig å sette fokus og energi på det som vi kan ha herredømme over. I praksis innebærer det for meg å prøve hardt å begynne å tenke mer på meg selv og mine beveggrunner, og mindre på hans. Og ja, vi må bare lære oss å svelge en del kameler. Innse at det ikke blir ideelt på noen måte, og at livet nå en gang ikke blir slik vi ønsket det alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jordbærpiken

Hei :-)

Jeg synes at du har klart noe veldig bra. Du har klart å flytte. Du har klart å sette grenser for hvor mye du kan tåle.

Det er bra.

Det ansvaret du føler for din eksmann, det er et ansvar du ikke trenger å ha. Det er et ansvar som vil fortsette å føre deg inn i smerte. Jeg håper du klarer å se det etterhvert.

Jeg var så heldig at vi ikke hadde barn.

Det som er er at, når man føler ansvar for den andre personen; han har problemer mer følelser, det er derfor han drikker (dette var mitt). Så brakte det meg lengre inn i et destruktivt forhold. Mitt mønster gjorde at ting ble værre.

Ja. Jeg vet at dette kan være litt tøff lesing, men håper du får noe ut av det. Det er ikke for å gjøre deg vondt jeg legger ut linken, men jeg tror den sier mye fornuftig. Ihverftall gjorde den det for min del. Det er bare seg selv man kan ta ansvar for. Og det som er vanskelig, er at når man må fokusere på seg selv, da begynner den vonde veien, men også veien som fører til at man går inn i bedre relasjoner, sunnere relasjoner til dem rundt seg.

http://www.krisesenter.com/innlegg/kan_hun_ikke_bare.html

Håper du får en fin dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kvinne 46

Tusen takk for svar.

"Eg har leita og leita etter svar på kvifor han er som han er. For meg er det lettare å tåle og takle personen når eg forstår kva som ligg bak handlingane. For meg gir kunnskap styrke og visdom".

Kunnskap og visdom hjelper meg også.

Jeg har også tenkt. Hva er det med han. Hvorfor er han sånn. Noen sier til meg at han er psykopat. Jeg er forvirret. Kan tro det i det ene øyeblikket, mens jeg tviler i det andre. Men nå tenker jeg "so what". JEg må prøve å huske på grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette.

Føler at jeg bare har gjentatt meg selv vedr dette. Slik kan jeg ikke fortsette. På tide å gjøre tanker til handling.

Jeg kan virkelig ikke ta ansvar for at han endrer seg for barnas del heller. Tror kansje at jeg er i ferd med å innse dette nå. Det er synd. Det blir vel som en sorg jeg bare må gjennom for å komme videre.

Vel. Ting har skjedd veldig raskt rundt meg. Jeg tror ikke jeg har klart å fordøye ting helt som jeg trodde, og så fort.Men jeg merker jeg klarer det med tiden til hjelp.

Måtte du innse at du ikke kunne bruke tid og energi på å forstå eksen din, eller klarte du til slutt å forstå?

Eg greier ikkje forutsjå eksen. I utgangspunktet er han blid og hyggeleg. Men er det noko som trykker han eller går han imot, er han kritisk og anklagande.

Men eg trur eg kjenner han, og forstår mekanismene hans. Slik at eg tar ikkje ting personlig og blir knekt lenger. Eg ser det er han som er sårbar, og ikkje greier så godt livet. Han blei sjukmeldt då eg fekk kjærest etter endt separasjonstid (han hadde kjærest i separasjonstida.) Han trudde han kunne ha meg der, og leve som han sjølv ville. At han ikkje lenger hadde meg vart eit stort sjokk.

Eg synst synd i han på ein måte, men eg har for stor respekt for kreftene som er i sving til at eg tør å kome for "nær" han. Eg blir veldig fort sliten når eg er saman med han, og unngår det så sant eg kan. Eg er også redd for at barna skal bli utnytta slik som eg blei. Men dei er ganske sterke personligheiter, så det har gått bra.

At han har fått ny dame (som er VELDIG lik meg,) hjelper også på :-) Eg ber om at ho må få det bra. Ho har i allefall mi fulle støtte.( Eg blandar meg ikkje inn i forholdet deira, men eg har sagt til han at eg er ærleg om ho kjem til meg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Jente31

Hei :-)

Jeg synes at du har klart noe veldig bra. Du har klart å flytte. Du har klart å sette grenser for hvor mye du kan tåle.

Det er bra.

Det ansvaret du føler for din eksmann, det er et ansvar du ikke trenger å ha. Det er et ansvar som vil fortsette å føre deg inn i smerte. Jeg håper du klarer å se det etterhvert.

Jeg var så heldig at vi ikke hadde barn.

Det som er er at, når man føler ansvar for den andre personen; han har problemer mer følelser, det er derfor han drikker (dette var mitt). Så brakte det meg lengre inn i et destruktivt forhold. Mitt mønster gjorde at ting ble værre.

Ja. Jeg vet at dette kan være litt tøff lesing, men håper du får noe ut av det. Det er ikke for å gjøre deg vondt jeg legger ut linken, men jeg tror den sier mye fornuftig. Ihverftall gjorde den det for min del. Det er bare seg selv man kan ta ansvar for. Og det som er vanskelig, er at når man må fokusere på seg selv, da begynner den vonde veien, men også veien som fører til at man går inn i bedre relasjoner, sunnere relasjoner til dem rundt seg.

http://www.krisesenter.com/innlegg/kan_hun_ikke_bare.html

Håper du får en fin dag.

Hei, beklager sent svar. Tusen takk for svar, og for linken. Jeg ble litt "skremt" da jeg leste den.. kjente meg litt igjen.. Men den er veldig nyttig.

Ønsker deg en fin dag :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Uten at jeg har satt meg så veldig godt inn i saken din, så vil jeg si at i forhold til mitt eget liv har jeg prøvd å arbeide mer og mer med å sette fokus på de områdene jeg har mulighet til å påvirke. Det jeg ikke kan påvirke, kan jeg ikke gjøre stort med.Det er litt hardt å erkjenne, hardt å leve etter, hardt å akseptere. Kanskje kan jeg kompensere litt for det i forhold til gutten min. Men jeg må bruke energien og sette fokus på de tingene som faktisk viser seg å føre frem til noe.

Så det litt enkle poenget mitt er at jeg tror det er viktig å sette fokus og energi på det som vi kan ha herredømme over. I praksis innebærer det for meg å prøve hardt å begynne å tenke mer på meg selv og mine beveggrunner, og mindre på hans. Og ja, vi må bare lære oss å svelge en del kameler. Innse at det ikke blir ideelt på noen måte, og at livet nå en gang ikke blir slik vi ønsket det alltid.

Hei beklager sent svar, og tusen takk for nyttige ord. Det er veldig vanskelig, det å svelge disse kamelene. Men det er vel bare å bruke tid på det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Jeg forstår indelig godt hvor frustrerede dette er. Jeg kan ennå gå å håpe på ett godt samarbeid med min ex. Det er jo mange positive sider også ikke sant...og dette blir jo bare rot for man håer at dette kan få bli det dominerende. Men man blir skuffa hver gang og det farligste av alt man blir forvirra og glemmer sine egne holdinger og moral oppe i det hele.

Vi kan ikke overse omsorgssvikt! Det går ikke. Å være grei i denne sammenhengen er galt.

Så får noen se på oss som selvgode bitcher i steden. De aner ikke hvordan det er å deale med folk som har slike trekk.

Telefonen min er stengt for tiden så jeg får ikke svart deg.

Jeg har begynt på DPS og syns det er fint å komme igang og samtidig slitsomt. Er redd for at vi skal grave oss ned i for mye dritt og møkk. Tror ikke jeg orker det nå. Jeg vil videre. Men jeg blir nok nødt til å nevne litt om mine opplevelser så hun har en oversikt. Først og fremst trenger jeg en utredning.

Men vi snakkes. Jeg har betalt telefonen nå så nå venter jeg bare på at de skal åpne den igjen:-)

Hei beklager sent svar til deg også. Og takk for at du er der og backer opp.

Så fint at du har kommet igang på dps!

Jeg har endelig fått time hos psyk.sykepleier, om to uker.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Eg greier ikkje forutsjå eksen. I utgangspunktet er han blid og hyggeleg. Men er det noko som trykker han eller går han imot, er han kritisk og anklagande.

Men eg trur eg kjenner han, og forstår mekanismene hans. Slik at eg tar ikkje ting personlig og blir knekt lenger. Eg ser det er han som er sårbar, og ikkje greier så godt livet. Han blei sjukmeldt då eg fekk kjærest etter endt separasjonstid (han hadde kjærest i separasjonstida.) Han trudde han kunne ha meg der, og leve som han sjølv ville. At han ikkje lenger hadde meg vart eit stort sjokk.

Eg synst synd i han på ein måte, men eg har for stor respekt for kreftene som er i sving til at eg tør å kome for "nær" han. Eg blir veldig fort sliten når eg er saman med han, og unngår det så sant eg kan. Eg er også redd for at barna skal bli utnytta slik som eg blei. Men dei er ganske sterke personligheiter, så det har gått bra.

At han har fått ny dame (som er VELDIG lik meg,) hjelper også på :-) Eg ber om at ho må få det bra. Ho har i allefall mi fulle støtte.( Eg blandar meg ikkje inn i forholdet deira, men eg har sagt til han at eg er ærleg om ho kjem til meg).

Tusen takk for svar og beklager sen respons:)

Kanskje sender jeg deg en mail senere.

Jeg synes det er veldig nyttig å høre andres erfaringer.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jordbærpiken

Hei, beklager sent svar. Tusen takk for svar, og for linken. Jeg ble litt "skremt" da jeg leste den.. kjente meg litt igjen.. Men den er veldig nyttig.

Ønsker deg en fin dag :-)

Ja. Jeg ble også skremt da jeg leste den. Men av og til kan det hjelpe... det er liksom bare sånn man kan komme videre, å se på seg selv, hvordan man selv kan hindre at det skjer igjen.

Jeg mente det godt.

Ha det fint så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kvinne 46

Ja. Jeg ble også skremt da jeg leste den. Men av og til kan det hjelpe... det er liksom bare sånn man kan komme videre, å se på seg selv, hvordan man selv kan hindre at det skjer igjen.

Jeg mente det godt.

Ha det fint så lenge.

Det var ei bok om det temaet som fekk opp augene mine. "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde". Eg fekk berre _så_ mange aha-opplevelser. Om meg som det usynlige barnet, kreftene som blir brukt for å få til eit forhold, forvirring og å misse gangsynet. Kvinner som har levd i eit slikt forhold er egentleg veldig sterke; tenk kor mykje krefter som går med på å halde orden i eit slikt kaos. Eg får gjort så mykje anna no når eg slepp å bruke kreftene på å ha oversikt.

Nå har min eks. aldri brukt fysisk vold på meg eller barna. Og meininga hans har nok ikkje vore å vere ond heller. Men personligheita hans er egoistisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Ja. Jeg ble også skremt da jeg leste den. Men av og til kan det hjelpe... det er liksom bare sånn man kan komme videre, å se på seg selv, hvordan man selv kan hindre at det skjer igjen.

Jeg mente det godt.

Ha det fint så lenge.

Jeg er kjempetakknemlig for den linken og forstår at du mente det godt..

Jeg ble ikke bare skremt. Men jeg ble kjempe skremt..

Jeg skrev at jeg kjente meg igjen litt. Men dvs i det meste.. Det var som om nesten hele artikkelen var skrevet utifra min historie og reaksjener.

Den satte mange følelser i sving hos meg. Jeg tror at den vil hjelpe meg masse til å sette ord på ting også, nå når jeg snart skal til psyk.sykepleier.

Så tusen hjertelelig takk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...