Til nhd (om dps).

[Gjest Jente31]

Det var ei bok om det temaet som fekk opp augene mine. "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde". Eg fekk berre _så_ mange aha-opplevelser. Om meg som det usynlige barnet, kreftene som blir brukt for å få til eit forhold, forvirring og å misse gangsynet. Kvinner som har levd i eit slikt forhold er egentleg veldig sterke; tenk kor mykje krefter som går med på å halde orden i eit slikt kaos. Eg får gjort så mykje anna no når eg slepp å bruke kreftene på å ha oversikt.

Nå har min eks. aldri brukt fysisk vold på meg eller barna. Og meininga hans har nok ikkje vore å vere ond heller. Men personligheita hans er egoistisk.

Det er vel bare å skrive under på denne.

Husker du forfatteren av den boken?

"Eg får gjort så mykje anna no når eg slepp å bruke kreftene på å ha oversikt"

Enig. Men det er uvant.. Det skal vel litt til, før man klarer å slutte gå på nåler også, når man ikke har gjort annet i 31 år.

Hvor lenge var du gift? Måtte du også gå "stille i dørene"? Være forsiktig med ord osv.

Da jeg flyttet ut, ble alt så rolig til meg, at jeg ble stresset av det. Plutselig skullle jeg gjøre andre ting, enn å ta hensyn og gå stille i dørene.

[Gjest Jordbærpiken]

Jeg er kjempetakknemlig for den linken og forstår at du mente det godt..

Jeg ble ikke bare skremt. Men jeg ble kjempe skremt..

Jeg skrev at jeg kjente meg igjen litt. Men dvs i det meste.. Det var som om nesten hele artikkelen var skrevet utifra min historie og reaksjener.

Den satte mange følelser i sving hos meg. Jeg tror at den vil hjelpe meg masse til å sette ord på ting også, nå når jeg snart skal til psyk.sykepleier.

Så tusen hjertelelig takk.

Da har det gjort noe med deg. Kanskje er du blitt mer klar over ting. Jeg tror følelser er viktige for de gir signaler om noe. Så må man finne ut hva de signaliserer...Hvis du kjente deg igjen, så betyr det at du er kommet langt, du evner å se deg selv, gjenkjenne hva som kan være ditt. Det er bra, da kan det skje en endring som gjør at man får det bedre etterhvert.

Lykke til med psykepleieren, bruk henne for det hun er verdt :-)

Mvh

[Gjest Jordbærpiken]

Det var ei bok om det temaet som fekk opp augene mine. "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde". Eg fekk berre _så_ mange aha-opplevelser. Om meg som det usynlige barnet, kreftene som blir brukt for å få til eit forhold, forvirring og å misse gangsynet. Kvinner som har levd i eit slikt forhold er egentleg veldig sterke; tenk kor mykje krefter som går med på å halde orden i eit slikt kaos. Eg får gjort så mykje anna no når eg slepp å bruke kreftene på å ha oversikt.

Nå har min eks. aldri brukt fysisk vold på meg eller barna. Og meininga hans har nok ikkje vore å vere ond heller. Men personligheita hans er egoistisk.

Ja. De trenger ikke være psykopater, det er et mønster dette her. Jeg tror det ofte er en grunn til at man finner de man finner. Enn så lenge vil jeg ikke ha noe forhold, nettopp fordi jeg må bli mer på plass selv først.

Nå som den "hjelperollen", den usunne sådan er borte, kan jeg konsentrere meg om å bli frisk. Det koster.

Jeg tror det var et forsvar, ihvertfall var det det for min del. Se andre så slipper man å se seg selv.

Det er så bra når man får "åpnet" øynene for det man driver med :-) da kan man begynne på det sunne livet, den gode veien å leve. :-)

Ha en fin dag.

[Gjest kvinne 46]

Det er vel bare å skrive under på denne.

Husker du forfatteren av den boken?

"Eg får gjort så mykje anna no når eg slepp å bruke kreftene på å ha oversikt"

Enig. Men det er uvant.. Det skal vel litt til, før man klarer å slutte gå på nåler også, når man ikke har gjort annet i 31 år.

Hvor lenge var du gift? Måtte du også gå "stille i dørene"? Være forsiktig med ord osv.

Da jeg flyttet ut, ble alt så rolig til meg, at jeg ble stresset av det. Plutselig skullle jeg gjøre andre ting, enn å ta hensyn og gå stille i dørene.

Forfatteren av boka er Robin Norwood.

Vi var gift i 25 år. Det er veldig vanskeleg å forklare dynamikken i ekteskapet. Men det er som den artikkelen det blei henvist til. Det var ubalanse i maktforholdet. For meg var det ekstra vanskeleg fordi det ikkje var noko konkret som fysisk vold. Tvert imot så var han kristen, og var med på mange gode prosjekt.

Som medavhengig gjor eg det lett for han å leve i vellykkaheit, for eg ordna opp i det som blei mislykka. Eg nærte han, så han kunne fortsette det livet som var enklast for han.

Etter kvart som eg hadde brukt opp all energi og kreativitet, gjekk eg inn i angst og depresjon som varte til eg kom meg ut av forholdet, ca.10 år.

Det eg er mest frustrert over er at hjelpeapparatet ikkje tok tak i det eg fortalde. Eg blei innlagt på psyk.avd. i -96, og då sa eg at eg trengte hjelp i forholdet til mannen. (eg hadde då ikkje kunskap om kva som var gale, eg berre kjente at alt var så feil). Dei konkluderte med at det var fordi eg hadde mange barn at eg var deprimert, og trengte berre avlastning med barna. Barna har aldri gjort meg deprimert!

[Gjest Jente31]

Da har det gjort noe med deg. Kanskje er du blitt mer klar over ting. Jeg tror følelser er viktige for de gir signaler om noe. Så må man finne ut hva de signaliserer...Hvis du kjente deg igjen, så betyr det at du er kommet langt, du evner å se deg selv, gjenkjenne hva som kan være ditt. Det er bra, da kan det skje en endring som gjør at man får det bedre etterhvert.

Lykke til med psykepleieren, bruk henne for det hun er verdt :-)

Mvh

Jeg håper du har rett.

Takk for svar, og ha en fin dag )

[Gjest Jente31]

Ja. De trenger ikke være psykopater, det er et mønster dette her. Jeg tror det ofte er en grunn til at man finner de man finner. Enn så lenge vil jeg ikke ha noe forhold, nettopp fordi jeg må bli mer på plass selv først.

Nå som den "hjelperollen", den usunne sådan er borte, kan jeg konsentrere meg om å bli frisk. Det koster.

Jeg tror det var et forsvar, ihvertfall var det det for min del. Se andre så slipper man å se seg selv.

Det er så bra når man får "åpnet" øynene for det man driver med :-) da kan man begynne på det sunne livet, den gode veien å leve. :-)

Ha en fin dag.

"Jeg tror det var et forsvar, ihvertfall var det det for min del. Se andre så slipper man å se seg selv"

Det høres ganske logisk ut.

Er det lenge siden du kom deg bort fra dette forholdet?

Bare nysjerrig, du trenger ikke svare )

[Gjest Jordbærpiken]

Jeg håper du har rett.

Takk for svar, og ha en fin dag )

Det kan være jeg ikke har rett :-) Hvis du er uenig, så er det helt i orden. Poenget er vel å ta til seg det som du føler kan hjelpe deg. Hvis jeg er på bærtur i fh til det jeg sier til deg, så ikke ta til deg det jeg skriver. Du kan også bli sint. Det er helt i orden.

Det som er så vanskelig er at ingen andre kan vite hva som er rett eller galt for en selv. Jeg kan bare gjette, for jeg kjenner deg ikke i rl :-)

Jeg håper du får et godt liv, det er hva jeg håper, for jeg tror du har hatt nok vondt i livet ditt nå.

[Gjest Jente31]

Forfatteren av boka er Robin Norwood.

Vi var gift i 25 år. Det er veldig vanskeleg å forklare dynamikken i ekteskapet. Men det er som den artikkelen det blei henvist til. Det var ubalanse i maktforholdet. For meg var det ekstra vanskeleg fordi det ikkje var noko konkret som fysisk vold. Tvert imot så var han kristen, og var med på mange gode prosjekt.

Som medavhengig gjor eg det lett for han å leve i vellykkaheit, for eg ordna opp i det som blei mislykka. Eg nærte han, så han kunne fortsette det livet som var enklast for han.

Etter kvart som eg hadde brukt opp all energi og kreativitet, gjekk eg inn i angst og depresjon som varte til eg kom meg ut av forholdet, ca.10 år.

Det eg er mest frustrert over er at hjelpeapparatet ikkje tok tak i det eg fortalde. Eg blei innlagt på psyk.avd. i -96, og då sa eg at eg trengte hjelp i forholdet til mannen. (eg hadde då ikkje kunskap om kva som var gale, eg berre kjente at alt var så feil). Dei konkluderte med at det var fordi eg hadde mange barn at eg var deprimert, og trengte berre avlastning med barna. Barna har aldri gjort meg deprimert!

Leit å høre at du ikke ble tatt på alvor.

Fikk du i hele tatt noen hjelp?

Trenger ikke svare altså

[Gjest Jordbærpiken]

"Jeg tror det var et forsvar, ihvertfall var det det for min del. Se andre så slipper man å se seg selv"

Det høres ganske logisk ut.

Er det lenge siden du kom deg bort fra dette forholdet?

Bare nysjerrig, du trenger ikke svare )

Ja, og jeg er ikke sint på ham eller noe sånn lenger. Nå unner jeg ham å få det godt. Han har fått det bedre håper jeg. Jeg har fått det bedre selv om jeg sliter. Jeg ser at vi ikke var særlig bra for hverandre. En runddans, det var det vi hadde. En dårlig dans fra fortiden. To sårede barn.

Det er 6 år siden nå. Og først i fjor klarte jeg å bryte ut av medavhengighetsmønsteret mitt. Selv om forholdet er lenge siden, har jeg hatt slike relasjoner til dem rundt meg. Uten å se det. Før i fjor.

Men nå er jeg mer "meg". Holder på å få en egen kjerne. I meg selv. Mindre grenseløs. Men det tar tid, og det koster :-) Men godt er det. Godt og vondt på samme tid.

[Gjest Jente31]

Det kan være jeg ikke har rett :-) Hvis du er uenig, så er det helt i orden. Poenget er vel å ta til seg det som du føler kan hjelpe deg. Hvis jeg er på bærtur i fh til det jeg sier til deg, så ikke ta til deg det jeg skriver. Du kan også bli sint. Det er helt i orden.

Det som er så vanskelig er at ingen andre kan vite hva som er rett eller galt for en selv. Jeg kan bare gjette, for jeg kjenner deg ikke i rl :-)

Jeg håper du får et godt liv, det er hva jeg håper, for jeg tror du har hatt nok vondt i livet ditt nå.

Jeg jobber for å få et godt liv.. Det gode er at jeg ikke har visst av noe annet. Det er nok derfor jeg er så sliten også tenker jeg. Jeg snubler nok litt på min vei. Men alt i alt går det fremover.

Det er helt utrolig hvor mye god hjelp jeg har hatt her på dol. Og nei, du er ikke på bærtur. Jeg føler du treffer.. Det høres iallefall logisk ut for meg og min situasjon.

Klem til deg

[Gjest Jordbærpiken]

Jeg jobber for å få et godt liv.. Det gode er at jeg ikke har visst av noe annet. Det er nok derfor jeg er så sliten også tenker jeg. Jeg snubler nok litt på min vei. Men alt i alt går det fremover.

Det er helt utrolig hvor mye god hjelp jeg har hatt her på dol. Og nei, du er ikke på bærtur. Jeg føler du treffer.. Det høres iallefall logisk ut for meg og min situasjon.

Klem til deg

Du jobber for det, og du vil klare det. Så lenge du er innstilt på at du kanskje kommer til å snuble litt innimellom.

Tryner stadig vekk jeg! ;-) Som du sikkert har sett.

Ha en fin kveld. Det er lov å være sliten. Skulle bare mangle.

[Gjest Jente31]

Ja, og jeg er ikke sint på ham eller noe sånn lenger. Nå unner jeg ham å få det godt. Han har fått det bedre håper jeg. Jeg har fått det bedre selv om jeg sliter. Jeg ser at vi ikke var særlig bra for hverandre. En runddans, det var det vi hadde. En dårlig dans fra fortiden. To sårede barn.

Det er 6 år siden nå. Og først i fjor klarte jeg å bryte ut av medavhengighetsmønsteret mitt. Selv om forholdet er lenge siden, har jeg hatt slike relasjoner til dem rundt meg. Uten å se det. Før i fjor.

Men nå er jeg mer "meg". Holder på å få en egen kjerne. I meg selv. Mindre grenseløs. Men det tar tid, og det koster :-) Men godt er det. Godt og vondt på samme tid.

Det høres ut som du fortjener å få et godt liv, du også. Men det høres også ut som at du er på vei. Jeg er veldig glad på din vegne.

[Gjest Jente31]

Du jobber for det, og du vil klare det. Så lenge du er innstilt på at du kanskje kommer til å snuble litt innimellom.

Tryner stadig vekk jeg! ;-) Som du sikkert har sett.

Ha en fin kveld. Det er lov å være sliten. Skulle bare mangle.

Det er vel normalt, å tryne slik. Gjør det jeg også Man må vel bare bruke tiden til hjelp.

[Gjest Jordbærpiken]

Det høres ut som du fortjener å få et godt liv, du også. Men det høres også ut som at du er på vei. Jeg er veldig glad på din vegne.

Ja, jeg er på vei :-)

Takk for fine ord.

Ha det godt så lenge. Du har gjort det aller viktigste nå. Du er kommet vekk og kan fokusere på det viktige. Deg og dine barn. :-)

mvh

[Gjest kvinne 46]

Leit å høre at du ikke ble tatt på alvor.

Fikk du i hele tatt noen hjelp?

Trenger ikke svare altså

Siste gang eg var innlagt på psyk. støtta behandleren meg. Den siste psykiateren forstod også korleis det stod til. Men mest har eg tatt eit steg om gangen. Eg greidde ikkje berre hoppe ut i det ukjente. Til det hadde eg for lite erfaring på å greie meg åleine f.eks. økonomisk

Året før eg tok ut separasjon jobba eg med meg sjølv med tanke på leve åleine. Få erfaring på at eg ville greie dei små og store utfordringane.

Når skal du begynne i jobben då?

Eg fekk spørsmål i dag om eg ville jobbe på SFO til hausten. Synst det er kjekt å jobbe litt, men full jobb hadde eg ikkje makta. Har for mykje arbeid å gjere heime til det.

[Gjest Jente31]

Siste gang eg var innlagt på psyk. støtta behandleren meg. Den siste psykiateren forstod også korleis det stod til. Men mest har eg tatt eit steg om gangen. Eg greidde ikkje berre hoppe ut i det ukjente. Til det hadde eg for lite erfaring på å greie meg åleine f.eks. økonomisk

Året før eg tok ut separasjon jobba eg med meg sjølv med tanke på leve åleine. Få erfaring på at eg ville greie dei små og store utfordringane.

Når skal du begynne i jobben då?

Eg fekk spørsmål i dag om eg ville jobbe på SFO til hausten. Synst det er kjekt å jobbe litt, men full jobb hadde eg ikkje makta. Har for mykje arbeid å gjere heime til det.

Tror det er viktig at man tar ett steg i gangen. Her har ting skjedd for fort. Det var som om hele sekken min bare spjæra og alt innholdet rant ut. Klarte ikke tette hullet.

Men jeg forberedte meg også, i lang tid, på å gå fra eksen. Jeg så for meg hvordan ting ville bli, hvordan økonomien ble, familien, hvordan det var å være alene osv.

Men trodde ikke jeg skulle klare å gå. Jeg vurderte det i mange år. Men var ikke sterk nok. Så jeg er stolt over å ha klart dette )

Jeg vet ikke når jeg skal begynne å jobbe enda. Skal snakke med de i neste uke. Gleder meg til å ha noe fast å gå til.

Drar noen dager på ferie i morgen. Skal du ha ferie?

Jeg synes det er flott at du kan si at du ikke kan jobbe mer enn du klarer. Det er så viktig å sette grenser. Jeg jobber (også?) med denn saken. Jeg makter ikke å jobbe fullt selv. Jeg tør ikke heller. Helsa må gå først nå.

[Gjest kvinne 46]

Tror det er viktig at man tar ett steg i gangen. Her har ting skjedd for fort. Det var som om hele sekken min bare spjæra og alt innholdet rant ut. Klarte ikke tette hullet.

Men jeg forberedte meg også, i lang tid, på å gå fra eksen. Jeg så for meg hvordan ting ville bli, hvordan økonomien ble, familien, hvordan det var å være alene osv.

Men trodde ikke jeg skulle klare å gå. Jeg vurderte det i mange år. Men var ikke sterk nok. Så jeg er stolt over å ha klart dette )

Jeg vet ikke når jeg skal begynne å jobbe enda. Skal snakke med de i neste uke. Gleder meg til å ha noe fast å gå til.

Drar noen dager på ferie i morgen. Skal du ha ferie?

Jeg synes det er flott at du kan si at du ikke kan jobbe mer enn du klarer. Det er så viktig å sette grenser. Jeg jobber (også?) med denn saken. Jeg makter ikke å jobbe fullt selv. Jeg tør ikke heller. Helsa må gå først nå.

Trur ikkje det blir tur på meg i år. Mannen skal jobbe i juli. Eg hadde tenkt å ta med dei fire minste og besøke dattera mi i Oslo, men så skal ho pusse opp i leiligheta, og då passer ikkje det så godt. Og så blir det bryllaup her i huset 4.aug :-)

Håper du får ein fin tur.