Uplanlagt graviditet

[Gjest er blitt gravid i moden alder]

Jeg er blitt uplanlagt gravid, til tross for bruk av prevensjon. Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min støtter meg uansett, men har nok innerst inne lyst på et barn til.

Men: Jeg er snart 41 år. Vi har barn fra før. Har hatt flere spontanaborter etter at den siste ble født, og den ene aborten var veldig traumatisk for meg.

Samtidig er jeg egentlig motstander av "provosert" abort, og har tenkt at det ville jeg aldri gå gjennom. På en måte er det likevel blitt mindre "galt" og dramatisk for meg etter spontanabortene. Dessuten tror jeg jo ikke at dette vil gå bra heller - og at det uansett vil ende i en abort. Det ville være for merkelig om det skulle gå denne gangen.

Slik jeg ser det, er det ikke ideelt med et barn til, av økonomiske og praktiske grunner (bolig). Men hvis jeg hadde visst at dette gikk bra, hadde jeg ikke vært i tvil likevel - da hadde jeg ikke vurdert abort.

Men jeg vet ikke om jeg tåler flere spontanaborter. Og tror absolutt ikke at jeg ville tåle en evt. provosert senabort pga oppdaget fosterskade ved fosterdiagnostikk. Jeg frykter rett og slett for min psykiske helse, dersom noe av det blir aktuelt. Samtidig tror jeg heller ikke at vi som familie ville tåle en ekstra belastning ved et handicappet barn.

Og litt dårlig helse, gjør at jeg vet at et eventuelt svangerskap blir veldig hardt for meg, fysisk.

Dette er sikkert forvirrende, og jeg er virkelig forvirret og lei meg. Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Velge den tilsynelatende enkle løsningen og avslutte svangerskapet umiddelbart?

Fortsette svangerskapet, og kanskje oppleve nok en traumatisk spontanabort?

Fortsette svangerskapet, og eventuelt bli satt overfor et fryktelig valg dersom det viser seg at det er noe galt med barnet?

Fortsette svangerskapet, og kanskje få oppleve å bli mamma til en til?

Og hvordan kan jeg bli gravid nå, plutselig - etter mange år hvor prevensjonen har virket helt utmerket. Føler meg trengt inn i et hjørne, og uansett hvilket valg jeg gjør, så blir det galt.

[Gjest Enrosa]

Du virker på meg ikke akkurat i den beste tilstanden for å gjennomføre et svangerskap nå og husk at barnet også krevet mye når det er blitt født. Det er jo ikke bare å komme seg gjennom et sv.skap og få et barn men det skal tas vare på døgnet rundt etterpå også...

[Gjest Også snart 41.]

Du jubler ikke akkurat. Du frykter din psykiske helse og jeg leser gjennom linjene at familiesituasjonen ikke er helt stabil?

Jeg ville valgt abort, men det er meg. Jeg ville ikke startet med småbarn igjen i denne alderen, men dette er det bare du og mannen din som kan finne ut av.

[Gjest er blitt gravid i moden alder]

Du jubler ikke akkurat. Du frykter din psykiske helse og jeg leser gjennom linjene at familiesituasjonen ikke er helt stabil?

Jeg ville valgt abort, men det er meg. Jeg ville ikke startet med småbarn igjen i denne alderen, men dette er det bare du og mannen din som kan finne ut av.

Takk for svar. Familiesituasjonen er stabil i den forstand at ekteskapet er solid. Men vi har vært gjennom mye, og en del av det har jeg personlig slitt veldig med å komme over. Mannen min er bunnsolid.

Vi har usikker økonomi i øyeblikket, siden en av oss er "mellom jobber", men tror det vil endre seg raskt.

Jeg vet ikke hva vi kommer til å gjøre, dette er veldig vanskelig.

[Gjest er blitt gravid i moden alder]

Du virker på meg ikke akkurat i den beste tilstanden for å gjennomføre et svangerskap nå og husk at barnet også krevet mye når det er blitt født. Det er jo ikke bare å komme seg gjennom et sv.skap og få et barn men det skal tas vare på døgnet rundt etterpå også...

Sant nok, men akkurat det å ta vare på barnet - dersom alt går bra - er jeg ikke veldig bekymret for. Det er alt det andre som kan skje før vi kommer så langt, som er så vanskelig.

[Mista nikket]

Takk for svar. Familiesituasjonen er stabil i den forstand at ekteskapet er solid. Men vi har vært gjennom mye, og en del av det har jeg personlig slitt veldig med å komme over. Mannen min er bunnsolid.

Vi har usikker økonomi i øyeblikket, siden en av oss er "mellom jobber", men tror det vil endre seg raskt.

Jeg vet ikke hva vi kommer til å gjøre, dette er veldig vanskelig.

Du er 41 nå. Når barnet blir 15 og konfirmant er du nærmere 57. Det er omtrent der jeg er nå og jeg hadde ikke maktet, tror jeg, å ha en tenåring nå med alt det innebærer. Jeg leser at det ikke er et ubetinget ja eller nei, det er ikke noe glede i svangerskapet. Da hadde jeg tatt en abort, også av helsemessige og andre årsaker som du sliter med. Hva du gjør er helt og holdent deres valg. Ikke la andre påvirke deg sine meninger og at du gjør valg utfra andre forteller hva du skal

[nanny911]

Hvis jeg var i sterk tvil, ville jeg latt naturen råde :-)

Jeg er på din alder og har de barna jeg trenger, hehe, men likevel altså...

[laban]

Føler med deg, sånt er veldig vanskelig. Jeg har selv sterilisert meg for å slippe å komme i den situasjonen. Jeg fikk barn nr. 2 da jeg var nesten 40, men det var etter mange års prøving.

Hvis du er langt nok på vei (minst 7-8 uker) kunne du kanskje få tatt en UL? Jeg husker en her som etter mange kvaler skulle ta abort. Da dagen kom, så de på UL at det ikke var liv i fosteret, så hun følte seg mye bedre enn hun fryktet hun ville gjort.

Jeg synes ikke du skal tenke på at du gjør noe galt om du velger å ta abort. Du har brukt prevensjon, den sviktet - og du tar konsekvensen av situasjonen bl.a. av hensyn til de barna dere allerede har. Den gangen man måtte søke om abort (og før P-pillen ble vanlig), var det mange av de som ble gravide med uønskede "attpåklatter" som lot abortnemda ta avgjørelsen...

Det "eneste" du risikerer ved å gjøre det, er å få kvaler etterpå (jeg mener ikke at det er noen bagatell). Men kanskje du kan unngå å angre ved å fokusere på at det virker som om kroppen din ikke takler flere svangerskap, ref. spontanabortene.

Ved å fortsette svangerskapet, er risikomomentene litt flere - for at du aborterer igjen og for at det skal være noe galt med barnet. Dette siste er det svært små sjanser for i forhold til SA-risikoen, i motsetning til hva mange tror. Men risikoen ER jo økt i forhold til da du var yngre.

Jeg tok selv fostervannsprøve da jeg var gravid med den yngste, men slapp heldigvis å ta noen avgjørelse ut fra resultatet. Jeg synes du har både "lov til" og plikt til å vurdere om familien tåler å evt. gå gjennom fosterdiagnostikk. Men ta imot tilbudet om genetisk veiledning hvis du går videre med svangerskapet, da får du nyttig informasjon om akkurat ditt tilfelle.

Det er bare du som kan vurdere disse tingene riktig opp mot hverandre, jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet uansett.

[morsan]

Føler med deg, sånt er veldig vanskelig. Jeg har selv sterilisert meg for å slippe å komme i den situasjonen. Jeg fikk barn nr. 2 da jeg var nesten 40, men det var etter mange års prøving.

Hvis du er langt nok på vei (minst 7-8 uker) kunne du kanskje få tatt en UL? Jeg husker en her som etter mange kvaler skulle ta abort. Da dagen kom, så de på UL at det ikke var liv i fosteret, så hun følte seg mye bedre enn hun fryktet hun ville gjort.

Jeg synes ikke du skal tenke på at du gjør noe galt om du velger å ta abort. Du har brukt prevensjon, den sviktet - og du tar konsekvensen av situasjonen bl.a. av hensyn til de barna dere allerede har. Den gangen man måtte søke om abort (og før P-pillen ble vanlig), var det mange av de som ble gravide med uønskede "attpåklatter" som lot abortnemda ta avgjørelsen...

Det "eneste" du risikerer ved å gjøre det, er å få kvaler etterpå (jeg mener ikke at det er noen bagatell). Men kanskje du kan unngå å angre ved å fokusere på at det virker som om kroppen din ikke takler flere svangerskap, ref. spontanabortene.

Ved å fortsette svangerskapet, er risikomomentene litt flere - for at du aborterer igjen og for at det skal være noe galt med barnet. Dette siste er det svært små sjanser for i forhold til SA-risikoen, i motsetning til hva mange tror. Men risikoen ER jo økt i forhold til da du var yngre.

Jeg tok selv fostervannsprøve da jeg var gravid med den yngste, men slapp heldigvis å ta noen avgjørelse ut fra resultatet. Jeg synes du har både "lov til" og plikt til å vurdere om familien tåler å evt. gå gjennom fosterdiagnostikk. Men ta imot tilbudet om genetisk veiledning hvis du går videre med svangerskapet, da får du nyttig informasjon om akkurat ditt tilfelle.

Det er bare du som kan vurdere disse tingene riktig opp mot hverandre, jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet uansett.

For et bra og velbalansert innlegg! :-)

[GoodTimes]

Sant nok, men akkurat det å ta vare på barnet - dersom alt går bra - er jeg ikke veldig bekymret for. Det er alt det andre som kan skje før vi kommer så langt, som er så vanskelig.

Hadde det vært meg så ville jeg valgt abort så fort som mulig. Så er det over, og så kan du begynne å legge det bak deg. Jeg syns ikke at det virker som om du er i noen god form til å gå inn i et svangerskap.

Det er ikke alt naturen gjør, som er smart eller godt for noe.

[Linnea78]

Uansett hva slags råd du får her er det du selv som må ta avgjørelsen. Håper du velger rett, og ikke tar ett valg du angrer på om ett år. Jeg vet hva jeg ville valgt.

[Gjest Lotus78]

Har du pratet med legen din ang. mulighet for å kunne sykmeldes i hele svangerskapet grunnet tidligere spontanaborter og din alder. Jeg får inntrykk av at du ønsker dette barnet selv om det ikke var planlagt, men at du er redd for at barnet ikke er friskt og at din fysiske og psykiske helse ikke skal holde. Jeg er ikke motstander av abort og det må være den enkeltes valg å ta.

[Gjest lykke til]

Jeg synes det blir feil å ta abort fordi det ikke passer helt, så jeg synes du skal se hvordan det går.

Få samtale med lege/jordmor og hør hva de sier.

[Gjest savner_å_være_gravid]

Er selv i moden alder, og noen måneder før jeg fyllte 39 ble jeg gravid. Jeg ble raskt klar over at jeg ikke hadde mye lyst på et nytt svangerskap, og etter mye frem og tilbake var jeg hos legen og skrev under på begjæring om svangerskapsavbrudd. Var også til forundersøkelse før abort. Da ble det klart for meg at dette ble helt feil for meg. Neste dag, ringte jeg å avlyste aborten, etter en søvnløs natt. Selv om legen min hadde rådet meg til å ta abort pga. min helse. Jeg var sykemeldt hele svangerskapet, som faktisk ble en fin tid for meg. Det ble så koselig etterhvert at jeg sliter med lysten på flere barn nå, men vi har satt strek.

Det jeg vil frem til er at man skal være forsiktig med å begå overgrep mot seg selv, og tvinge seg til å gå igjennom aborter man egentlig ikke ønsker. Vet om ei som er innlagt på psykiatrisk nå og sliter med en abort hun syntes hun måtte ta, selv om hun egentlig var imot abort. Det går an å legge forholdene til rette for å hjelpe kroppen til å klare strabasene! Det er min erfaring, og jeg ser andre her er inne på det samme!

Jeg vet ihvertfall hva jeg hadde gjort, jeg hadde latt naturen gå sin gang=) Men, det hadde vært MITT valg. Dette er ditt! Og ja denne abortvalgsituasjonen er ubehagelig ensom, det er nå ihvertfall min erfaring!

[thuva1365380402]

Takk for svar. Familiesituasjonen er stabil i den forstand at ekteskapet er solid. Men vi har vært gjennom mye, og en del av det har jeg personlig slitt veldig med å komme over. Mannen min er bunnsolid.

Vi har usikker økonomi i øyeblikket, siden en av oss er "mellom jobber", men tror det vil endre seg raskt.

Jeg vet ikke hva vi kommer til å gjøre, dette er veldig vanskelig.

Føler med deg. Dette er nok et veldig vanskelig valg å ta, men tror nok du må følge magefølelsen på dette. Ønsker deg uansett lykke til.

Jeg er selv snart 41 år, og småbarnsmor til en på 9 mnd og en på snart 4,5 år. Men jeg har ikke gått gravid, så det kan jeg jo ikke uttale meg noe om hvordan er. Har adoptert.

Lykke til!