Ny behandler - nytt problem - ny behandling

[Orio]

Jeg har nå vært i psykiatrien noen år, og vært innom en del forskjellige behandlere, og de har vært veldig forskjellige.

Først angst og depresjon på grunn av store påkjenninger, behandling AD og sobril ved behov, og rådet til å legge meg ned en time hver ettermiddag og slappe av. Det hjalp faktisk å slappe av, jeg følte meg i bedre form resten av dagen/kvelden (når jeg passet på å følge rådet.) De dagene jeg tok en hvil på ettermiddagen sov jeg faktisk også mye bedre om natten.

Angsten ble veldig ille, jeg fikk alvorlige selvmordsplaner fordi ingenting lot til å hjelpe, og ble innlagt med panikkangst og selvmordsfare. Jeg byttet AD og fikk kognitiv terapi, og det hjalp en del. Panikkanfallene var ikke lenger så ille, og den kognitive terapien ga meg større kunnskap om min egen angst og hvordan jeg skulle forholde meg til den.

Etterhvert under innleggelsen ble det også oppdaget og fokusert på at jeg var ganske ustabil, og at hvordan jeg hadde det var veldig avhengig av folkene jeg var sammen med. Jeg fikk lamictal for å stabilisere det. Dosen ble langsomt økt.

Utskriving og ny behandler, som mente en del av mine plager kunne skyldes at jeg tok for mye medisiner, noe som ble avkreftet ved blodprøve, og lamictal ble igjen økt. Det er nok denne behandleren jeg i størst grad har følt har sett "hele" meg. Jeg fikk psykodynamisk psykoterapi, med stor vekt på å bedre selvbildet og selvfølelsen. Jeg følte at jeg i terapien kunne ta opp det som plaget meg, rare tanker jeg måtte ha, følelser som til tider kunne svinge i hytt og pine. Jeg ble ikke avvist hvis det jeg tok opp ikke passet inn i et fastlagt mønster, jeg fikk lov til å forklare hva jeg tenkte og hvordan jeg hadde opplevd forskjellige situasjoner, før det ble trukket en konklusjon. (Saken er jo at noen ganger kan jeg bli ganske usikker på hva som er "normalt" og hva som er ledd i psykisk sykdom.) Resultatet ble at når behandler sa at det var helt vanlig å oppleve ting på den og den måten, så ble jeg beroliget og slo meg til ro med det. Det var nok denne behandleren som åpnet øynene mine for hvordan behandlingen kan omfatte hele mennesket, ikke bare et ferdig definert sett med symptomer.

Nok en behandler, denne gangen med fokus på angst og eksponering, med en stor grad av press, noe som ikke fungerte særlig bra for meg, jeg ble tvert i mot satt et godt stykke tilbake da behandlingen startet fordi jeg ikke taklet presset. Alt som ikke passer inn i angstdiagnosen blir avskrevet som uviktig, helt uten videre. Jeg får ikke sjansen til å forklare hva jeg mener så jeg kan føle meg rimelig sikker på at behandler forstår hva jeg snakker om. Jeg føler meg rett og slett avvist når jeg tar opp ting jeg synes er problematisk, og derfor kvier jeg meg veldig for å gjøre det.

Nå har det også "dukket opp" tvangsproblemer, som også skal løses ved hjelp av eksponering og mest mulig press. Jeg takler det fortsatt like dårlig, blir presset for stort går jeg langt tilbake, noen ganger lenger bakover enn utgangspunktet.

Midt oppi alt dette bruker jeg lamictal, som visstnok skal hjelpe mot bipolar lidelse, kanskje særlig mot bipolar 2 som lett viser seg ved gjentatte depresjoner. Det er jeg plaget av, har vært det lenge. Og lamictal har vært til stor hjelp for meg, jeg svinger langt fra like mye som før jeg begynte med den. (Vanlige AD var ikke nok til å stoppe svingningene, selv om jeg kom opp i veldig høye doser.) Tyder ikke det at jeg faktisk har såpass god effekt av lamictal på at jeg har flere problemer enn angst/tvang? Jeg føler meg nesten fristet til å kutte ut lamictal så den nye behandleren kan se hvordan jeg fungerer uten. (Jeg gjorde et forsøk i fjor sommer, men det skar seg fullstendig, datt rett ned i en skikkelig depresjon med nesten kontinuerlige selvmordstanker/fantasier/planer.)

Hvordan kan jeg vite hvilken behandler jeg skal stole på? Hvem som har gitt meg den beste behandlinge? Jeg har ikke så veldig stor tillit til min nåværende behandler, fordi jeg, som nevnt, blir avfeid hvis jeg prøver å forklare noe som plager/bekymrer meg. (Bare så det er sagt, jeg dukker ikke opp med et nytt problem hver gang, det jeg tar opp er ting jeg har tenkt på en stund og som har kommet til uttrykk på forksjellige måter over litt tid.)

Hva skal jeg gjøre for å få min nåværende behandler til å lytte til det jeg sier, selv om det ikke passer inn i "skjema"?

[Gjest maybeIshold]

Man skal kanskje ikke si slik, men jeg har lagt merke til nicket ditt over et par år, og ment lenge at du trolig er bipolar. Ikke fordi du har beskrevet (før idet siste) hypomanier, men fordi jeg kjenner igjen så utrolig hardt måten du beskriver depresjonshelvete på...

Ikke slutt på lamictal!!

[Gjest ja,ja, de hjelperne....]

Skaff deg nye behandlere. Du blir jo utsatt for metoder som er rent skadelig for deg, de gjør deg sykere. Mange mennesker trenger å få være i fre, for å komme seg.

Skal de ha noen hjelpere, er hele grunnlaget, at det er tillit mellom pasient og den en skal få støtte av. At pasienter feilbehandles av ivrige uerfarne "teraputer" som ikke engang kan det mest elementære: Relasjonen er viktigst.

Føler en seg dårlig behandlet, er sjansen stor for en forverring av tilstanden.

Du blir utsatt for en "vi vest best" holdning. Antakelig en ufølsom person, som ennå ikke har ært å lytte nøye etter hvilken respons pasienten gir.

Eksponeringskurs er sikkert bra for enkelte med angstlidelelser. Når du møter "hjelpere" som skråsikkert vet hva som er best for deg, bør alle varselbjellene ring. Slike mennesker er så overbeviste om sin egen fortreffelighet, at de stenger både ører og øyne

De er så kunnskapsløse, at de tror èn metode passer på alle mennesker, med samme diagnose. Nei, fytti rakkern. Jeg skjønner alvoret, du trenger hjelp, men: Du trenger hjelp fra en psykiater, som duger. Forsøk å bruke det har av krefetr, på å finne en ny psykiater, forsøk hvis det er mulig, å fiinne en eldre erfaren psykiater, for det syns jeg du fortjener etter så mye grov feilbehandling - som faktisk gjør deg sykere.

Du skal bare vite, at det stadig kommer "fantastiske" nye metoder. Noen unge psykologer/uerfarne med manglende livsvisdom og erfaring, mister vettet fullsteendig. De kjører metoden ut på pasienter, de er så maniske på den nye, fantastiske metoden, at de ikke ser når pasienter responerer negativt.

Desverre består verden av flest idioter, når en nød og trenger hjelp, er det viktig at du skaffer deg støtte på å ikke bli plaget mere nå. Men få den behandlingen som er viktig for deg. Andre her innepå forumet vet sikkert mere og pasientrettigheter, eller en kan søke på nettet. Lykke til! Easy does it!

[Orio]

Man skal kanskje ikke si slik, men jeg har lagt merke til nicket ditt over et par år, og ment lenge at du trolig er bipolar. Ikke fordi du har beskrevet (før idet siste) hypomanier, men fordi jeg kjenner igjen så utrolig hardt måten du beskriver depresjonshelvete på...

Ikke slutt på lamictal!!

Hvis det er greit er det et par ting jeg gjerne skulle hatt svar på i forbindelse med bipolar 2/hypomani.

Er redusert søvnbehov vanlig ved/symptom på hypomani? Jeg sover lite for tiden, kan sitte oppe til langt på natt, men merker ikke på dagtid at jeg er trøtt eller har fått for lite søvn.

Hva med evnen til å tenke klart/følge en lengre tankerekke når du selv tenker? Hvis jeg prøver å forklare hva jeg mener glemmer jeg enten konklusjonen før jeg er halvveis, eller jeg glemmer hva jeg prøvde å forklare, gjerne begge deler, fordi tankene fyker av gårde uten at jeg klarer å holde følge med dem, eller fordi det dukker opp noe annet som fenger meg før jeg er ferdig.

Og hvorfor i all verden er det egentlig meningen jeg skal gå på lamictal når behandleren min mener det som feiler meg er angst og tvangsproblemer?

[Orio]

Skaff deg nye behandlere. Du blir jo utsatt for metoder som er rent skadelig for deg, de gjør deg sykere. Mange mennesker trenger å få være i fre, for å komme seg.

Skal de ha noen hjelpere, er hele grunnlaget, at det er tillit mellom pasient og den en skal få støtte av. At pasienter feilbehandles av ivrige uerfarne "teraputer" som ikke engang kan det mest elementære: Relasjonen er viktigst.

Føler en seg dårlig behandlet, er sjansen stor for en forverring av tilstanden.

Du blir utsatt for en "vi vest best" holdning. Antakelig en ufølsom person, som ennå ikke har ært å lytte nøye etter hvilken respons pasienten gir.

Eksponeringskurs er sikkert bra for enkelte med angstlidelelser. Når du møter "hjelpere" som skråsikkert vet hva som er best for deg, bør alle varselbjellene ring. Slike mennesker er så overbeviste om sin egen fortreffelighet, at de stenger både ører og øyne

De er så kunnskapsløse, at de tror èn metode passer på alle mennesker, med samme diagnose. Nei, fytti rakkern. Jeg skjønner alvoret, du trenger hjelp, men: Du trenger hjelp fra en psykiater, som duger. Forsøk å bruke det har av krefetr, på å finne en ny psykiater, forsøk hvis det er mulig, å fiinne en eldre erfaren psykiater, for det syns jeg du fortjener etter så mye grov feilbehandling - som faktisk gjør deg sykere.

Du skal bare vite, at det stadig kommer "fantastiske" nye metoder. Noen unge psykologer/uerfarne med manglende livsvisdom og erfaring, mister vettet fullsteendig. De kjører metoden ut på pasienter, de er så maniske på den nye, fantastiske metoden, at de ikke ser når pasienter responerer negativt.

Desverre består verden av flest idioter, når en nød og trenger hjelp, er det viktig at du skaffer deg støtte på å ikke bli plaget mere nå. Men få den behandlingen som er viktig for deg. Andre her innepå forumet vet sikkert mere og pasientrettigheter, eller en kan søke på nettet. Lykke til! Easy does it!

Når jeg leser det du har skrevet får jeg dårlig samvittighet overfor behandleren min, tenk å fremstille h*n på en måte som skaper så sterke reaksjoner. Men det er en sann (i den grad en subjektiv opplevelse kan være "sann") av hvordan jeg opplever situasjonen.

På meg virker det som hver ny behandler har sitt interessefelt og kjenner igjen og fokuserer bare på de symptomer/problemer som faller inn under det.

[Gjest maybeIshold]

Hvis det er greit er det et par ting jeg gjerne skulle hatt svar på i forbindelse med bipolar 2/hypomani.

Er redusert søvnbehov vanlig ved/symptom på hypomani? Jeg sover lite for tiden, kan sitte oppe til langt på natt, men merker ikke på dagtid at jeg er trøtt eller har fått for lite søvn.

Hva med evnen til å tenke klart/følge en lengre tankerekke når du selv tenker? Hvis jeg prøver å forklare hva jeg mener glemmer jeg enten konklusjonen før jeg er halvveis, eller jeg glemmer hva jeg prøvde å forklare, gjerne begge deler, fordi tankene fyker av gårde uten at jeg klarer å holde følge med dem, eller fordi det dukker opp noe annet som fenger meg før jeg er ferdig.

Og hvorfor i all verden er det egentlig meningen jeg skal gå på lamictal når behandleren min mener det som feiler meg er angst og tvangsproblemer?

Det du beskriver er helt typisk for hypomani. Opplagt tross lite søvn, tanker som raser gjennom hodet.

Det siste spm vet jeg ikke. Kanskje fordi han ser det hjelper da.Og de bruker Lamictal til mye fordi det er så godt medikament at de prøver det ut til angst også. Synes å huske omtrent alle fikk Lamictal da jeg var innlagt på et dps, selv de som "bare" hadde angst. Fikk lamictal og zyprexa osv når de ikke hadde nytte av ssri.

Men mange behandlere er svært imot det å sette en bipolar diagnose, fordi de har sitt eget bilde av en "ekstrem stormende manisk-depressiv lidelse", de har et bilde inni hodet sitt for hvordan en mani er, så de nekter sette diagnosen bipolar på oss andre som har mildere former. De vil heller sette diagnosen som personlighetsforstyrrelser eller traumer osv, det passer bedre med bildet de har i hodet sitt. Vet av tilfeller der noen etter SCID-intervju med bekreftet bipolar lidelse, god virkning av lamictal, ny sykdom ved slutt av lamictal etc-så vil ikke psykologen gå god for diagnosen likevel.

Det er sikkert gode behandlere i det fulle og hele, men akkurat dette er kritkkverdig.

Det er noe man vet nå, at det fins et helt spekter av bipolar lidelser, så en trenger faktisk ikke være spinn manisk slik som det sikkert sto i lærebøkene deres eller noen av pasienter de har møtt under utdannelsen etc...

Det er kritikkverdig fordi depresjoner ødeleggger livet ditt, gir fare for selvmord, og det fins god behandling, men den er altså ikke sikkert blir gitt deg.

Håper du ikke slutter på lamital.