memento mori

[Gjest renita]

Hei Dette er sikkert ikke lett å svare på men likevel.. Jeg er sykepleier og jobber på et sykehus med tilgang til midler. Jeg har i fler år hatt suicidale tanker, men ingen handlinger. Det som er endret nå er detaljerte planer om selve handlingen. Jeg har ikke tidligere kommet så nære å gjøre noe aktivt. Jeg hadde en periode forrige høst på to mnd som jeg var langt nede når dette forandret seg. Jeg har aldri truet med å ta livet mitt. Dersom jeg gjør det vil jeg bli forhindret i å utføre det. Jeg vil ikke ha oppmerksomhet.Får meg ikke til å søke hjelp fordi jeg ikke vil ha hjelp. Før var familie og venner et hinder, men ikke nå lenger. Jeg ønsker å dø og vet godt hvordan jeg skal gjennomføre dette. Dette går det jo ikke ann å snakke høyt om. Derfor lurer jeg på om det er fler som har det slik? Er om dette er vanlig? Er det fler som har det sånn uten å si noe? Hva ville skjedd dersom jeg fortalte dette til legen min? Hvilke konsekvenser ville det fått?

[Gjest Happiness]

Får du noe som helst hjelp da? Psykoterapi av noe slag? Eller medisinsk hjelp? Sannsynligvis ville vel legen din begynt å se nærmere på tiltak som kunne hjulpet deg hvis du fortalte om de suicidale tankene eller planene dine. Jeg tror mange av oss i perioder har slike tanker. Og leger er vant til å få høre om dem også. Og det å ha lagt planer trenger ikke bety at det må settes ut i livet.

Hva kan du gjøre for det selv når du har svært lite å tape? Har du prøvd det meste?

Vh

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Når du ikke sier dette til noen,er det fint at du søker råd her inne. Det er flere som sliter som kan ha selvmordstanker. Ut fra det du skriver virker det som om dine suicidaltanker har vært veldig fremtredende og at du nå er også begynt å tenke på mulige suicidalmåter. Det er flere som ikke sier noe om slike tanker og handlinger, som ikke deler dette med andre og som bare stenger alt inni seg. I forhold til befolkningen som helhet er det ikke vanlig å tenke på å ta livet av seg og ha dødsønske. Hos personer som sliter psykisk kan dette være en problemstilling, men langt fra for alle.

Det som er rett å gjøre er selvsagt å si det til fastlegen din. Du trenger en som kan vise deg videre så du får hjelp. Du trenger også å ha en å betro deg til, det vil garantert føles som en lettelse. Så konsekvensen er at du kan få det bedre:) Kanskje tenker du på jobbmessige konsekvenser? For å si det sånn:det er LANGT mer bekymringsfullt at du som sykepleier på sykehus går med slike hyppige tanker alene, enn om du forteller det til legen og får adekvat hjelp. Kan være du trenger en sykemelding fordi du har "har tilgang til midler" på sykehuset som du sier. Altså dersom denne tilgangen øker risikoen for at du vil kunne utføre en selvmordshandling.

[Gjest policy]

Veldig mange har suicidale tanker under en depresjon. Suicide tanker skal alltid tas alvorlig. En lege vil kunne hjelpe deg med henvisninger og evt. medisiner. At du er sykepleier utgjør ingen forskjell for legen. Som sykepleier har du naturlig nok tilgang til medisiner, men alle mennesker har tilgang til evt. metoder til suicid.

[Gjest Jente31]

Jeg betrodde slike tanker til nhd og her på DOL. Jeg hadde aldri før sagt det til noen. Spurte også om det var dumt å si dette til legen. Dette fikk ikke noen konsekvenser for min del. Mulig tok legen meg enda mer på alvor. Jeg sa det som det var, at jeg ikke sier det for å få oppmerksomhet, men for å vise mine sanne tanker og fortvilelse.

Har i tillegg følt meg som en dårlig mor, fordi jeg i hele tatt har tenkt slike tanker.

Men jeg vet også med meg selv, at jeg er for feig til å gjøre disse tankene om til handling. Og i tillegg ville det vært flaut for meg om det i skulle bli et mislykket forsøk også. Men jeg har ønsket det gikk an å legge seg ned å bare sove resten av livet..

Jeg har vært deprimert lenge, uten å forstå det. Dessuten ville jeg ikke innse det. Jeg, som var så sterk liksom? Jeg gjorde også alt for å skjule dette ovenfor andre. Det føltes som et nederlag å vise at jeg slet psykisk. Ikke orket jeg å få noen innpå meg heller.

I fjor høst må jeg ha møtt veggen totalt. Jeg orket ikke mer. Jeg sa t.o.m opp jobben min, fordi jeg ikke ville at kollegaene mine skulle vite at jeg led på denne måten. For utad så det altså helt annerledes ut.

Men jeg bestemte meg for å ikke gi opp. Jeg måtte gi livet en sjanse. Derfor begynte jeg å søke info her på DOL. Om depresjon mm. Jeg brukte søk funksjonen, og jeg stilte spm om ting jeg ikke fant ut av på den måten. I tillegg fikk jeg mye støtte og hjelp her. Og kommet et stykke på vei på denne måten. Jeg har mao valgt å gi hjelpeapparatet en sjanse. Jeg får snart min utredning på DPS.

Vel, det jeg prøver å formidle, er at det finnes hjelp å få. Men det er om å gjøre å ville ta i mot den.

Jeg håper at du vil søke hjelp. Legen vil helt sikkert ta deg på alvor. H*n er godt vant til slike probolemer. Og om du synes det er vanskelig å snakke om det, så skriv et brev. Det gjorde jeg. Og det hjalp. Det har også hjulpet meg å henvise til råd herfra. For jeg har problemer når det gjelder å snakke om meg selv og mine plager.

Klem fra meg