Gå til innhold

Vanskelig alder.


Gjest hjelpe_og_trøste
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest hjelpe_og_trøste

Sønnen min på 12 (13 i januar) er fryktelig vanskelig for tiden, har vært det en stund. Han egler og terger så det er helt grusomt. Kaller meg de styggeste skjellsord og slår, sparker etc. Jeg har blåmerker oppetter lårene.

I dag hadde vi tanten hans på besøk. Jeg hadde stekt masse pannekaker og serverte te og brus. Hver gang jeg åpnet munnen var han der, kritiserte/hermet/kallte meg feite gris o.l. Og det er ikke bare i dag, men nå den siste tiden.

Jeg overser det som regel, men nå er jeg veldig stresset inni meg. Føler han tar energien helt ifra meg.

Han kom i stemmeskifte for kort tid siden, og tenker nok hormonene danser rundt i kroppen på han. Jeg VET det er ikke lett, jeg har da vært i puberteten selv.

Men ofte lurer jeg på hvor jeg skal hente energien fra.......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest nsdofSHGDO

Det er helt uakseptabel oppførsel og ikke normalt! Er pappaen inne i bildet? Hva sier han eventuelt? Og oppfører han seg slik?

Har dessverre ingen gode råd, men det er ikke slikt en mor skal tåle og det at ignoreringen ikke fungerer gjør at andre ting må prøves.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hjelpe_og_trøste

Det er helt uakseptabel oppførsel og ikke normalt! Er pappaen inne i bildet? Hva sier han eventuelt? Og oppfører han seg slik?

Har dessverre ingen gode råd, men det er ikke slikt en mor skal tåle og det at ignoreringen ikke fungerer gjør at andre ting må prøves.

Ja, da må du gi meg et råd, for jeg orker ikke dette lenger. Det er så jeg kvier meg til å stå opp på morgenen.

Hva ville du gjort?

Han er frekk og stygg med sin far også. Faren kjefter på han, det gjør ikke jeg. Men det hjelper ikke. På skolen er ( før ferien da) han eksemplarisk, høflig mot frøken og hyggelig og grei med sine medelever.

Det verste er at datteren min var akkurat likedan da hun var på hans alder. Hadde ingen respekt for meg. Hun er nå 22 (snart 23) og hun er nå så snill og god.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tasse

Du må ikke overse hans dårlige oppførsel. Du trenger ikke kjefte, men han må gjøres oppmerksom på at han har en uakseptabel oppførsel. Hvordan skal han skjønne hva som er riktig/galt hvis han ikke får tilbakemelding på oppførselen sin?

Du må iallfall ikke tolerere slag og spark. Å bruke vold er helt uakseptabelt.

Puberten er en brytningstid, og ei tid da mange unge trenger ekstra omsorg, rettledning og grensesetting for å bli "gagns mennesker".

Syns du skal ta en prat med sønnen din om hva du forventer av oppførsel fra en "stor" gutt. Hvis du ikke får han i tale, bør du kontakte skole/PPT for råd og veiledning. Det gagner verken deg eller gutten din å ha det på det viset du beskriver.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hjelpe_og_trøste

Du må ikke overse hans dårlige oppførsel. Du trenger ikke kjefte, men han må gjøres oppmerksom på at han har en uakseptabel oppførsel. Hvordan skal han skjønne hva som er riktig/galt hvis han ikke får tilbakemelding på oppførselen sin?

Du må iallfall ikke tolerere slag og spark. Å bruke vold er helt uakseptabelt.

Puberten er en brytningstid, og ei tid da mange unge trenger ekstra omsorg, rettledning og grensesetting for å bli "gagns mennesker".

Syns du skal ta en prat med sønnen din om hva du forventer av oppførsel fra en "stor" gutt. Hvis du ikke får han i tale, bør du kontakte skole/PPT for råd og veiledning. Det gagner verken deg eller gutten din å ha det på det viset du beskriver.

Lykke til!

Jeg har snakket så mye med han. Hver gang begynner han å dunke hodet sitt i sofaen eller bordet, slår seg selv i hodet eller kaster seg frem og tilbake.

Han har cerebral parece og jeg tror han har komplekser for utseendet. Han går jo ikke som andre barn. Det er vondt, dette.

Jeg har sagt til han at vi kan ikke ha det slik, vi kan ikke slå og sparke hverandre. Da må vi heller si hva som er galt.

Fikk litt sjokk da jeg var på toalettet i kveld, jeg hadde 3-4 blåmerker oppover lårene.

Jeg tror nok han er forferdelig lei seg fordi han er og går litt annerledes.

Livet og verden er ikke enkel for alle og enhver........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Speak

En slik oppførsel er ikke akseptabel fra noen.

1. Det er ikke lov å bruke vold. UANSETT. Det skal få følger.

2. Det er ikke lov å bruse psykisk vold. Dvs. si stygge ting til hverandre.

Dette må du jobbe med. Dvs. snakk med han først og si at nå blir det en endring her. Fortell også KLART hva følgene blir om han gjør dette EN gang til, og følg opp dette.

Finn sanksjoner som er VELDIG TØFFE. Hva liker han godt. (TV, TV-spill, Sykling, lommepenger, må gjøre husarbeide....) Ta fra han den goden som er mest alvorlig for han. Føste gangen kanskje for 1 dag, neste gang for 3 dager, og neste gang for en uke.

Dette viser at DU bestemmer, og at denne oppførselen er helt uakseptabel for deg.

Du kommer nok til å få 1-2 tøffe uker, men etter det er du sikkert kvitt størstedelen av problemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Lillemus

Jeg har snakket så mye med han. Hver gang begynner han å dunke hodet sitt i sofaen eller bordet, slår seg selv i hodet eller kaster seg frem og tilbake.

Han har cerebral parece og jeg tror han har komplekser for utseendet. Han går jo ikke som andre barn. Det er vondt, dette.

Jeg har sagt til han at vi kan ikke ha det slik, vi kan ikke slå og sparke hverandre. Da må vi heller si hva som er galt.

Fikk litt sjokk da jeg var på toalettet i kveld, jeg hadde 3-4 blåmerker oppover lårene.

Jeg tror nok han er forferdelig lei seg fordi han er og går litt annerledes.

Livet og verden er ikke enkel for alle og enhver........

Ikke unnskyld ham med at han har cp! Det er ikke noe i veien med hjernen hans vel?!

Jeg hadde sendt ham på rommet om han hadde snakket slik til meg mens vi hadde besøk (ellers også for den del!). Slag og spark er overhode ikke akseptabelt, rett på rommet og miste en eller annen gode som Speak foreslår. Forklar ham det først, han kommer garantert til å sjekke ut om du virkelig mener det - og det gjør du!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest togli

Jeg ville _ikke_ oversett det!! Skjønner tanken om å prøve å vise han minst mulig oppmerksomhet, men likevel blir det feil her. Oppførselen hans er fullstendig uakseptabel!!

Sett deg ned og snakk med han en dag han er rolig og i godt humør. Fortell hva denne oppførselen gjør med deg og at du fra nå av ikke aksepterer en slik oppførsel. Skjer det en _eneste_ gang til, så får det konsekvenser. Du må avtale hvilke konsekvenser.. Hva vil han mislike å miste? Data? Ut med venner? Lommepenger etc.?

Evt. kan du bestemme at for hver gang han har slik dårlig oppførsel, så fjerner du en ting fra rommet hans (TV, data eller andre ting). Om senga må ut tilslutt, så greit nok;)

Her må du bare sette alle kluter til!!

Du kan også gi han tips til hva som er okei oppførsel når han er sint. Du kan avtale at du f.eks. aksepterer at han blir sinna og sier hva han mener. Han får allikevel ikke lov å hyle, skrike og slå deg. Det kan være lurt å lære han at han kan gå på rommet og at det kan være lov å smelle litt i dørene når han er sint. Det kan virke som han trenger litt hjelp til å forstå hva som er okei oppførsel. Nå er det uhyre viktig at du samtidig ber han om unnskyldning for de gangene du har ropt og kjeftet på han (hvis du har gjort det?). Du lover i så fall at også du skal skjerpe deg ;)

Vær konsekvent og jobb aktivt med dette en tid framover, så håper jeg virkelig du vil se positive resultater! Dette er ikke gøy for noen av dere :-/

Lykke til:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest togli

Jeg har snakket så mye med han. Hver gang begynner han å dunke hodet sitt i sofaen eller bordet, slår seg selv i hodet eller kaster seg frem og tilbake.

Han har cerebral parece og jeg tror han har komplekser for utseendet. Han går jo ikke som andre barn. Det er vondt, dette.

Jeg har sagt til han at vi kan ikke ha det slik, vi kan ikke slå og sparke hverandre. Da må vi heller si hva som er galt.

Fikk litt sjokk da jeg var på toalettet i kveld, jeg hadde 3-4 blåmerker oppover lårene.

Jeg tror nok han er forferdelig lei seg fordi han er og går litt annerledes.

Livet og verden er ikke enkel for alle og enhver........

Jeg skjønner at han sliter når han har en slik funksjonshemning.. Har han mulighet for å være sammen med andre med samme funksjonshemning? Det er uhyre viktig for at han skal få en godt selvbilde!! Jeg vet hva jeg snakker om, siden jeg selv er døv ;)

Jeg tenker også at det kanskje kan være greit at han får snakket med psykolog e.l. Det er ikke lett å være den eneste som er annerledes. Jeg hadde nok blitt helt koko om jeg ikke fikk sjansen til å få masse døve venner når jeg kom i ungdomsskolealderen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mista nikket

Ja, da må du gi meg et råd, for jeg orker ikke dette lenger. Det er så jeg kvier meg til å stå opp på morgenen.

Hva ville du gjort?

Han er frekk og stygg med sin far også. Faren kjefter på han, det gjør ikke jeg. Men det hjelper ikke. På skolen er ( før ferien da) han eksemplarisk, høflig mot frøken og hyggelig og grei med sine medelever.

Det verste er at datteren min var akkurat likedan da hun var på hans alder. Hadde ingen respekt for meg. Hun er nå 22 (snart 23) og hun er nå så snill og god.

Jeg vet alt for lite om din familie til å være sikker, men pappan, din mann, hvordan snakker han til deg? Begge barna dine snakker/har snakket nedlatende til deg. I mange tilfeller tar barn etter foreldre i snakkemåte. Ikke kritikk eller vondt ment med spørsmålet, bare tanker jeg fikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hjelpe_og_trøste

Jeg vet alt for lite om din familie til å være sikker, men pappan, din mann, hvordan snakker han til deg? Begge barna dine snakker/har snakket nedlatende til deg. I mange tilfeller tar barn etter foreldre i snakkemåte. Ikke kritikk eller vondt ment med spørsmålet, bare tanker jeg fikk.

Faren til datteren min hadde ingen respekt for meg, jeg ble underkastet. Han bannet og kjeftet på meg når noe ikke var som han ønsket. Sikkert derfor datteren min gjorde det samme.Jeg tok aldri igjen, sikkert derfor jeg fikk depresjonene som gjorde meg syk.Jeg tar aldri igjen overfor noen.

Sønnen min har jeg med en annen, og vi bor ikke sammen lenger. Kanskje sønnen min er frustrert? Det virker som han skjemmes over meg på en eller annen måte. Jeg tror jeg er som folk flest,men barn har vel lett for å skjemmes over sine foreldre.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...