Hjelp

[anina83]

Jeg tror jeg mest _ikke_ vil bli anorektisk igjen. Jeg nyter å se frisk ut, som som alle andre, og å kunne kjøpe normale, fine klær. Og jeg får så grusomt dårlig samvittighet ved tanken på å skulle uroe dem rundt meg! Alle er jo så glade og lettet nå. Tenk så skuffet og bekymret alle vil bli hvis jeg blir syk igjen. Blir helt kvalm ved tanken.

Men altså, sannheten er jo at nå går det ikke så bra likevel =( Jeg får ikke til å spise normalt og vekten har rast siste uken. Men jeg har mye å gå på (vektmessig) og det er ennå ikke for sent å snu. Spørsmålet er hvordan jeg skal få til det?? For en stor del av meg ønsker fortsette på anoreksisporet og synes det er så skjønt å se vekten gå nedover igjen - nå er liksom ting som de skal være - equilibrium.

Jeg trenger hjelp til å bekjempe _ambivalensen_; jeg må ville det mer å spise normalt igjen, men alle behandlerne mine går ut i ferie nå og jeg har ingen å henvende meg til før langt ute i august. I tillegg har vært dum nok å slutte på medisinene og alt begynner å bli rot. Så nå er jeg litt redd.

Hva skal jeg gjøre ?

Jeg har igjen én time med psykiateren, men jeg har egentlig ikke lyst til å fortelle hverken at jeg har begynt å slanke meg igjen eller sluttet på medisinene. Det er fordi jeg ikke vil skuffe henne.. Jeg vil gjøre folk glad, ikke smerte dem. Det er så nederlag å krype til korset. Jeg vil ikke gjøre psykiateren min bekymret rett før hun skal ha ferie. Og enn om hun gir meg opp..

Og hva kan hun egentlig gjøre? Det er ikke til noen hjelp å snakke med noen på poliklinikken jeg ikke kjenner, hvis det skulle være en mulighet. Det har jeg gjort før og det gav meg ingen ting.

Nei, nå har jeg virkelig rotet det til litt.

Vennlig hilsen

[frosken]

Du bør fortelle psykiateren akkurat det du har skrevet her.

En måte å forstå dine handlinger på er at det nettopp er fraværet av dine behandlere som får deg til å handle destruktivt. Akkurat som du er ambivalent i forhold til om du vil være syk eller frisk, så er du sannsynligvis også ambivalent i forhold til om du vil "glede" behandlerne dine eller "straffe" dem litt for å "forlate" deg i ferien.

Hvis du begynner å snakke åpent om dine følelser og handlinger, så reduserer du risikoen for et alvorlig tilbakefall.

[Orio]

Fortell psykiateren din det du skriver her. Kanskje dere sammen kan legge en plan for hvordan du skal komme deg gjennom ferien? Kanskje det hjelper deg å ha en konkret avtale med henne om hva, hvor mye og hvor ofte du skal spise mens hun er borte?

Du trenger også hjelp til å begynne på medisinene igjen, om/hvor sakte du må trappe opp.

Til slutt har jeg et lite spørsmål til deg: hva tror du skuffer henne mest? At du har sluttet med medisiner og sluttet å spise? Eller at du ikke stoler nok på henne til å fortelle det?

Hun kommer til å oppdage det på den ene eller andre måten. Sånn som du holder på nå risikerer du også en ny innleggelse.

[anina83]

Du bør fortelle psykiateren akkurat det du har skrevet her.

En måte å forstå dine handlinger på er at det nettopp er fraværet av dine behandlere som får deg til å handle destruktivt. Akkurat som du er ambivalent i forhold til om du vil være syk eller frisk, så er du sannsynligvis også ambivalent i forhold til om du vil "glede" behandlerne dine eller "straffe" dem litt for å "forlate" deg i ferien.

Hvis du begynner å snakke åpent om dine følelser og handlinger, så reduserer du risikoen for et alvorlig tilbakefall.

"Akkurat som du er ambivalent i forhold til om du vil være syk eller frisk, så er du sannsynligvis også ambivalent i forhold til om du vil "glede" behandlerne dine eller "straffe" dem litt for å "forlate" deg i ferien"

Hvorfor tror du dette ? Og hva tror du om det?

Det var interessant fordi jeg tror det er noe i det. Uten at jeg hadde tenkt sånn på det før. Men hvorfor jeg tenker slik gjør meg litt forvirret for jeg skjønner ikke så mye av det... Men kanskje du gjør?

Takk for svaret:)

[frosken]

"Akkurat som du er ambivalent i forhold til om du vil være syk eller frisk, så er du sannsynligvis også ambivalent i forhold til om du vil "glede" behandlerne dine eller "straffe" dem litt for å "forlate" deg i ferien"

Hvorfor tror du dette ? Og hva tror du om det?

Det var interessant fordi jeg tror det er noe i det. Uten at jeg hadde tenkt sånn på det før. Men hvorfor jeg tenker slik gjør meg litt forvirret for jeg skjønner ikke så mye av det... Men kanskje du gjør?

Takk for svaret:)

Jeg tenker at dette har med tilknytning til behandlerne dine å gjøre. Du er glad i dem, og sannsynligvis redd for å "miste" dem. Selv om du har blitt vesentlig bedre enn du var, så er du fortsatt ikke klar for å "leve alene" uten behandlernes støtte og oppmerksomhet.

Slike fenomener er svært vanlige i langvarig behandling, og løsningen er alltid å snakke om følelsene. Det er ikke "farlig" at du har denne ambivalensen, men den kan bli destruktiv dersom du ikke snakker om den med de som forsøker å hjelpe deg.

Håper at du kommer deg gjennom ferietiden på en ok måte, og at du klarer å stole på at du vil ha behandlerne tilgjengelig til høsten igjen.

[anina83]

Jeg tenker at dette har med tilknytning til behandlerne dine å gjøre. Du er glad i dem, og sannsynligvis redd for å "miste" dem. Selv om du har blitt vesentlig bedre enn du var, så er du fortsatt ikke klar for å "leve alene" uten behandlernes støtte og oppmerksomhet.

Slike fenomener er svært vanlige i langvarig behandling, og løsningen er alltid å snakke om følelsene. Det er ikke "farlig" at du har denne ambivalensen, men den kan bli destruktiv dersom du ikke snakker om den med de som forsøker å hjelpe deg.

Håper at du kommer deg gjennom ferietiden på en ok måte, og at du klarer å stole på at du vil ha behandlerne tilgjengelig til høsten igjen.

Jo, det kan vel være noe i det du sier, jeg vet ikke helt.

Jeg skal nok klare meg i ferien:)

God sommer til deg, frosken!