krig i heimen

[kapi]

Er alene med to tenåringsgutter, 15 og 17. Synes familielivet har raknet fullstendig, de velter seg fra skjerm til skjerm og "gode samtaler", spill eller turer er det bare å glemme. At de griser og roter ser jeg av tidligere innlegg her at er innenfor normalen, men de er så utrolig ekle mot mor og det vil jeg gjerne høre om andres erfaringer med! Det er liksom ingen grenser for hva slags dritt de serverer, jeg er en drittkjerring, et monster, deprimert (blir jo det), for jævelig å være i hus med osv. Blir jo ikke noe hyggelig av sånt, og frontene fryser fast. Problemet er jo at når man er alene får man heller ikke vist andre sider, blir bare en masekjerring og er helt utslitt! Hvordan snur man en sånn situasjon?

[pekkaline]

Huff, jeg gruer meg. Mine gutter er nå 13 go16 og det går foreløpig fint. Jeg leste en gang i en avis an artikkel om dette. Han mente at det er hormonene som styrer dem, eller påvirker dem og at de egentlig ikke vil være stygg, si stygge ting osv. Det beste var å holde seg rolig mot dem å si at det sårer, eller tie still inntil videre. Snakk med dem hver for seg på et tidspunkt der du vet de har ro til å lytte kanskje? Spør om hva dere, både du og hver enkelt sønn kan gjøre for å bedre situasjonen. Og ikke gråt mens de ser på, da kan de reagere med enda mere dritt stod det...... Nei, det skal ikke være enkelt! Men om noen år så tilber de deg nærmest igjen, om det kan være et lyspunkt?

[kapi]

Huff, jeg gruer meg. Mine gutter er nå 13 go16 og det går foreløpig fint. Jeg leste en gang i en avis an artikkel om dette. Han mente at det er hormonene som styrer dem, eller påvirker dem og at de egentlig ikke vil være stygg, si stygge ting osv. Det beste var å holde seg rolig mot dem å si at det sårer, eller tie still inntil videre. Snakk med dem hver for seg på et tidspunkt der du vet de har ro til å lytte kanskje? Spør om hva dere, både du og hver enkelt sønn kan gjøre for å bedre situasjonen. Og ikke gråt mens de ser på, da kan de reagere med enda mere dritt stod det...... Nei, det skal ikke være enkelt! Men om noen år så tilber de deg nærmest igjen, om det kan være et lyspunkt?

takk! det med griningen er nok en tabbe, er utslitt og snufser og griner , gjorde det ihvertfall i dag. Nå er det ferien som er problemet, yngstemann skal være alene med meg på fjellet en uke og legger ut om hvilket hælvete det er. Da gleder ikke mor seg direkte til ferie! Har rett og slett begynt å grue meg bare til å komme hjem i krigssonen her, vi bor i en ganske liten leilighet så det blir ikke så mye privacy på noen av oss. Skal prøve å tenke på hormonene, men har vel hormoner selv også, med al den grininga?

[Gjest kvinne 46]

Det er ikkje lett. Mine gutar er blide så lenge dei får vere i fred. Svarer gjerne med grynt og ja eller nei. Men eg ser dei har det bra. Og får dei besøk av venner så går samtalen mellom dei så lett som berre det. Men det er viktig for dei at eg er der; at eg er mor. Av og til prøver eg å vere vittig, men då fnyser dei av meg - så dum og teit. Dei liker at eg er den vaksne som har kontroll, som ordner opp når prosjekta deira ikkje blir heilt vellykka.

Nå i ferien føler eg at eg jobber på eit hotell. Går og rydder tomflasker og glas. Lager middag og vasker klær. 5 gutar mellom 13 og 18 år som er oppslukt av kvar sin data. Av og til tar dei seg ein luftetur til ballbingen, men det er altfor mykje World of Warcraft.

Nå skal 18 åringen på biltur til Sverige med 6 andre venner, og eg er drittnervøs.

Det er så deileg å ha 27 åringen. Som har flytta ut for lenge sida. Så åpen og glad i mor :-)

[pekkaline]

takk! det med griningen er nok en tabbe, er utslitt og snufser og griner , gjorde det ihvertfall i dag. Nå er det ferien som er problemet, yngstemann skal være alene med meg på fjellet en uke og legger ut om hvilket hælvete det er. Da gleder ikke mor seg direkte til ferie! Har rett og slett begynt å grue meg bare til å komme hjem i krigssonen her, vi bor i en ganske liten leilighet så det blir ikke så mye privacy på noen av oss. Skal prøve å tenke på hormonene, men har vel hormoner selv også, med al den grininga?

Vi er bare mennesker vet du, så da gråter vi ved motgang, helt normalt, men prøv å vend deg bort når du gjør det. Håper du får med deg gutten på denne turen, det kan bli vendepunktet. Han trenger en time-out fra dagliglivet, ta seg tid til å tenke litt på hva han har og ikke har, hva som er viktig osv. Kanskje dere kan ta imot en kamerat siste natt? Snakk med han som voksen (selv om han ikke er det), som en venn? Få istand en avtale som begge kan leve med. Ta med bilder og husk på minner fra da han var mindre, da smelter han vel? Hmmm, jeg ønsker deg-dere lykke til!! Fortell åssen turen gikk da?

[kapi]

Vi er bare mennesker vet du, så da gråter vi ved motgang, helt normalt, men prøv å vend deg bort når du gjør det. Håper du får med deg gutten på denne turen, det kan bli vendepunktet. Han trenger en time-out fra dagliglivet, ta seg tid til å tenke litt på hva han har og ikke har, hva som er viktig osv. Kanskje dere kan ta imot en kamerat siste natt? Snakk med han som voksen (selv om han ikke er det), som en venn? Få istand en avtale som begge kan leve med. Ta med bilder og husk på minner fra da han var mindre, da smelter han vel? Hmmm, jeg ønsker deg-dere lykke til!! Fortell åssen turen gikk da?

takk skal du ha! Joda, vi har ordnet med en kamerat på slutten, er bare så uvant at turen til setra ikke er et høydepunkt lenger... problemet er også at faren hans, med nye unger og masse penger er på ferie i nærheten. Hyggelig at de er sammen, men det blir sånn uro av det, og hver gang guttungen kommer derfra (hvor han oppfører seg eksemplarisk mot stemor og halvsøsken) spyr han edder og galle ut over meg. Men jeg skal fortelle hvordan det har gått! Lykke til med dine, høres ut som om du har bedre grep om dette enn de fleste.

[kapi]

Det er ikkje lett. Mine gutar er blide så lenge dei får vere i fred. Svarer gjerne med grynt og ja eller nei. Men eg ser dei har det bra. Og får dei besøk av venner så går samtalen mellom dei så lett som berre det. Men det er viktig for dei at eg er der; at eg er mor. Av og til prøver eg å vere vittig, men då fnyser dei av meg - så dum og teit. Dei liker at eg er den vaksne som har kontroll, som ordner opp når prosjekta deira ikkje blir heilt vellykka.

Nå i ferien føler eg at eg jobber på eit hotell. Går og rydder tomflasker og glas. Lager middag og vasker klær. 5 gutar mellom 13 og 18 år som er oppslukt av kvar sin data. Av og til tar dei seg ein luftetur til ballbingen, men det er altfor mykje World of Warcraft.

Nå skal 18 åringen på biltur til Sverige med 6 andre venner, og eg er drittnervøs.

Det er så deileg å ha 27 åringen. Som har flytta ut for lenge sida. Så åpen og glad i mor :-)

Høres deilig ut med en på 27! Lurer på hvordan jeg ser tilbake på disse årene når vi kommer så langt.

Bilturen går sikkert fint, sender han sms underveis?

Lukke til!

[Linnea78]

Vil bare ønske dere god tur. Du får holde troen oppe på at det skal gå bra. Det er ikke lett å være tenåringsmor. Men jeg husker tilbake til da jeg var tenåring, og det var faktisk ikke så lett det heller. Syns Pekkaline gav deg mange fine tips så det skal jeg overlate til henne.

[Elis31]

Tror selv jeg har vært litt for snill med mine barn. I utgangspunktet lurer jeg på om man bør sette ned foten når de sier noe som hadde vært direkte uforskammet og uhørt til en fremmed eller arbeidskollega. Hvorfor skal du som foreldrer da måtte tåle og bli kalt ditt og datt. Tror jeg hadde satt grensa der.

Men hvordan setter man grenser? Og hvordan setter man grenser for stå store barn?

Mener jeg så på Dr Phil om å ta fra goder til de oppfører seg. Men mulig at dette var mindre barn. Men jeg tror jeg hadde vurdert å gjøre det. Dersom du vet med deg selv, hva du vil tolerere og ikke ,er det mye lettere å være sterkt og bli hørt.

[PieLill]

Kan det være at du ser etter måter å få dem til å bli snille og empatiske på - appelerer til medfølelsen deres, mens det du egentlig trenger er å være tøff i trynet som dovreekspressen og sette deg skikkelig i respekt.

Jeg ville ikke levd ut dagen om jeg hadde brukt skjellsord på mine foreldre. Og det ville vært inndragning av absolutt alle goder.

Jeg tror ikke selvsentrerte tenåringer blir omtenksomme, uselviske og hjelpsomme over natten. Men de skjønner ting som ikke lommepenger, ingen kjøring, inger penger til ferien, ingen rene klær om jeg ikke vasker dem selv, det jeg strør rundt omkring går i søpla,... osv. Jeg hadde ikke kjørt en tenåring som samme uke hadde kalt meg en drittkjærring andre steder enn til legevakta eller politiet.

Måten å takle en del tenårsnykker på er prinsippielt ganske lik måten man hådterer rabiate småunger. For det er barnslige og umodne de er når de ter seg slik.

Kan du prøve å gjøre deg litt beinhard, kynisk og følelsesløs og drite i alt som heter god stemning og hyggelige tilbakemeldinger fra de unge håpefulle? Kan du kvinne deg opp til å enda en gang være sta og sterk nok til å vinne maktkampen i ditt eget hjem? Kan du velge ut de fire-fem viktigste tingene og etablere noen absolutte grenser?

F.eks.

* man skjeller ikke ut mamma. Stygge navn og andre skjellsord er fullstendig tabu.

* man holder rotet på sitt eget rom.

* man har selv hovedansvaret for egne klær, ønsker man hjelp må man spørre forbasket pent og gjerne gi en gjenytelse. (Tar man ikke ansvar for det, får man rett og slett ikke rene klær.)

* Om man er så mye som i nærheten av å behandle mamma som en tjener og være nedlatende mot henne, gjør hun ikke en pøkk for synderen på minst en uke.

La ingen andre enn puten få se tårene dine. Vær tøff som rakker'n for det er fortsatt du som sitter på de reelle maktmidlene i hjemmet.

Sett deg i respekt så vil også barna respektere deg mer.

mvh

[Gjest Elextra]

Det er ikkje lett. Mine gutar er blide så lenge dei får vere i fred. Svarer gjerne med grynt og ja eller nei. Men eg ser dei har det bra. Og får dei besøk av venner så går samtalen mellom dei så lett som berre det. Men det er viktig for dei at eg er der; at eg er mor. Av og til prøver eg å vere vittig, men då fnyser dei av meg - så dum og teit. Dei liker at eg er den vaksne som har kontroll, som ordner opp når prosjekta deira ikkje blir heilt vellykka.

Nå i ferien føler eg at eg jobber på eit hotell. Går og rydder tomflasker og glas. Lager middag og vasker klær. 5 gutar mellom 13 og 18 år som er oppslukt av kvar sin data. Av og til tar dei seg ein luftetur til ballbingen, men det er altfor mykje World of Warcraft.

Nå skal 18 åringen på biltur til Sverige med 6 andre venner, og eg er drittnervøs.

Det er så deileg å ha 27 åringen. Som har flytta ut for lenge sida. Så åpen og glad i mor :-)

Unnskyld min uvitenhet, har bare småbarn selv. Men hvorfor hjelper ikke såpass store barn til!? Merker meg at du kommenterer at de er gutter - ville du oppdratt jenter annerledes og forventet mer av dem?

Har selv to sterke smågutter som tester grenser, og kan bare "glede" meg til de blir tenåringer.. må jobbe med å lære meg å holde roen, antakelig :-)