Gå til innhold

pappa stakk av


mika-andrea
 Del

Anbefalte innlegg

mika-andrea

Jeg er nødt til å skrive så langt for å belyse saken. Min pappa og mamma vokste opp sammen og har alltid hatt en sjelden tilknytning til hverandre. De lekte mann og kone som treåringer, leste og lekte sammen. Barndomstiden sammen oppleves som "sjelevenner". En gang da mamma kom tilbake fra noen års studier, brukte de mye tid sammen, og han sa til slutt at han var forelsket i henne. For henne var dette utenkelig ettersom de var så nær hverandre fra barndommen av at det nesten ble perverst å tenke på ham på den måten. Men hun ble forelsket hun òg, og det førte til en ideell romanse gjennom 4 år. Her kommer jeg inn i bildet, jeg ble til helt uplanglagt. De var unge studenter, hadde ingen økonomiske midler og var heller ikke gift. Ekteskap var generelt viktig for å få barn, men ekteskap var i følge de to meningsløst. Mamma er kjent for å være sterk og oppgående med masse pågangsmot og liv. I det hele var hun mer sjokkert og uforberedt på graviditeten enn det han var. Men han var veldig omsorgsfull, støttende, og de gledet seg etter hvert veldig til fødselen. Abort ble aldri et tema, men det var et faktum at han måtte reise ut fra landet for å studere. Planen var at hun skulle følge etter, og studere sammen videre. I siste liten måtte han ordne med hans reisepapirer, og hun fikk tilfeldigvis to yngre søsken på sommerferie i leiligheten hennes. Hun merket at han ikke kom til henne like ofte som før. Da hun klaget på dette, var begrunnelsen den at de to søsken hindret dem fra å ha den tiden de trengte alene. Og da jeg ble født, sa han at jeg ikke var ungen hans - han sa aldri dette til hennes ansikt, men han planla å reise uten å besøke henne. Alle rundt henne var opprørt, han fikk mye kritikk. Han ble til og med banket opp en gang av en god venn av henne. Det ble så nedlagt utreiseforbud mot han slik at han måtte bekrefte eller avkrefte min identitet, omvendt måtte man ta blodprøve. Han innrømmet selv at jeg var hans og reiste videre. Mamma fikk sjokkskader, og var sjokkert i ca 4 år. Hun kunne ikke forstå at den omtenksomme og omsorgsfulle mannen som hun hadde kjent hele livet kunne gjøre noe sånt, særlig overfor henne. Hun så ikke dette komme. I ettertid skal han uttrykt sinne overfor utreiseforbudet, og de har ellers bare kranglet i telefonen. Mamma mente at det var viktig å engasjere ham i mitt liv for min skyld, ellers hadde hun skaffet seg et eget liv og mann. Hun sa at han var irritabel til dels usympatisk på telefonen - ulikt ham, men at han ofte snakket sant. Hun mente at det var noe galt med hodet hans. Saken er at jeg har nå blitt voksen, og jeg har aldri sett ham. I ca 10 år, har det vært praktisk vanskelig å se hverandre, så det kan han klandres for. Men i de etterfølgende år, har han vært fullstendig fraværende. Det ble sendt ham brev med bilder av meg, og han ringte henne straks og snakket i skrik at jeg ikke var hans unge og at han ikke ante hvor hun hadde fått meg fra. Da var jeg 10 år. Dagen etter ringte han og beklaget for det han hadde sagt, det var dumt - han mente det ikke sa han. Han sa at han ”fra med nå av skal jeg holde kontakt med dere". Til dette sa hun, "det er ikke meg du skal kontakte, men ungen. Du har ingen ting med meg å gjøre". Han er kjent for å være veldig mild, sympatisk, fornuftig og forsiktig person. Jeg har snakket med ham gjennom telefonen, og han virket veldig harmonisk - jeg likte ham. Han snakket som jeg liker at folk snakker til meg, men husker at han slet med å finne hvordan han skulle nå meg. Av og til glemte han at jeg bare var et barn, og jeg kunne ikke hjelpe ham i kommunikasjonen fordi jeg var for liten og hadde altfor mye savn og ubeskrivelige følelser inn i meg at det ble for vanskelig å ta hensyn til en voksen mann. Jeg husker at idet han i skuffet stemning skulle legge på telefonen (trodde vel at jeg var borte) sa han "ungen min" med veldig tung pust og svak stemme. Litt paff la jeg forsiktig på røret. Han har ellers ringt meg ett par ganger, men han brukte ikke potensialet i vår dialog. Han visste ikke at jeg egentlig likte å høre ham snakke, han var ikke avslappet nok til å merke det. Jeg ringte ham noen år senere, han var helt satt ut for å høre meg, og sa at han skulle ringe tilbake. Han hadde ikke nummeret mitt. Jeg ble irritert over dette og ringte tilbake umiddelbart. Da han fikk vite at det var meg, tok han telefonen og kastet den på gulvet hardt. Han hadde et sinne som gikk ut av kontroll, jeg ble skremt og sint og måtte legge på. Grunnen til at jeg ønsket kontakt var fordi jeg ønsket å se han, vite hvem han er. Det føles rart, vondt og sårt å ikke vite noe som er som grunnleggende for de fleste folk. Da det var gått en tid, ringte jeg ham igjen ved hjelp av mamma, da var jeg 14 år. Da hadde han sagt til henne at han ”holdt på å pakke for å reise, og hadde ikke tid til å møte meg eller snakke med meg på telefonen. Hvis du sier dette til henne, så vil hun forstå, fordi hun kjenner deg, sa han”. Hun presset ham og sa at hun sender meg til ham, da sa han at han ikke hadde tid til å ta imot oss. Igjen måtte hun presisere og si at det er ungen, og ikke jeg som kommer. Da jeg endelig kom i prat med ham, sa han at han skulle fikse utdannelsen for meg. Men dette var ikke viktig da, så jeg satte dette til side (jeg sa aldri nei), og begynte å snakke om muligheten for å se hverandre. Da ble han sint, og begynte å skrike om at det faktisk er dyrt å betale for et studium og bla bla bla. Helt til slutt fikk jeg et strengt varsel om at jeg ikke måtte forstyrre mamma. Hun beskrev diskusjonen mellom meg og ham som en slags konkurranse. Jeg har siden ikke snakket med ham. En annen side ved saken er at det finnes en kvinne som vi tror han møtte da jeg ble født. De har vært samboere, men han har hele tiden reist fra henne, både på grunn av utdannelsen og senere jobben. Det er jo ikke normalt å reise fra kjæresten mer enn ett år av gangen for å studere, for senere å finne jobb som innebærer like mye reising hver gang. Så vidt jeg visste, hadde hun ofte et fast bopel. Hun vet etter hvert at jeg finnes. Han reiser verden rundt, dette har gjort ting vanskelig for meg, hver gang blir det et prosjekt å oppsøke ham. Mamma og han har naturlig nok mange felles bekjente og gamle venner, og det kom frem at han giftet seg med henne etter 16/17 års kjæresteskap, og de har etter 20 år ingen barn sammen. Det var flere som hadde sagt til mamma at de ikke visste hvorfor han ikke hadde invitert dem til bryllupet, han som var så god venn etter alle de gode minnene de har til felles. Dette ble kanskje veldig langt og kjedelig, men følte at det var nødvendig å skrive dette på denne måten for at du skal se saken. Jeg klarer ikke å se hva som feiler ham, for jeg er i saken – dette har vært mitt liv. Mine spørsmål er: Hva mener du feiler ham? Stakk han av pga kalde føtter? Følte han at jeg kom til å ta all oppmerksomheten fra moren min? Var han lei av mamma? Skyldfølelse? Han har skadet to kvinner og et barn. Mitt inntrykk er at han giftet seg for kvinnens skyld, men at han hele tiden har løpt fra henne fordi han var usikker på henne, og har følgelig ødelagt hennes muligheter for å få barn. Og jeg vet at han får mye press fra foreldrene, fordi de har ingen barnebarn. Og jeg har selv ikke villet ha kontakt med mine besteforeldre. Saken er at han kunne ha avsluttet forholdet og skaffet seg fremtid med en annen kvinne som han kan ha et stabilt liv og få barn med, samtidig som den andre kvinnen får beholde sine muligheter til å få egne barn. Vær så snill forklar hva som feiler ham? Forstår jeg dette, vil jeg forstå noe annet som er viktig for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Silver Fairy

For det første: prøv å lag litt luft i innlegget ditt for at det skal bli lettere å lese. Mange vil hoppe over et så tettpakket innlegg og dermed får du få svar. (Kopier gjerne innlegget ditt og bruk enter to ganger for å lage avsnitt.)

Ut ifra det jeg fikk med meg tror jeg at det er noe uoppgjort mellom moren din og faren din. Jo mer moren din presser jo mindre lyst har han til å innvolvere seg. Akkurat hva som har skjedd og hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men det kan se ut som om faren din rømmer unna vanskelige situasjoner ved å reise bort og la være å forholde seg til problemene. Den nye kona hans ble jo også forlatt.

Jeg tror ikke dette handler om deg, men om han skulle treffe deg og ha et forhold til deg, måtte han jo også hatt et forhold til moren din (kontakt, ikke ekteskap el.). Derfor kan det være at han har valgt bort deg. Desverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

løvinne71

Helt ærlig synes jeg du bruker uforholdsvis mye kreftter på

å analysere detaljer, og prøve å forstå, en person som faktisk har hatt en såpass

liten plass i livet ditt!

Selvom han er din biologiske far, er det ikke ensbetydende med at han

er et menneske du skal kunne identifisere deg med, forstå, eller til og med like og være glad i.

Utifra det du skriver om han, høres han ut som en ustabil og litt forvirret mann,

og det er jo nærmest umulig for utenforstående å skjønne hvordan slike

mennesker tenker.

Helt ærlig tror jeg du får det bedre med deg selv hvis du gir litt slipp på ham og engasjerer deg litt mindre i ham og hans liv.

Jeg synes det virker som du lar deg forvirre litt av at han "var så snill en gang"

og at din mor opplevde ham som en flott person - en gang for lenge siden.

Derfor har du kanskje vanskeligere for å innse at han faktisk har sviktet både deg og moren din, fordi du fortsatt forestiller deg at han "ikke er sånn"?

Ikke misforstå meg. Jeg forstår at du har et savn og en nysgjerrighet på han som tross alt er din far. Men faktum er at han til nå kun har gitt deg skuffelser, og det virker ikke ut som han deler ditt ønske om å bli kjent. Så hvorfor lete etter en som ikke vil bli funnet??

Selvom du ikke forstår hans motiver for å unngå deg, eller for å leve livet sitt som han gjør, så er dette ting du ikke kan endre på. Derfor tror jeg du gjør deg selv en

tjeneste ved å forsøke å forsone deg med tingene som de er - til tross for at du gjerne skulle ønske det var annerledes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
mika-andrea

For det første: prøv å lag litt luft i innlegget ditt for at det skal bli lettere å lese. Mange vil hoppe over et så tettpakket innlegg og dermed får du få svar. (Kopier gjerne innlegget ditt og bruk enter to ganger for å lage avsnitt.)

Ut ifra det jeg fikk med meg tror jeg at det er noe uoppgjort mellom moren din og faren din. Jo mer moren din presser jo mindre lyst har han til å innvolvere seg. Akkurat hva som har skjedd og hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men det kan se ut som om faren din rømmer unna vanskelige situasjoner ved å reise bort og la være å forholde seg til problemene. Den nye kona hans ble jo også forlatt.

Jeg tror ikke dette handler om deg, men om han skulle treffe deg og ha et forhold til deg, måtte han jo også hatt et forhold til moren din (kontakt, ikke ekteskap el.). Derfor kan det være at han har valgt bort deg. Desverre.

Til Silver Fairy.

Hvorfor mener du at han forlot den nye konen? Hans reisevirksomhet, og de facto at ikke fikk barn med henne i et generelt naturlig tidspunkt i forholdet, kan være en indikasjon på at han ikke ville mer av forholdet. Men jeg er for inadvendt til å se årsaken til dette, og det i sammenheng med hans forhold til min mor og meg. Det er tross alt kun i denne sammenheng hun teller.

Jeg mener ikke at du skal gi meg et ja eller nei svar, men jeg er glad for enhver tanke som jeg selv ikke har tenkt på, og akkurat det har en viss nytteverdi for meg.

mika-andrea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Silver Fairy

Til Silver Fairy.

Hvorfor mener du at han forlot den nye konen? Hans reisevirksomhet, og de facto at ikke fikk barn med henne i et generelt naturlig tidspunkt i forholdet, kan være en indikasjon på at han ikke ville mer av forholdet. Men jeg er for inadvendt til å se årsaken til dette, og det i sammenheng med hans forhold til min mor og meg. Det er tross alt kun i denne sammenheng hun teller.

Jeg mener ikke at du skal gi meg et ja eller nei svar, men jeg er glad for enhver tanke som jeg selv ikke har tenkt på, og akkurat det har en viss nytteverdi for meg.

mika-andrea

Jeg syns løvinne71 ga deg et godt svar. Ikke analyser så mye. Du må enten spørre de involverte direkte eller la saken gå. Dine egne grublerier vil ikke gi deg ro uansett, så lenge du ikke får dem bekreftet av noen som kjenner saken. Som jeg skreiv sist: dette har ingenting med deg å gjøre. Kanskje det er på tide å gå videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

mika-andrea

Jeg syns løvinne71 ga deg et godt svar. Ikke analyser så mye. Du må enten spørre de involverte direkte eller la saken gå. Dine egne grublerier vil ikke gi deg ro uansett, så lenge du ikke får dem bekreftet av noen som kjenner saken. Som jeg skreiv sist: dette har ingenting med deg å gjøre. Kanskje det er på tide å gå videre?

Å gå videre er fint, og jeg har nok gått videre siden var 14 år, og lenge lenge før det òg. Gå videre som å late som vedkommende er død og har aldri eksistert osv., og bygge opp en postive energi rundt seg og for sin egen del. Manglet tross alt ingen farsfigur eller kjærlighet i livet. Men dette er litt spesielt, enten man velger å gruble aktivt eller late som han er død, så er tingen fortsatt der. Det fungerer som en skjult kreftsvulst som må bare gi seg utsalg hva svulsten finner. Da vil man klart nok ta saken fra grasroten. Å benekte hans eksistens vil også si å benekte min egen eksitens, og det er veld derfor det er så viktig å få til det møtet.

For det andre er han som en motvillig brud, han blir fornærmet og irritert når jeg sier at en dag er nok. Mye ambivalens her, og da tenker man "så hva faen er problemet"? Jeg forstår min sak som et samfunnsproblem, det finnes mange barn som meg - hvorfor skal vi hysje??

Hvis du mener at problemet ligger mellom mine foreldre og ikke meg, så vil jeg gjerne se hvordan du kan komme til det resultat. Men jeg er enig i at bare han vet svaret!:)

mika-andrea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...