Har ikke nok kjærlighet å gi dem?

[Gjest i strupen på hverandre]

Som enslig mor står jeg daglig for grensesetting og alt annet i heimen. Jeg føler at ingen noensinne har elsket meg, ikke foreldre, ikke ekspartner, og ikke ungene. Og når det daglig topper seg på en eller annen måte her hjemme, enten fordi ungene ikke hører på det jeg sier - eller krangler med hverandreog ikke stopper når jeg sier fra - oppdager jeg at jeg føler meg enda mer verdiløs og uelsket: _Ingen_ hører på meg, jeg er usynlig, ikke viktig!...hører jeg at jeg tenker og føler for meg selv...

Faren deres er akkurat samme sorten - hører bare på seg selv, gjør alt etter eget hode, krangler med alt og alle. Det er ingen voksne som kan støtte meg, unntatt alle de der som sier at "Du klarer det, utrolig bra!" - uten å ha vært innenfor dørene mine eller ha sett og hørt hva jeg kan og ikke kan gjøre som mor. De skulle bare ha visst! Egentlig er jeg nok temmelig deprimert, også, tror jeg. Og dødssliten. Så alt flyter her hjemme.

Hvor får dere andre foreldre, særlig dere uten partner som kan støtte og oppmuntre - kreftene fra? Jeg har ingen! Barna er blitt bare enda en erfaring i livet der det _jeg_ sier, mener og vil ikke betyr noe. Akkurat som i forholdet til deres far - og før det i forholdet til mine foreldre.

Hvordan skal jeg klare å snu trenden? Slutte å føle meg så verdiløs som menneske? Og ikke minst, klare å være voksen og reagere som en voksen i forhold til barna mine? De er blitt 10 og 12.

Jeg føler jeg bare gir og gir, kjemper og kjemper, setter grenser og aldri får noe tilbake, bare stadig nye konflikter eller grenser eller forsøk på å trosse grensene. Jeg kommer ikke til å klare å stå alene i denne situasjonen mye lenger. Hvordan kan jeg komme meg ovenpå?

[Gjest mitt råd]

Snakk med helsesøsteren på skolen, de kan gi deg konkrete råd eller henvise deg videre. Mangler barna respekt for deg nå, vil situasjonen bare bli verre når de blir tenåringer.

[Linnea78]

Dette virker ikke greit for deg! Men for all del, ikke gi opp. Du må finne noen å snakke med, du kan ringe anonymt til barnevernet. De kan skaffe besøkshjem slik at du får "fri" ei og annen helg. Dersom pappaen til barna ikke har dem av og til da. Barnevernet kan kanskje også komme medgode tips og ideer. Ellers kan du snakke med helsesøster slik som det blir foreslått. PPtjenesten kan kanskje også hjelpe? Og jeg vet at du ikke er alene med å føle det slik du gjør!

[Dorthe]

Kreftene finner du inne i deg sjøl. Jeg tror vi har en egen reserve som det tar lang tid å tømme og særlig når det gjelder ungene. Jeg tror jeg tok meg inn etterat ungene hadde sovnet, jeg spiste noe godt og satt oppe i hvert fall en time etterat ungene hadde lagt seg for å roe meg ned nesten hver kveld.

[PieLill]

Trøsteklem om du vil ha.

Jeg tror du tolker barnas handlinger og ulydighet inn i en voksen setting eller inn i settinger som hører til andre helt andre relasjoner enn din relasjon til dine barn. En del ting som voksne gjør på pur f. gjør barna ene og alene fordi de er barn. Som foreldre må vi stålsette oss for den avvisningen barna "utsetter" oss for. Men det er få personer som kan gjøre oss så sinte og frustrerte som våre egne barn og vårt samspill/motspill med dem.

At andre sier du gjør en flott jobb må bety at du har gjort noe riktig. Men du har helt rett i at de ikke ser alt.

Jeg støtter forslaget om å oppsøke hjelp med dette. Du kan kanskje trenge å bearbeide ting fra fortiden som forrtsetter å lage mye støy og smerte i de situasjonene du står i i hverdagen. Kanskje vil du ha nytte av få se både dine og barnas handlinger fra nye vinklinger og nye perspektiver. Kanskje kan du få med deg noen tips på hva som skaper gode og hva som skaper vonde spiraler.

Og sist, men ikke minst kan du få hjelp til å finne andre måter å håndtere det du synes går helt på rattata nå.

Ville helgeavlastning være noe for deg og barna? Er man dønn sliten og tom, blir det svært vanskelig å takle hverdagskonfliktene konstruktivt.

Jeg tror familierådgivningskontor, BUP eller PPT er en bedre vei å gå enn omveien helsesøster.

Kanskje en idé og ta seg en tru til fastlegen på egne vegne også?

Håper du får god hjelp og finner løsninger som gir dere alle en bedre hverdag.

mvh

[Gjest J.R.-07]

Dette hørest slitsomt ut!

Har vært i en lignende situasjon selv.Da fikk jeg kjempe god hjelp da jeg kontaktet barnevernet.Fikk støttekontakt,veiledning m.m.Så kanskje prøve det?

Ønsker deg en fortsatt god sommer og lykke til!