Dere som har mine/dine/våre barn...

[Gjest Persille]

Jeg har faren til minstemann 12 mil unna. Det er ikke noe problem faktisk, det er ikke lenger unna enn at det er overkommelig. Han bodde 200 mil unna for noen år siden, da løste vi det slik at han hadde minstemann i feriene. Nå har han minstemann i feriene og annenhverhelg.

Men han har ikke flere unger da, det gjør det kanskje litt lettere.

Nei, problemet oppstår ikke før vi evnt. går på våre barn i tillegg til mine og dine... Men jeg tenker litt fremover da, er det dette jeg vil?

Og jeg flytter ikke Billa 12 mil unna faren, det synes jeg er dårlig gjort mot dem begge...

[Gjest Persille]

*ler* Ja, det har jeg tenkt mange ganger når vi har hatt tøffe stunder med hans sønn.

12 mil er langt for barna når de skal reise mellom foreldrene annenhver helg. Kanskje midt i mellom er en mulighet?

Nei, det er egentlig ikke det. Det blir hans eller mitt hjemsted...

[Gjest Persille]

Jeg så aldri selve administrasjonen som noe stort problem.

Og jeg kan i motsetning til de fleste som har svart komme med et argument _for_ å få et felles barn: Det binder familien sammen. Jeg var ikke lenger bare en utenforstående voksen, men moren til broren hans. Han var ikke lenger bare et ekstra barn som skapte arbeid og konflikter (med moren), han var broren til barnet mitt, og barnet mitt elsket ham. Da ble det lettere for meg også.

Det praktiske kan være en utfordring, men den virkelige utfordringen er alle de rotete følelsene. Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn. Samt konflikter med ekser.

"Det praktiske kan være en utfordring, men den virkelige utfordringen er alle de rotete følelsene. Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn. Samt konflikter med ekser."

Det er vel kanskje her kjernen til problemet ligger i dag. Jeg har et avklart forhold til min eks, vi fungerer veldig bra - og alt er fint.

Moren til hans barn er ikke eks, barnet er ikke født ennå, hun er på krigsstien, han vil helst bare grave seg ned - i det hele tatt. Det er veldig mange skjær som må håndteres fremover...

[Gjest Persille]

Jeg så aldri selve administrasjonen som noe stort problem.

Og jeg kan i motsetning til de fleste som har svart komme med et argument _for_ å få et felles barn: Det binder familien sammen. Jeg var ikke lenger bare en utenforstående voksen, men moren til broren hans. Han var ikke lenger bare et ekstra barn som skapte arbeid og konflikter (med moren), han var broren til barnet mitt, og barnet mitt elsket ham. Da ble det lettere for meg også.

Det praktiske kan være en utfordring, men den virkelige utfordringen er alle de rotete følelsene. Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn. Samt konflikter med ekser.

Altså - de er ikke sammen, men de har aldri vært sammen heller, det er resultatet etter en fuktig kveld på byen...

[Gjest Persille]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

Vel, jeg har en velfungerende familie jeg?

Og det er nettopp derfor jeg lurer på om jeg egentlig VIL dette? Jeg synes ikke noe om mine/dine/våre - greia, det er jo derfor jeg spør andre hvordan det fungerer for dem!

[Gjest Persille]

Jeg innrømmer faktisk at jeg i perioder synes det kan være ganske mye administrasjon med to barn, selv om jeg er gift med faren deres.

Så bare ring barnevernet når du er ferdig med å spy.

Og ikke bare det, det er litt administrasjon med faren også

[Gjest Persille]

Hvis man har et godt forhold til ekspartnerne, og barna er friske og fungerer greit, så kan det ofte være positivt å ha søsken som binder den nye familien sammen.

Men det er veldig slitsomt å forholde seg til partnes ekspartner og særkullsbarn hvis forholdet er problemfylt eller barnet er spesielt ressurskrevende. Da ville jeg benyttet meg av muligheten til barnefrie helger og tid til full "restituering" innimellom, og ikke fått flere barn enn de man allerede tilsammen har.

Litt det jeg tenker også...

Men det betyr samtidig at jeg må akseptere at jeg ikke skal ha flere barn, og det vet jeg ikke helt om jeg er klar for.

[Gjest Persille]

Jeg har bare mine og hans, og vi bor ikke sammen engang. Greia er koplisert, min eks og jeg samarbeider usannsynlig dårlig, så administrasjonen av dette er ingen enkel sak i seg sjøl. Kjæresten og jeg bor foreløpig på hver vår kant av landet. Datra hans bor i en by på en tredje kant av landet.

Når jeg ser hva jeg har skrevet nå, blir jeg bare deppa, og tenker at jeg ikke skal jobbe med administrasjon mer, for jeg har mer enn nok logistikkhælvete på hjemmebane...

*ler* Vel, det er jo litt sånn det blir her også da - og det gir jo ikke akkurat en motiverende utsikt til fremtiden føler jeg

[Gjest opprørt av dette]

Vel, jeg har en velfungerende familie jeg?

Og det er nettopp derfor jeg lurer på om jeg egentlig VIL dette? Jeg synes ikke noe om mine/dine/våre - greia, det er jo derfor jeg spør andre hvordan det fungerer for dem!

Ja, jeg skjønner det. Du har vel svaret klart nå. Jeg vil gjette at mine/dine/våre barn pluss stefamilier på begge kanter fungerer optimalt i kun et fåtall av tilfellene. Synd, men sant.

Tenk deg godt om. Vær storhjertet og godhjertet, det vil hjelpe langt på vei.

[Speak]

Nei, det er egentlig ikke det. Det blir hans eller mitt hjemsted...

Forstår. Det er jo ofte slik.

[Lillemus]

Nei, problemet oppstår ikke før vi evnt. går på våre barn i tillegg til mine og dine... Men jeg tenker litt fremover da, er det dette jeg vil?

Og jeg flytter ikke Billa 12 mil unna faren, det synes jeg er dårlig gjort mot dem begge...

''Og jeg flytter ikke Billa 12 mil unna faren, det synes jeg er dårlig gjort mot dem begge...''

Jeg flytter ikke Snuppa (Poden bor hos faren på papiret) 4-5 mil unna far, bror og stemor jeg heller. Det klarer jeg bare ikke. Da får heller jeg (og min kjære) leve med pendlingen i noen år fremover til situasjonen kanskje endrer seg av seg selv (kanskje vil hun bo fast hos pappan, kanskje vil hun flytte på landet - kanskje kanskje kanskje).

[Gjest Stemor jeg også]

Som regel er han på jobb. Hun er hjemme med felles barn, og dermed forventes det at hun stiller opp 100% for stebarna også. Uten å bli hørt, og uten å få noen særlig takk. Familievernkontoret har den samme holdningen - hun har ingenting hun skulle ha sagt.

Det var et enkelt eksempel å gripe fatt i, men ikke et enestående. Det er jo bare å se hva som skjer her hvis en stemor drister seg til å skrive et innlegg om at hun ikke elsker stebarna.

Skriver under på dette. Jeg har måtte ta mye av oppdragelsen ettersom jeg har vært hjemme. Faren jobber mye.

Og jeg har jammen fått så øra har flagra her inne. Barna er jo alltid uskyldige.

[Lillemus]

Skriver under på dette. Jeg har måtte ta mye av oppdragelsen ettersom jeg har vært hjemme. Faren jobber mye.

Og jeg har jammen fått så øra har flagra her inne. Barna er jo alltid uskyldige.

Jeg forventer ikke at stemora elsker mine unger like høyt som jeg selv gjør, men jeg forventer at hun behandler dem med respekt og vennlighet - noe jeg forventer at ungene gjør mot henne også selvfølgelig.

[mariaflyfly]

*ler* Vel, det er jo litt sånn det blir her også da - og det gir jo ikke akkurat en motiverende utsikt til fremtiden føler jeg

Og nettopp derfor er det en grunn til å ikke bli altfor babysjuk på en stund.

[Gjest Persille]

''Og jeg flytter ikke Billa 12 mil unna faren, det synes jeg er dårlig gjort mot dem begge...''

Jeg flytter ikke Snuppa (Poden bor hos faren på papiret) 4-5 mil unna far, bror og stemor jeg heller. Det klarer jeg bare ikke. Da får heller jeg (og min kjære) leve med pendlingen i noen år fremover til situasjonen kanskje endrer seg av seg selv (kanskje vil hun bo fast hos pappan, kanskje vil hun flytte på landet - kanskje kanskje kanskje).

Har man valgt å få barn blir jo dette noe av konsekvensen om det ikke fungerer med den andre - sånn er det jo...

Dessverre

[Gjest Persille]

Og nettopp derfor er det en grunn til å ikke bli altfor babysjuk på en stund.

Jeg er ikke det heller, så det er ikke der problemet ligger - og jeg er bare 28, så alderen er ikke noe problem.

Men jeg føler at jeg må ta stilling til om det er greit for meg at jeg IKKE skal ha flere barn før jeg involverer meg mer i dette - nettopp fordi det fremstår så klønete administrativt, og selvfølgelig også følelsesmessig som enkelte andre beskriver.

Og jeg vet ikke helt om jeg er klar for å bestemme meg for at det er greit om det er sånn det blir. For om det IKKE er greit, så er kanskje ikke dette forholdet så greit heller?

[Gjest Stemor jeg også]

Jeg forventer ikke at stemora elsker mine unger like høyt som jeg selv gjør, men jeg forventer at hun behandler dem med respekt og vennlighet - noe jeg forventer at ungene gjør mot henne også selvfølgelig.

Ja, dette er jo absolutt slik det bør være. Stemor bør være en ressurs for barnet, og også få lov til å være med i oppdragelsen.

Dessverre fungerer ikke alltid dette i praksis.

Men det er veldig godt å høre at du er kjempeåpen for at stemor skal få lov til å ta del i oppdragelsen av dine barn. Jeg tror at både du og ikke minst barna dine høster positivt av dette:-)

[Atene]

Jeg forventer ikke at stemora elsker mine unger like høyt som jeg selv gjør, men jeg forventer at hun behandler dem med respekt og vennlighet - noe jeg forventer at ungene gjør mot henne også selvfølgelig.

Nå snakker ikke jeg om hva du forventer, men om hva som generelt forventes av en stemor, spesielt av dem som ikke aner hva det innebærer å være i den situasjonen.

Jeg husker godt min første "stemor-diskusjon" her. En stemor som hadde fått seg meddelt at stebarnet kom en ekstra tur rett etter at hun hadde født sitt første barn, og som følte en viss frustrasjon over dette. Hun fikk så hatten passet, ja. Blant annet av deg.

Jeg reagerer på denne dirigeringen av følelser, og spesielt overfor stemødre. Stefedre er ikke utsatt for det i samme grad. "Fæl stemor" er et begrep. En stefar må være _virkelig_ ille før man kaller ham "fæl" (misbruke barna eller lignende).

[Atene]

Altså - de er ikke sammen, men de har aldri vært sammen heller, det er resultatet etter en fuktig kveld på byen...

Jeg har fått med meg det.

Du trår inn i et minefelt. Administrasjonsproblemer er bare blåbær i forhold til de virkelige utfordringene.

[Lillemus]

Nå snakker ikke jeg om hva du forventer, men om hva som generelt forventes av en stemor, spesielt av dem som ikke aner hva det innebærer å være i den situasjonen.

Jeg husker godt min første "stemor-diskusjon" her. En stemor som hadde fått seg meddelt at stebarnet kom en ekstra tur rett etter at hun hadde født sitt første barn, og som følte en viss frustrasjon over dette. Hun fikk så hatten passet, ja. Blant annet av deg.

Jeg reagerer på denne dirigeringen av følelser, og spesielt overfor stemødre. Stefedre er ikke utsatt for det i samme grad. "Fæl stemor" er et begrep. En stefar må være _virkelig_ ille før man kaller ham "fæl" (misbruke barna eller lignende).

Jeg husker diskusjonen såvidt og mener at barnet ville komme på besøk på sykehuset for å besøk sitt nye søsken? Dersom stemora syntes det var så fælt så synes jeg ikke det var noe til oppførsel fra stemor nei. Det holder jeg fremdeles fast ved. Jeg vet godt hvordan det er nettopp å ha født, men det å ha et søsken på besøk en liten stund på sykehuset bør man klare uansett (nå var både mor og barn friske her). Hun bidro ikke akkurat positivt til å inkludere den eldste i den nye familien da.