Dere som har mine/dine/våre barn...

[Atene]

Jeg husker diskusjonen såvidt og mener at barnet ville komme på besøk på sykehuset for å besøk sitt nye søsken? Dersom stemora syntes det var så fælt så synes jeg ikke det var noe til oppførsel fra stemor nei. Det holder jeg fremdeles fast ved. Jeg vet godt hvordan det er nettopp å ha født, men det å ha et søsken på besøk en liten stund på sykehuset bør man klare uansett (nå var både mor og barn friske her). Hun bidro ikke akkurat positivt til å inkludere den eldste i den nye familien da.

Nei, det var ikke på sykehuset, det var hjem til dem, og for en lengre periode.

[Atene]

Jeg husker diskusjonen såvidt og mener at barnet ville komme på besøk på sykehuset for å besøk sitt nye søsken? Dersom stemora syntes det var så fælt så synes jeg ikke det var noe til oppførsel fra stemor nei. Det holder jeg fremdeles fast ved. Jeg vet godt hvordan det er nettopp å ha født, men det å ha et søsken på besøk en liten stund på sykehuset bør man klare uansett (nå var både mor og barn friske her). Hun bidro ikke akkurat positivt til å inkludere den eldste i den nye familien da.

...og hun sa ikke nei, hun bare luftet frustrasjon over at faren hadde avtalt dette uten å snakke med henne.

[Lillemus]

...og hun sa ikke nei, hun bare luftet frustrasjon over at faren hadde avtalt dette uten å snakke med henne.

Det er jo barnets hjem også, selv om jeg kan skjønne at stemora var sliten etter fødselen.

[mariaflyfly]

Det er jo barnets hjem også, selv om jeg kan skjønne at stemora var sliten etter fødselen.

Selvsagt. Men det er ingen unnskyldning for faren at han ikke diskuterer saken først. Det hadde sikkert gått an å utsette det et par dager, f.eks.

[Atene]

Selvsagt. Men det er ingen unnskyldning for faren at han ikke diskuterer saken først. Det hadde sikkert gått an å utsette det et par dager, f.eks.

Nettopp, og det er der det skurrer for meg.

Man skal elske barnet som sitt eget og alltid la det føle seg velkommen. Men man har ingenting man skulle ha sagt når det gjelder det praktiske, verken om avtaler eller oppdragelse.

Dette er faktisk en ganske vanlig holdning, og den provoserer meg.

[Speak]

Nei, det var ikke på sykehuset, det var hjem til dem, og for en lengre periode.

Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/

Selvsagt skulle jeg sagt i fra, men i den situasjonen har man ikke mye å stille opp med.

Jeg ville helst sove på den tiden av døgnet. Og hadde virkelig trengt det også.

[Atene]

Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/

Selvsagt skulle jeg sagt i fra, men i den situasjonen har man ikke mye å stille opp med.

Jeg ville helst sove på den tiden av døgnet. Og hadde virkelig trengt det også.

Det som er interessant, er jo at hadde det vært deres felles barn som skulle sendes avgårde om morgenen, rett etter fødselen av et nytt barn, da hadde du antagelig hatt muligheten til å organisere det på en måte som passet deg. Er det et stebarn, må man bare akseptere den avgjørelsen andre har tatt.

[Katt-ja]

Nettopp, og det er der det skurrer for meg.

Man skal elske barnet som sitt eget og alltid la det føle seg velkommen. Men man har ingenting man skulle ha sagt når det gjelder det praktiske, verken om avtaler eller oppdragelse.

Dette er faktisk en ganske vanlig holdning, og den provoserer meg.

Helt enig. Jeg husker også den tråden,- og forstod stemoren veldig godt.

[Speak]

Det som er interessant, er jo at hadde det vært deres felles barn som skulle sendes avgårde om morgenen, rett etter fødselen av et nytt barn, da hadde du antagelig hatt muligheten til å organisere det på en måte som passet deg. Er det et stebarn, må man bare akseptere den avgjørelsen andre har tatt.

Ja, jeg hadde jo selvsagt fiksa noe om det hadde vært mitt eget barn. F.eks. at faren dro senere på jobb. (Han har jo krav på 14 dager fri etter fødsel...)

Husker at jeg syntes dette var fryktelig slitsomt, og veldig urettferdig.

Og at det i tillegg ble forventet at jeg skulle få opp babyen for å kjøre han syntes jeg jo var helt sprøtt. Dette var i 3. klasse, og da hadde han aldri gått verken til eller fra skolen. (Nesten 1 kilomenter på gangsti med kun en vei han måtte krysse.)

Fellesbarnet mestret dette allerede i 1. klasse.

Men jeg har jo lite jeg skulle sagt i slike ting...

[Atene]

Jeg innrømmer faktisk at jeg i perioder synes det kan være ganske mye administrasjon med to barn, selv om jeg er gift med faren deres.

Så bare ring barnevernet når du er ferdig med å spy.

Men dette er jo felles barn, da gjelder det helt andre regler, må vite.

Du har lov til å ønske ungene dine dit pepper'n gror av og til, og også å gi uttrykk for det her. Og hvis barnas far - som Speak opplevde - forventer at du står opp og kjører dem til skolen hver morgen kort tid etter en fødsel, så kan du klage over det her, og få sympati og medhold i at mannen er urimelig, samt forslag til hvordan saken kan løses.

Er det stebarn det gjelder, skal du bare holde kjeft, for ellers er du en kald og hjerteløs stemor.

[laban]

Men dette er jo felles barn, da gjelder det helt andre regler, må vite.

Du har lov til å ønske ungene dine dit pepper'n gror av og til, og også å gi uttrykk for det her. Og hvis barnas far - som Speak opplevde - forventer at du står opp og kjører dem til skolen hver morgen kort tid etter en fødsel, så kan du klage over det her, og få sympati og medhold i at mannen er urimelig, samt forslag til hvordan saken kan løses.

Er det stebarn det gjelder, skal du bare holde kjeft, for ellers er du en kald og hjerteløs stemor.

Ja, jeg har fått med meg det. Sett utenfra virker det veldig urettferdig.

Men jeg har også fått med meg at jeg skal være forsiktig med å uttale meg om noe jeg ikke har følt på kroppen selv (noe jeg forsåvidt har mye forståelse for).

[Gjest Persille]

Jeg har fått med meg det.

Du trår inn i et minefelt. Administrasjonsproblemer er bare blåbær i forhold til de virkelige utfordringene.

Jeg vet...

Og jeg trodde det skulle bli mindre problemer enn det jeg føler det er nå.

[Gjest Ikke lett for barna]

Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/

Selvsagt skulle jeg sagt i fra, men i den situasjonen har man ikke mye å stille opp med.

Jeg ville helst sove på den tiden av døgnet. Og hadde virkelig trengt det også.

"Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/"

Verden stopper ikke opp om man får barn. Sliten eller ikke. Barna må på skolen.

Slik er det for alle som har mer enn ett barn.

[Gjest Ikke lett for barna]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

"Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd"

Jeg er enig. Når det fungerer som i hennes tilfelle, hvor alle de 4 voksne er fornuftige og voksne mennesker blir det lettere å være barn.

Jeg er -ikke- sjokkert over tråden. Har sett det her inne over mange år og også sett i det virkelige liv at slike familiekonsultasjoner er det verdt å unngå både for sin egen del og ikke minst for barna.

Små filleproblemer som at mannen ikke vasker gulv og slike ting er blåbær i forhold.

Slike tråder lærer en å sette ting i perspektiv.

[Gjest Ikke lett for barna.]

Ja, jeg hadde jo selvsagt fiksa noe om det hadde vært mitt eget barn. F.eks. at faren dro senere på jobb. (Han har jo krav på 14 dager fri etter fødsel...)

Husker at jeg syntes dette var fryktelig slitsomt, og veldig urettferdig.

Og at det i tillegg ble forventet at jeg skulle få opp babyen for å kjøre han syntes jeg jo var helt sprøtt. Dette var i 3. klasse, og da hadde han aldri gått verken til eller fra skolen. (Nesten 1 kilomenter på gangsti med kun en vei han måtte krysse.)

Fellesbarnet mestret dette allerede i 1. klasse.

Men jeg har jo lite jeg skulle sagt i slike ting...

Å gosh! Blir helt matt.

[Lillemus]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

Men du må huske at hos oss er det bare jeg og faren som har barn. Verken stemor eller stefar har (eller vil få) egne barn i vårt tilfelle.

Men ja, det fungerer veldig godt hos oss. )

[Gjest Lotus78]

"Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/"

Verden stopper ikke opp om man får barn. Sliten eller ikke. Barna må på skolen.

Slik er det for alle som har mer enn ett barn.

En vesentlig forskjell er at hun hadde bare 1 barn da. Dette er mor og far sitt problem å løse, selv om det er meget enkelt å lesse det over stemor som ikke har noe hun skulle ha sagt.

[Gjest Lotus78]

Å gosh! Blir helt matt.

Helt enig, blir også matt over at en så stor gutt ikke kan komme seg ut av dørene selv. Da får foreldrene takke seg selv når de duller seg halvt i hjel med ungen og forventer at andre rundt også skal gjøre det. For ordens skyld jeg forstod at det var Speaks situasjon du ikke greide å sette deg inn i.

[Dorthe]

Nei, problemet oppstår ikke før vi evnt. går på våre barn i tillegg til mine og dine... Men jeg tenker litt fremover da, er det dette jeg vil?

Og jeg flytter ikke Billa 12 mil unna faren, det synes jeg er dårlig gjort mot dem begge...

Her er det ikke jeg som har flyttet rundt da, det er faren, jeg har bodd på samme stedet hele tida jeg. Og her bodde han også de første årene.

Men 12 mil er en time med toget, så det er ikke så ille som det høres ut som.

[Gjest Persille]

Her er det ikke jeg som har flyttet rundt da, det er faren, jeg har bodd på samme stedet hele tida jeg. Og her bodde han også de første årene.

Men 12 mil er en time med toget, så det er ikke så ille som det høres ut som.

Det er to timer med toget, og hun kan ikke ta det alene. Det tar en time og tre kvarter å kjøre en vei.

Uansett vil det begrense deres tid sammen, for hun kan ikke være hos ham på hverdager som nå.

Og det annerledes om han velger å flytte - det er HANS valg, men jeg vil ikke flytte henne vekk fra ham - sånn er det bare.