Dere som har mine/dine/våre barn...

[Gjest Ikke lett for barna]

En vesentlig forskjell er at hun hadde bare 1 barn da. Dette er mor og far sitt problem å løse, selv om det er meget enkelt å lesse det over stemor som ikke har noe hun skulle ha sagt.

Noen synes at stemor og stefar skal ha ansvar på lik linje med egne barn. Noen synes ikke det. Noen synes det er greit at man blander seg i visse ting, men ikke i andre ting.

Uansett ser det ut til at når det er 4 foreldre blandet inn, enten det er mine, dine og våre barn, så ser det ut for meg som slike familieforhold skaper kaos uansett. Noen er det noe galt med.Noen bryr seg for lite og andre bryr seg for mye.

Det er ikke samme regler i begge hjemmene og sine egne regler er alltid de beste og den andres unger de verste rotekoppene, de mest bortskjemte, de lateste osv.

Enten er det noe galt med far, eller så er det mor, eller så er det stemor eller stefar.

Det er krangling om klær, penger, samvær, skole og for ikke å snakke om jul og sommerferier, hvem som skal bes i konfirmasjoner osv osv. Lista er uendelig lang.

[Sofline]

Jeg har ikke stebarn selv og har heller ingen planer om å få det siden jeg er sammen med en mann som ikke har barn fra før. Men jeg vokste opp i en dine-mine-våre-familie, rett før det ble "moderne".

Jeg og broren min har aldri hatt noen problemer med stefaren vår. Han har tvertimot vært som en far for oss, og jeg vet han ser på oss som sine. Vår "andre" far har heller ikke hatt noe i mot dette. Han og moren min snakker fremdeles ikke sammen, snart 20 år etter skillsmissen, men faren min og stefaren min snakker sammen om litt av hvert.

Stefaren min hadde to barn fra før da han møtte mamma, som han hadde cirka annenhver uke og i feriene. Han og moren min fikk etter hvert et barn sammen, og senere et til etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. I vår familie tror jeg "våre-barna" bare har vært positivt. Jeg synes dessuten det knyttet meg mer til stesøskenene mine. Nå var vi ikke bare stesøsken; vi hadde også en felles bror (eh... har fortsatt selvfølgelig).

Samvær og deling av ferier var aldri noe stort problem, selv om moren til stefaren min er en underlig skrue og egentlig burde helt klart vært fratatt foreldreretten (stefaren min prøvde å få den, men han tapte).

I mitt tilfelle har jeg hatt en fin oppvekst med dine-mine-våre, men jeg skjønner det kan skape problemer.

Jeg har hørt at steforeldre som kommer inn i barnas liv før rundt skolestartalder, kan og bør ta en oppdragerrolle. Senere kan det bli vanskeligere. Jeg har aldri brukt kommentaren "du er ikke faren min" mot stefaren min, og jeg har heller aldri tenkt det.

[Sofline]

Jeg er ikke det heller, så det er ikke der problemet ligger - og jeg er bare 28, så alderen er ikke noe problem.

Men jeg føler at jeg må ta stilling til om det er greit for meg at jeg IKKE skal ha flere barn før jeg involverer meg mer i dette - nettopp fordi det fremstår så klønete administrativt, og selvfølgelig også følelsesmessig som enkelte andre beskriver.

Og jeg vet ikke helt om jeg er klar for å bestemme meg for at det er greit om det er sånn det blir. For om det IKKE er greit, så er kanskje ikke dette forholdet så greit heller?

Hvorfor skulle det bli lettere om dere ikke får felles barn?

[Sofline]

Søstera mi har mitt/dine/våt barn - dvs hun hadde ett barn fra før, mannen hadde tre fra før, og nå har de ett sammen.

Slik jeg forstå det, så går administrasjonen greit. Alle barna bor i samme by, men hans tre barn bor hos sin mor til vanlig, og er hos dem ca annenhver helg. Hennes ene barn + deres felles bor hos dem, men hun eldste er hos sin far den samme helga som de tre andre er hos sin mor - slik at de i helgene har enten ett barn eller fem.

Hvis det er noe spesielt som skjer, er alle parter fleksible til å "låne" bort sitt/sine barn - f.eks. bursdager, slektssamling, mm.

MEN - jeg tro nok det var en stor overgang for dem fra å ha helt barnefri annenhver helg til alltid å ha barn rundt seg!!!

''MEN - jeg tro nok det var en stor overgang for dem fra å ha helt barnefri annenhver helg til alltid å ha barn rundt seg!!!''

Det er jo sånn "vanlige" foreldre har det. :-)

[Sofline]

"Ja - de får mye alenetid med pappaen. Han tar dem med på fotballkamp, tur i skogen, konserter mm"

Det er bra. Da gjør han så godt han kan. Men mye alenetid med pappaen er uansett umulig å få til med besøk hos han annehver helg.

Jeg lurer på hvordan det føles for barn og vite at pappa har et annet barn og et barn som ikke er sitt eget han bor sammen med hver dag, mens de bare får treffe han annehver helg.

Ja ja, det er sikkert ikke noe du kan svare på

Hos noen går det greit. Eller ihvertfall så greit som det er mulig å gjøre det ut av en slik situasjon. Hos noen virker det likevel som man skiller seg fra små problemer til store problemer.

''Jeg lurer på hvordan det føles for barn og vite at pappa har et annet barn og et barn som ikke er sitt eget han bor sammen med hver dag, mens de bare får treffe han annehver helg.''

Hvis de vil, kan de jo rent faktisk like gjerne bo hos faren. Jeg tror de fleste større barn er store nok til å forstå slike situasjoner.

[Gjest prust]

''MEN - jeg tro nok det var en stor overgang for dem fra å ha helt barnefri annenhver helg til alltid å ha barn rundt seg!!!''

Det er jo sånn "vanlige" foreldre har det. :-)

Ja, nemlig. Vi begynte å få barn i 99, og da var deres yngste 1,5 år, som de hadde annenhver helg (i tillegg til de tre andre) - og annenhver helg fri.

Mannen min og jeg misunte dem faktisk av og til de barnefrie helgene, for vi hadde jo alltid barn rundt oss (selvfølgelig selvvalgt) og så å si aldir barnefri.

Nå har de en toåring døgnet rundt, og de var temmelig slitne i sommer. Vi passet han minste 4 dager, slik at de kunne reise bort bare de to og få litt overskudd.

Så nå håper jeg de sier ja til å passe våre en helg i høst når vi er bedt på hyttetur!

[Gjest Persille]

Jeg har ikke stebarn selv og har heller ingen planer om å få det siden jeg er sammen med en mann som ikke har barn fra før. Men jeg vokste opp i en dine-mine-våre-familie, rett før det ble "moderne".

Jeg og broren min har aldri hatt noen problemer med stefaren vår. Han har tvertimot vært som en far for oss, og jeg vet han ser på oss som sine. Vår "andre" far har heller ikke hatt noe i mot dette. Han og moren min snakker fremdeles ikke sammen, snart 20 år etter skillsmissen, men faren min og stefaren min snakker sammen om litt av hvert.

Stefaren min hadde to barn fra før da han møtte mamma, som han hadde cirka annenhver uke og i feriene. Han og moren min fikk etter hvert et barn sammen, og senere et til etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. I vår familie tror jeg "våre-barna" bare har vært positivt. Jeg synes dessuten det knyttet meg mer til stesøskenene mine. Nå var vi ikke bare stesøsken; vi hadde også en felles bror (eh... har fortsatt selvfølgelig).

Samvær og deling av ferier var aldri noe stort problem, selv om moren til stefaren min er en underlig skrue og egentlig burde helt klart vært fratatt foreldreretten (stefaren min prøvde å få den, men han tapte).

I mitt tilfelle har jeg hatt en fin oppvekst med dine-mine-våre, men jeg skjønner det kan skape problemer.

Jeg har hørt at steforeldre som kommer inn i barnas liv før rundt skolestartalder, kan og bør ta en oppdragerrolle. Senere kan det bli vanskeligere. Jeg har aldri brukt kommentaren "du er ikke faren min" mot stefaren min, og jeg har heller aldri tenkt det.

Datteren min er fire år, og hans blir ikke født før i september - så aldersmessig blir det jo ikke noe problem om det du sier er rett (om oppdragerrollen).

Men... Jeg overdramatiserer antagelig, jeg ser jo at det handler om instilling. Jeg synes bare det er litt viktig å tenkte gjennom det likevel, hva man egentlig vil, og hva man kan akseptere.

Og når jeg vet at moren til hans barn hater oss begge per i dag - så gjør jo ikke det samarbeidet så mye lettere kan man si...

[Gjest Persille]

Hvorfor skulle det bli lettere om dere ikke får felles barn?

Vel, det er jo en mindre ting å administrere da? Og vi ville fått barnefrie helger f.eks.

Og jeg må innrømme at jeg har fullstendig panikk for å ende opp med to (eller flere barn) med forskjellige fedre - og ikke bo sammen med noen av dem. Og når vi har hele mine/dine/våre greia - så ser det ut til å være flere konfliktområder enn om vi begrenser det litt.

Men det kan godt hende jeg tar feil, og er unødvendig negativ - jeg ser det. Det bare føles litt sånn nå...

[Sofline]

Datteren min er fire år, og hans blir ikke født før i september - så aldersmessig blir det jo ikke noe problem om det du sier er rett (om oppdragerrollen).

Men... Jeg overdramatiserer antagelig, jeg ser jo at det handler om instilling. Jeg synes bare det er litt viktig å tenkte gjennom det likevel, hva man egentlig vil, og hva man kan akseptere.

Og når jeg vet at moren til hans barn hater oss begge per i dag - så gjør jo ikke det samarbeidet så mye lettere kan man si...

Jeg forstår så absolutt problemet. Men at du tenker gjennom det på forhånd gjør sikkert at du kommer til å ta den rette avgjørelsen.

[Sofline]

Vel, det er jo en mindre ting å administrere da? Og vi ville fått barnefrie helger f.eks.

Og jeg må innrømme at jeg har fullstendig panikk for å ende opp med to (eller flere barn) med forskjellige fedre - og ikke bo sammen med noen av dem. Og når vi har hele mine/dine/våre greia - så ser det ut til å være flere konfliktområder enn om vi begrenser det litt.

Men det kan godt hende jeg tar feil, og er unødvendig negativ - jeg ser det. Det bare føles litt sånn nå...

Barnefrie helger ville du jo uansett ikke fått hvis du var sammen med faren til barnet ditt, selv om jeg kan tenke meg det må være deilig med barnefri helger. Panikken din for å sitte med to barn med to fedre uten at du bor sammen med noen av dem forstår jeg. Jeg vet om en som har barn med tre forskjellige fedre og ikke bor sammen med noen av dem. Jeg misunner henne ikke.

[Speak]

"Jeg husker at det ble forventet av meg at jeg skulle sende hans sønn på skolen kun få dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg var dødsliten. Det ble faktisk forventet at jeg skulle kjøre han, men da sa jeg NEI, og fikk høre det:-/"

Verden stopper ikke opp om man får barn. Sliten eller ikke. Barna må på skolen.

Slik er det for alle som har mer enn ett barn.

Dersom jeg hadde hatt et eget barn fra før så hadde jeg ordnet meg i starten så noen andre sendte dette barnet på skolen. F.eks. kan jo far begynne litt senere på jobb. (Han har jo faktisk krav på 14 dager fri)

Og hans barn skulle uansett aldri vært mitt ansvar.

[Speak]

Men dette er jo felles barn, da gjelder det helt andre regler, må vite.

Du har lov til å ønske ungene dine dit pepper'n gror av og til, og også å gi uttrykk for det her. Og hvis barnas far - som Speak opplevde - forventer at du står opp og kjører dem til skolen hver morgen kort tid etter en fødsel, så kan du klage over det her, og få sympati og medhold i at mannen er urimelig, samt forslag til hvordan saken kan løses.

Er det stebarn det gjelder, skal du bare holde kjeft, for ellers er du en kald og hjerteløs stemor.

Ja, er det ikke utrolig:-)

[Speak]

En vesentlig forskjell er at hun hadde bare 1 barn da. Dette er mor og far sitt problem å løse, selv om det er meget enkelt å lesse det over stemor som ikke har noe hun skulle ha sagt.

Det er få som ser det på denne måten....

[Speak]

Datteren min er fire år, og hans blir ikke født før i september - så aldersmessig blir det jo ikke noe problem om det du sier er rett (om oppdragerrollen).

Men... Jeg overdramatiserer antagelig, jeg ser jo at det handler om instilling. Jeg synes bare det er litt viktig å tenkte gjennom det likevel, hva man egentlig vil, og hva man kan akseptere.

Og når jeg vet at moren til hans barn hater oss begge per i dag - så gjør jo ikke det samarbeidet så mye lettere kan man si...

Jeg synes det er flott at du tenker grundig gjennom dette. For du vil garantert oppleve store utfordringer her. Voksent og ansvarsbevisst synes jeg:-)

[Gjest Persille]

Jeg synes det er flott at du tenker grundig gjennom dette. For du vil garantert oppleve store utfordringer her. Voksent og ansvarsbevisst synes jeg:-)

Det hender jeg glimter til

[Atene]

Datteren min er fire år, og hans blir ikke født før i september - så aldersmessig blir det jo ikke noe problem om det du sier er rett (om oppdragerrollen).

Men... Jeg overdramatiserer antagelig, jeg ser jo at det handler om instilling. Jeg synes bare det er litt viktig å tenkte gjennom det likevel, hva man egentlig vil, og hva man kan akseptere.

Og når jeg vet at moren til hans barn hater oss begge per i dag - så gjør jo ikke det samarbeidet så mye lettere kan man si...

Det er moren jeg ser som problemet. At du blir kjent med barnet fra starten av, er en kjempefordel.

Jeg ville spurt meg selv så godt jeg kunne om hva slags person moren er. Om hun er en som aldri glemmer, eller om dette kan gå over. Det er veldig vanlig med en turbulent periode i starten av et samlivsbrudd (selv om dette strengt tatt ikke er et...), men som regel roer det seg i løpet av noen år.

Noen få gir seg aldri. Det skal veldig sterk kjærlighet til for å overleve noe sånt.

[Gjest Persille]

Det er moren jeg ser som problemet. At du blir kjent med barnet fra starten av, er en kjempefordel.

Jeg ville spurt meg selv så godt jeg kunne om hva slags person moren er. Om hun er en som aldri glemmer, eller om dette kan gå over. Det er veldig vanlig med en turbulent periode i starten av et samlivsbrudd (selv om dette strengt tatt ikke er et...), men som regel roer det seg i løpet av noen år.

Noen få gir seg aldri. Det skal veldig sterk kjærlighet til for å overleve noe sånt.

''Noen få gir seg aldri. Det skal veldig sterk kjærlighet til for å overleve noe sånt.''

Og det er jo dette som bekymrer meg. Jeg vet ikke hvor ille hun er over tid, men det er ille nå. Og det har vært ille en stund, problemet er at jeg ikke kjenner noen som kjenner henne godt nok til å spekulere om det nå skal være sånn "for alltid"...

Hun har jo tatt et valg om å gjennomføre dette på tross av hva han vil, og det har hun visst hele tiden. Og selv om de var to om det - så er det jo begrenset hva hun kan forvente av ham ifht seg selv nå. En ting er at han må betale, og kanskje ha samvær - men at han skal interessere seg for henne går jo ikke å kreve.

Og så lenge hun gjør en innsats for å ødelegge alle hans relasjoner, en ting er meg, men til familien hans, alle vennene, jobben - alt mulig, så motiverer hun ikke akkurat ham til å engasjere seg i barnet heller.

Problemet er at hun ikke ser ut til å skjønne at dette i lengden går utover barnet, jo mer dritt hun sprer om ham - jo mer får barnet vite i ettertid, og jo mindre motivert blir han.

Ergo ignorerer han henne, for han orker ikke forholde seg til det der - og etterhvert som flere får høre hva han har å si, så blir hennes situasjon forverret.

Hun hevder jo i tillegg at han ikke har noen rettigheter, at alt handler om hennes godvilje, og selv om jeg har oversendt lovtekster og alt mulig mener hun at det er feil. Så hun krever med ene hånden - og nekter med andre...

Skal vi fortsette sånn blir det jo umulig å samarbeide...

[Gjest sukk, sukk, sukk]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

Det er så trist at det finnes så mange par som aldri skulle hatt fått barn. Snakker om de som planlegger å få barn etter bare noen år sammen. lager barn og så gambler på at foreldrene holder sammen. Stakkars barn.

[Atene]

''Noen få gir seg aldri. Det skal veldig sterk kjærlighet til for å overleve noe sånt.''

Og det er jo dette som bekymrer meg. Jeg vet ikke hvor ille hun er over tid, men det er ille nå. Og det har vært ille en stund, problemet er at jeg ikke kjenner noen som kjenner henne godt nok til å spekulere om det nå skal være sånn "for alltid"...

Hun har jo tatt et valg om å gjennomføre dette på tross av hva han vil, og det har hun visst hele tiden. Og selv om de var to om det - så er det jo begrenset hva hun kan forvente av ham ifht seg selv nå. En ting er at han må betale, og kanskje ha samvær - men at han skal interessere seg for henne går jo ikke å kreve.

Og så lenge hun gjør en innsats for å ødelegge alle hans relasjoner, en ting er meg, men til familien hans, alle vennene, jobben - alt mulig, så motiverer hun ikke akkurat ham til å engasjere seg i barnet heller.

Problemet er at hun ikke ser ut til å skjønne at dette i lengden går utover barnet, jo mer dritt hun sprer om ham - jo mer får barnet vite i ettertid, og jo mindre motivert blir han.

Ergo ignorerer han henne, for han orker ikke forholde seg til det der - og etterhvert som flere får høre hva han har å si, så blir hennes situasjon forverret.

Hun hevder jo i tillegg at han ikke har noen rettigheter, at alt handler om hennes godvilje, og selv om jeg har oversendt lovtekster og alt mulig mener hun at det er feil. Så hun krever med ene hånden - og nekter med andre...

Skal vi fortsette sånn blir det jo umulig å samarbeide...

Jeg kan ikke skrive her hva kjæresten min har vært igjennom, men det er garantert verre enn noe som har skjedd hos dere foreløbig.

Det har gått over, og nå samarbeider de ok. De aller, aller fleste gir seg etter hvert. Men det forrige forholdet hans røk pga eksen.

[Sofline]

Det er så trist at det finnes så mange par som aldri skulle hatt fått barn. Snakker om de som planlegger å få barn etter bare noen år sammen. lager barn og så gambler på at foreldrene holder sammen. Stakkars barn.

Hva mener du med noen år? Hvor lenge skal man ha vært sammen før det er forsvarlig å få barn mener du?

Jeg tviler på at det har noe å si om man har vært sammen i to år eller ti år først.