tilrettelegging på skolen og usikre barn?

[Gjest Marieline]

Jeg skulle ønske at overskriftsfeltet var litt større, så jeg slapp å skrive så kryptisk.*s*

Jeg lurer på hva slags tilrettelegging skolen kan gjøre for barn som begynner på skolen og som trenger ekstra emosjonell og sosial støtte.

Jeg har som tidligere nevnt en venninnne som har fosterbarn. Den eldste har begynt i andre klasse nå, mens den yngste er hjemme hos fostermor.

Begge jentene er veldig sky og er naturlig vis ganske skeptiske til fremmede voksne, da de selv har opplevd vold i hjemmet. Jentene har heller ikke eid noen leker før de kom i fosterhjem og sliter med å kunne dele noe med andre.

De har en del sosiale utfordringer foran seg og bruker laaang tid på å bli trygge på andre mennesker.

Hvordan kan en skole imøtekomme slike utfordringer hos barna? Det snakkes om tilpasset opplæring, men kan det å lære sosiale regler også være en del av tilpasset opplæring?

[PieLill]

Jeg ser for meg at det i løpet av en skoledag kan oppstå situasjoner som kan bli vanskelige og/eller konfliktfylte for jentene.

Etter mitt syn hadde det ideelle vært å ha en assistent i klassen. Ikke for å fotfølge det ene barnet, men for å være parat hver gang det trengs litt ekstra voksen hjelp. Da unngår man at ting vokser til det helt uhåndterlige.

Assistenten kan ved å også hjelpe andre barn, gi læreren mer tid og oversikt til å hjelpe de med særlige behov. Det er også lettere å få til et godt klassemiljø når man er to. Om assistenten 'sprer' seg litt, blir det også mindre stigmatiserende for barnet med særlige behov.

Hva som skal til for å få en assistent, er jeg usikker på. Men det burde være mulig, håper jeg i hvert fall.

Rollespill kan kanskje øke jentenes sosiale kompetanse og selvtillit.

Å snakke med dem om hva de føler i ulike situasjoner og hvordan de ønsker at ting skal være. Hva som går an å gjøre. Etc. Man skal ha litt teft og trening for å få slike samtaler matnyttige.

I forhold til å dele, tror jeg det vil hjelpe at de får en tryggghet på at de faktisk eier lekene sine. At de ikke trenger å sloss for å beholde dem. Å øve seg i sunn grensesetting kan også hjelpe. Man forsvarer alltid de svake grensene mest.

mvh

[Gjest en lærer]

Først og fremst må jeg bare si at jeg er litt lei det forslitte mantraet "tilpasset opplæring", som om uttrykket i seg selv skal være et hokus-pokus for at alle barn skal få det beste for seg, uten en krone til skolen for at det kan bli gjennomførbart.

Men ja, sosiale tilrettelegginger hører nok også med under denne frasen, da en viktig faktor for barns læring er trygghet.

Jeg synes imidlertid at her må hjemmet og skolen samarbeide tett. Lærer bør informere ukentlig hvordan det går, i første omgang sosialt. Foreldrene må jobbe med å få med venner hjem, som eleven kan bli trygg på. Dette bør skje i trygge rammer hjemme. Så kan skolen på sin side tilrettelegge ved at medelever som barnet har blitt kjent med, får sitte sammen, være på samme gruppe, o.l.

Lykke til.

[Gjest en lærer]

Jeg ser for meg at det i løpet av en skoledag kan oppstå situasjoner som kan bli vanskelige og/eller konfliktfylte for jentene.

Etter mitt syn hadde det ideelle vært å ha en assistent i klassen. Ikke for å fotfølge det ene barnet, men for å være parat hver gang det trengs litt ekstra voksen hjelp. Da unngår man at ting vokser til det helt uhåndterlige.

Assistenten kan ved å også hjelpe andre barn, gi læreren mer tid og oversikt til å hjelpe de med særlige behov. Det er også lettere å få til et godt klassemiljø når man er to. Om assistenten 'sprer' seg litt, blir det også mindre stigmatiserende for barnet med særlige behov.

Hva som skal til for å få en assistent, er jeg usikker på. Men det burde være mulig, håper jeg i hvert fall.

Rollespill kan kanskje øke jentenes sosiale kompetanse og selvtillit.

Å snakke med dem om hva de føler i ulike situasjoner og hvordan de ønsker at ting skal være. Hva som går an å gjøre. Etc. Man skal ha litt teft og trening for å få slike samtaler matnyttige.

I forhold til å dele, tror jeg det vil hjelpe at de får en tryggghet på at de faktisk eier lekene sine. At de ikke trenger å sloss for å beholde dem. Å øve seg i sunn grensesetting kan også hjelpe. Man forsvarer alltid de svake grensene mest.

mvh

En assistent ville gjort ting lettere, men det er dessverre svært vanskelig å få skrapt sammen ressurser til en assistent. Innsparinger i kommunene gjør sitt til at vi lærere hele tiden får høre: dette må dere som kontaktlærere klare selv! "Tilpasset opplæring" og blablabla

[PieLill]

En assistent ville gjort ting lettere, men det er dessverre svært vanskelig å få skrapt sammen ressurser til en assistent. Innsparinger i kommunene gjør sitt til at vi lærere hele tiden får høre: dette må dere som kontaktlærere klare selv! "Tilpasset opplæring" og blablabla

Du har helt rett.

Men tror du det finnes en mulighet i og med at dette er et fosterbarn med traumatisk bakgrunn? Kan barnevernet komme på banen og slå i bordet, evt. at assistent dekkes av barnevernet.

mvh

[Gjest en lærer]

Først og fremst må jeg bare si at jeg er litt lei det forslitte mantraet "tilpasset opplæring", som om uttrykket i seg selv skal være et hokus-pokus for at alle barn skal få det beste for seg, uten en krone til skolen for at det kan bli gjennomførbart.

Men ja, sosiale tilrettelegginger hører nok også med under denne frasen, da en viktig faktor for barns læring er trygghet.

Jeg synes imidlertid at her må hjemmet og skolen samarbeide tett. Lærer bør informere ukentlig hvordan det går, i første omgang sosialt. Foreldrene må jobbe med å få med venner hjem, som eleven kan bli trygg på. Dette bør skje i trygge rammer hjemme. Så kan skolen på sin side tilrettelegge ved at medelever som barnet har blitt kjent med, får sitte sammen, være på samme gruppe, o.l.

Lykke til.

Må bare få tillegge at vennskap av og til kan være alfa og omega for barn, og jeg har sett mirakler innenfor skolens vegger når barna finner hverandre. Uttrygge barn har tødd opp veldig fort med en venn ved sin side. De barna som finner hverandre, har ofte også omgang hjemme sammen.

[Gjest en lærer]

Du har helt rett.

Men tror du det finnes en mulighet i og med at dette er et fosterbarn med traumatisk bakgrunn? Kan barnevernet komme på banen og slå i bordet, evt. at assistent dekkes av barnevernet.

mvh

Min erfaring er at om andre instanser enn skolen banker i bordet, skjer det mer enn om skolen skulle sendt inn en søknad. Jeg ville tro at det er satt sammen et tverrfaglig team rundt barna? Sammen kan det jo tenkes de klarer å stable på beina noen ressurser!

[Lisabeth]

Dette synes jeg høres ut som en problemstilling hvor PPT og skolen må samarbeide.

[PieLill]

Min erfaring er at om andre instanser enn skolen banker i bordet, skjer det mer enn om skolen skulle sendt inn en søknad. Jeg ville tro at det er satt sammen et tverrfaglig team rundt barna? Sammen kan det jo tenkes de klarer å stable på beina noen ressurser!

La oss håpe det!

mvh

[Gjest Marieline]

Min erfaring er at om andre instanser enn skolen banker i bordet, skjer det mer enn om skolen skulle sendt inn en søknad. Jeg ville tro at det er satt sammen et tverrfaglig team rundt barna? Sammen kan det jo tenkes de klarer å stable på beina noen ressurser!

jentene får oppfølging av en barnepsykolog ,og jeg regner med at h*n også har et samarbeid med skolen.

Men å få assistent har jeg hørt er vanskelig. En elev jeg kjenner har en mild grad av utviklingshemming og fikk ikke assistent. Jeg tviler derfor på om jentene ville fått det da.

men hva kan en skole/lærer gjøre med denne problemstillingen som det også er mulig å gjennomføre i praksis?

[Gjest Marieline]

Først og fremst må jeg bare si at jeg er litt lei det forslitte mantraet "tilpasset opplæring", som om uttrykket i seg selv skal være et hokus-pokus for at alle barn skal få det beste for seg, uten en krone til skolen for at det kan bli gjennomførbart.

Men ja, sosiale tilrettelegginger hører nok også med under denne frasen, da en viktig faktor for barns læring er trygghet.

Jeg synes imidlertid at her må hjemmet og skolen samarbeide tett. Lærer bør informere ukentlig hvordan det går, i første omgang sosialt. Foreldrene må jobbe med å få med venner hjem, som eleven kan bli trygg på. Dette bør skje i trygge rammer hjemme. Så kan skolen på sin side tilrettelegge ved at medelever som barnet har blitt kjent med, får sitte sammen, være på samme gruppe, o.l.

Lykke til.

Det var ikke meningen å skyve alt ansvar over på skolen, med den tanke at ffosteroreldrene ikke skulle bidra. Jeg lurte heller på hva skolen kunne bidra med i dette tilfellet.

[Gjest også en mamma]

Jeg mener at jenta burde hatt en assistent som kunne hjelpe henne i gang i forhold til de sosiale spillereglene. Dette burde det egentlig vært søkt om før hun begynte. Og i forhold til femåringen syns jeg dette bør vurderes i forkant, enten hun begynner neste år eller om to år.

Skolen er nå en gang tilrettelagt slik at det passer for de fleste barna, og lærerne gjør så godt de kan for å ivareta alle barnas interesser. Men lærerne har mange barn, og mange utfordringer, og mange ulike behov de skal dekke. Det er ikke lett for dem å strekke til og bruke veldig mye tid til ett bestemt barn.

Derfor mener jeg at assistent må være en god ide. I hvertfall til hun blir integrert i klassen og blir kjent og har lært de sosiale reglene. Kanskje trenger hun assistent i flere år framover for å få den tryggheten hun trenger.

All ære til din venninne som har kapasitet til å ta seg av to barn som absolutt trenger det! Det skulle vært så mange flere fosterforeldre i dette landet. Men de fleste kvier seg for å ta inn "problembarn". (Jeg også, jeg innrømmer det.)

[Gjest Marieline]

Jeg mener at jenta burde hatt en assistent som kunne hjelpe henne i gang i forhold til de sosiale spillereglene. Dette burde det egentlig vært søkt om før hun begynte. Og i forhold til femåringen syns jeg dette bør vurderes i forkant, enten hun begynner neste år eller om to år.

Skolen er nå en gang tilrettelagt slik at det passer for de fleste barna, og lærerne gjør så godt de kan for å ivareta alle barnas interesser. Men lærerne har mange barn, og mange utfordringer, og mange ulike behov de skal dekke. Det er ikke lett for dem å strekke til og bruke veldig mye tid til ett bestemt barn.

Derfor mener jeg at assistent må være en god ide. I hvertfall til hun blir integrert i klassen og blir kjent og har lært de sosiale reglene. Kanskje trenger hun assistent i flere år framover for å få den tryggheten hun trenger.

All ære til din venninne som har kapasitet til å ta seg av to barn som absolutt trenger det! Det skulle vært så mange flere fosterforeldre i dette landet. Men de fleste kvier seg for å ta inn "problembarn". (Jeg også, jeg innrømmer det.)

Det med assistent høres jo ut som en flott løsning. Men er det gjennomførbart? jeg mener er det sannsynlig at de får innvilget det? Jeg vet om barn med utviklingshemming som ikke får det, og helt ærlig kan jeg da ikke forstå at barn som "bare" har psykiske vansker skulle få tildelt dette først. Men om jentene fikk det ville jo alt være fryd og gammen.

Det er mye jobb med fosterbarn, det tror jeg ingen legger skjul på. Men man får dobbelt betalt, både som honorar og ved hjelp av den tilliten barnet etterhvert vil vise deg. Men tålmodighet er en dyd, spesielt når det gjelder fosterbarn har jeg forstått.

[Gjest anonym jeg da]

Snakk med barnevernet om dette, de kan dekke assistent.

snakker av erfaring.

[Gjest også en mamma]

Det med assistent høres jo ut som en flott løsning. Men er det gjennomførbart? jeg mener er det sannsynlig at de får innvilget det? Jeg vet om barn med utviklingshemming som ikke får det, og helt ærlig kan jeg da ikke forstå at barn som "bare" har psykiske vansker skulle få tildelt dette først. Men om jentene fikk det ville jo alt være fryd og gammen.

Det er mye jobb med fosterbarn, det tror jeg ingen legger skjul på. Men man får dobbelt betalt, både som honorar og ved hjelp av den tilliten barnet etterhvert vil vise deg. Men tålmodighet er en dyd, spesielt når det gjelder fosterbarn har jeg forstått.

Så lenge barna allerede er inne i "systemet" med barnevern og PPT og har dette tverrfaglige teamet rundt seg så vil det ofte være enklere å få assistent enn om hun ikke var i fosterhjem. Dette fordi barnevernet i dette tilfellet kan sørge for at hun får assistent.

Så vidt jeg forstår har begge de to jentene en god del behov utenom det "vanlige", de trenger ekstra oppfølging og fosterhjemmet er jo et ledd i oppfølgingen av barna.

Når det gjelder barn med lette funksjonshemminger så er det ikke sikkert de egentlig har behov for egen assistent. Det kommer jo helt an på barnet. Noen barn er lette å integrere, til tross for funksjonshemminger eller psykiske problemer, mens andre trenger mer hjelp. Selv om et funksjonshemmet barn ikke får egen assistent utelukker ikke det at disse jentene kan få det.

Må legge til: jeg vet om ei jente som er funksjonshemmet (nå ble jeg i tvil om hva som feiler henne, men hun sitter i alle fall i rullestol). Men hun er samtidig den mest taleføre ungen du kan tenke deg, og hun trenger ingen assistent til å hjelpe seg med noe - får hun ikke til så ber hun medelever eller andre om å hjelpe - og de gjør jo det. For dem er det selvfølgelig å hjelpe, og for henne selvfølgelig å spørre. Hun er helt med i gruppa og gjengen, og at hun sitter i rullestol er helt underordnet.

Derimot så kjenner jeg ei jente som har selektiv mutisme, og hvor det nå jobbes for å få assistent til henne. Hun snakker ikke på skolen. Hun er intelligent og ligger godt an faglig, men sosialt fungerer hun ikke.

Man skal i alle fall ikke gi opp før man har forsøkt! Selv om enkelte møller er tunge å komme igjennom så bør man prøve. Og med et tverrfaglig team så må man jo starte med å ta det opp der. Og se hva man kan få til.