Gå til innhold

Vanskelig samliv, utskrevet


Gjest sjokoladepiken
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest sjokoladepiken

Nå har mannen min blitt utskrevet, og livet vårt sammen skal begynne igjen. Dere husker meg kanskje, jeg med den psykisk syke ektemannen? Jeg synes det er vanskelig, både praktisk og følelsemessig. Spesielt det siste, da. Han er jo veldig deprimert, og utrolig sliten, og trøtt. Han orker ikke så mye. Vi har to veldig aktive barn.

Jeg er veldig engstelig for tilbakefall (han var psykostisk), jeg er redd for at tankene hans virrer rundt og gjør han dårligere. Jeg er redd for å si feil ting, og ikke minst for å kreve for mye av han. Jeg er redd for å mase på han. Jeg er usikker på hvor mye han tåler av ungene.

Det er jo en stor overgang for han også, fra den beskyttende sykehus/institusjonstilværelsen. Til et hus som må holdes i orden, en kone som er "krevende" og unger sopm krangler og løper rundt i høyt tempo.

Jeg skulle ønske jeg hadde en nær venninne som f orsto meg og som jeg kunne søke støtte hos. Kanskje en som hadde opplevd noe lignende selv? Eller en jeg bare kunne gå på teater med og tur i skogen.

Jeg har ikke mange venner, dessverre. Har imidlertid god kontakt med kollegaer. Takk og pris for jobben min!

Vet ikke vhor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare sette ord på noe. Men det kan jo hende det er noen av dere som har råd og tips til meg som pårørende. Hva ville dere ønsket av kona/samboer/mann dersom dere var deprimerte? Hvordan ville dere at h*n skulle oppføre seg?

Jeg merker at det er ting jeg irriterer meg over (type småting som at han setter skoene rett foran døra uten å rydde bort, at han roter og setter makrellboksen inn i kjøleskapet uten å dekke den til så det stinker etc), men jeg får meg ikke til å si noe om dette. Jeg går litt på strømpelesten, liksom. For ikke å være krevende. Og det er slitsomt i lengden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest kari trestakk

Er det ikke mulig å få kontakt med en støttegruppe for pårørende til psykisk syke? Sikkert ikke det du føler du har mest overskudd til kanskje akkurat nå, men der kunne du fått tilbeke mye som gav deg energi likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Jeg hadde ikke giddet å mase om bagateller, men forsøkt å snakke litt hver kveld om hvordan dagen har vært for dere begge og hva som er viktig å fokusere på i familiens hverdag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sambojambo

Er det ikke mulig å få kontakt med en støttegruppe for pårørende til psykisk syke? Sikkert ikke det du føler du har mest overskudd til kanskje akkurat nå, men der kunne du fått tilbeke mye som gav deg energi likevel.

Hei Sjokoladepiken!

Nesten så jeg tenkte "hvor har du vært hele mitt liv?" :o) Jeg vet mye om det å leve med en psykisk syk samboer. Det er ikke altid like lett. Og det værste er ofte følelsen av ikke å kunne snakke med andre om det. Er man for åpen og ærlig blir mange veldig ivrig på å skulle "redde" deg ut av forholdet - "Du fortjener bedre", "Slik kan du ikke akseptere" osv. Selv har jeg vært medlem i LPP en stund. Jeg helt sikker på at de gjør en veldig god jobb og jeg ble møtt av mange hjertens god mennesker der. Men desverre var det ingen i min egen alder og ingen i min livssituasjon.

Du sier ikke hvor du bor - kanskje er det ikke aktuelt å gå på kafee sammen, men tenk så deilig å kunne la det flomme over mail av og til. Ta gjerne kontakt! :o) Også andre i samme situasjon som måtte lese dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest sjokoladeplaten (som jeg egentlig kaller meg her)

Hei Sjokoladepiken!

Nesten så jeg tenkte "hvor har du vært hele mitt liv?" :o) Jeg vet mye om det å leve med en psykisk syk samboer. Det er ikke altid like lett. Og det værste er ofte følelsen av ikke å kunne snakke med andre om det. Er man for åpen og ærlig blir mange veldig ivrig på å skulle "redde" deg ut av forholdet - "Du fortjener bedre", "Slik kan du ikke akseptere" osv. Selv har jeg vært medlem i LPP en stund. Jeg helt sikker på at de gjør en veldig god jobb og jeg ble møtt av mange hjertens god mennesker der. Men desverre var det ingen i min egen alder og ingen i min livssituasjon.

Du sier ikke hvor du bor - kanskje er det ikke aktuelt å gå på kafee sammen, men tenk så deilig å kunne la det flomme over mail av og til. Ta gjerne kontakt! :o) Også andre i samme situasjon som måtte lese dette.

Hei!

Takk for svaret ditt! Det er godt å høre at man ikke er alene, selv man selvsagt ikke unner andre å være i samme situasjon, heller......Jeg ville gjerne gitt deg epostadressen min, men jeg har liksom ikke så lyst til å legge den ut her heller. Løsning på det?

Har hatt tidenes verste sommer og nå forventer jeg egentlig tidenes verste høst (*stålsetter meg*), men med den innstillingen kan det jo bare bli bedre enn jeg forventer så da blir jeg ikke skuffet i hvert fall :)

Jeg kan ikke egentlig snakke med noen om det hvordan vi har det hjemme. Ikke på ordentlig. Jeg vil ikke sette mannen min i et dårlig lys, heller. Han er jo syk, ikke usympatisk. Hvis du skjønner. Og jeg håper han blir seg selv igjen. Kanskje....vi holder det ikke hemmelig at han er syk, men snakker heller ikke med noen om på hvilken måte han er syk og hvordan det påvirker oss. Annet enn at vi går til familieterapi.

Så det hadde vært deilig å ha kontakt med en som vet litt om hva dette dreier seg om, og hva det gjør med familien/forholdet.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sambojambo

Hei!

Takk for svaret ditt! Det er godt å høre at man ikke er alene, selv man selvsagt ikke unner andre å være i samme situasjon, heller......Jeg ville gjerne gitt deg epostadressen min, men jeg har liksom ikke så lyst til å legge den ut her heller. Løsning på det?

Har hatt tidenes verste sommer og nå forventer jeg egentlig tidenes verste høst (*stålsetter meg*), men med den innstillingen kan det jo bare bli bedre enn jeg forventer så da blir jeg ikke skuffet i hvert fall :)

Jeg kan ikke egentlig snakke med noen om det hvordan vi har det hjemme. Ikke på ordentlig. Jeg vil ikke sette mannen min i et dårlig lys, heller. Han er jo syk, ikke usympatisk. Hvis du skjønner. Og jeg håper han blir seg selv igjen. Kanskje....vi holder det ikke hemmelig at han er syk, men snakker heller ikke med noen om på hvilken måte han er syk og hvordan det påvirker oss. Annet enn at vi går til familieterapi.

Så det hadde vært deilig å ha kontakt med en som vet litt om hva dette dreier seg om, og hva det gjør med familien/forholdet.....

Hei!

Jeg lagde meg en ny mailadresse som er greit å legge ut her: [email protected]

Så skriv gjerne til den. :o) Og om andre i samme situasjon også vil skrive så bare hyggelig. :o)

Jeg skjønner deg så veldig veldig godt... Har akkurat samme opplevelse rundt det med å ikke ville sette han i dårlig lys - derfor bærer man heller alt inni seg. Og det er ikke spes godt i lengden. Så da kan vi iallfall tømme oss litt for hverandre og støtte hverandre på mail om ikke annet... :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...