Overvekt - Til plage for hvem?

[Babette]

Poenget mitt er at stort sett alle selvoppnevnte "hjelpere" og synsere ikke har en forbasket ting å bidra med. De gjør ofte bare vondt verre. Det er så lettvindt å mene noe om overvekt fordi det er så synlig både fysisk og i mediehysteriet. Om en sak ikke kan hauses opp, blir den ofte ikke skrevet om i media.

For noen oppleves omverdenens reaksjon på overvekten som verre enn selve overvekten. Det betyr ikke at overvekten ikke er et problem, men at ting vil gå langt bedre om man i større grad overlot til den overvektige å selv definere problemet og hva h*n ønsker å gjøre med det.

Å ikke ønske innblanding fra hvem som helst, betyr ikke at man ikke ønsker å gjøre noe med en ting, eller ikke ønsker hjelp.

Men nå for tiden virker det som et hvert geni og en hver idiot kan føle de har rett til å mene noe om hver bidige overvektige de ser. Det hjelper ingen at slike holdninger syder i samfunnet.

Foreldre med overvektige barn møtes på mange måter med tilsvarende holdninger som ADHD foreldre i stor grad ble møtt med tidligere. (Og forhåpentligvis ikke så mye nå.) "Dere må gjøre noe alvorlig galt når barnet blir slik. Dette er deres skyld!"

Før man bedriver ytterligere tvangshjelp, trenger man en debatt og evaluering av den "hjelpen" som har pågått og hvilke menneskesyn den bunner i. Skal man på død og liv gjøre noe, får man gjøre noe som virker.

De mer generelle tiltakene som å gjøre sunn mat mer tilgjengelig og hyggeligere tilberedt og servert og usunn mat mindre tilgjengelig, er selvsagt et gode. Lilkedan gode og varierte muligheter til fysisk aktivitet som kan passe ulike personer.

Jeg ser gjerne at hver skoledag avsluttes med en time gym. Men da må det være et helt annet opplegg enn det jeg opplevde i mine skoledager. For mange var det mer egnet til å få dem til å hate både kropp og fysisk aktivitet enn å få dem til å glede seg over å bruke kroppen. Men det er et sidespor fra denne debatten.

mvh

Det du kaller innblanding, kan like gjerne være interesse, støtte og oppbacking. Jeg tror heller ikke at alle overvektige ønsker å bli overlatt til seg selv, mange vil gjerne ha tips og råd og veiledning.

Uansett er jeg ikke så opptatt av fenomenet overvekt på individnivå. Det er den samfunnsmessige utvklingen som i mine øyne er det mest interessante.

Som kan sammenfattes i at fysisk aktivitet har gått fra å være framkomstmiddel og arbeid til å bli rekreasjon og trening. Som man må sette av tid til. Tidligere var det tyngre fysisk arbeid både i industrien og i hjemmene, og vi syklet, gikk, sparket og rodde for å komme oss til skolen, butikken, på fest og på besøk.

Jeg tror nemlig ikke at det er maten som er hovedårsaken til forfallet. Aldri har folk vært så kostholdsbevisst som nå, og aldri har frukt og grønt vært så stor innslag i kosten. Jeg tror heller ikke noe på at unger stapper i seg mere godteri nå enn da jeg var barn, men vi fikk jo ingenting hjemme, vi handlet selv i i kiosken fra vi var i 6-års alderen.

Men unger er mye mere innendørs, ofte foran skjermer, i dag enn for 40 år siden, og de beveger seg mindre. Det gjør de voksne også.

For øvrig er jeg enig i at gymtimene på skolen var lite motiverende slik jeg husker dem. Og det sier jeg som alltid har vært så sprek som en gyngehest, og drev aktivt med idrett i barndommen. Jeg hatet gymmen.

En time fysisk aktivitet pr. dag i skoledagen kan jo f. eks. være en tur i skogen i mattetimen. I barneskolen kan man utmerket godt bruke fysisk aktivitet som pedagogisk metode. Mulighetene er mange.

[Gjest skal]

Jeg skjønner at vi ikke blir enige, men dette blir litt sånn diskusjon om hva som kom først av høna eller egget.

Liker man ikke kroppen sin først, altså har et forvridd bilde av sin egen kropp, så spiller det ingen rolle om man legger på seg. Eller er det slik at man legger på seg og så får et sterkere mislikeforhold til kroppen sin? Hva som kommer først og sist er ikke nødvendigvis likt for alle heller.

Jeg mener fortsatt, og kanskje særlig ut fra dette punktet, at har man gode matvaner inne, så blir kanskje ikke overvekt en del av et stort problem?

Er nok et levende bevis for at det er feil. Man skal ha motivasjon for å beholde gode vaner. For all del ikke misforstå! Jeg mener at gode kostvaner er viktig! Og at fysisk aktivitet og ikke minst å få lære å bli glad i å bevege seg er kjempeviktig.

Men jeg synes ikke det skal knyttes til vekt. Det er ikke sunt med et dårlig kosthold og lite aktivitet fordet om man er tynn, og det er farligere å være utrent/i dårlig form enn å være overvektig!

[Babette]

''og slutte å mase om dette temaet i det hele tatt.''

Jeg kan ikke skjønne at mas skal virke på overvekt. Eller på fysisk form Og jeg VET at det øker forrakten for egen kropp, som tro det eller ei kan være uavhengi av overvekt.

Og jeg forstår ikke at temaer som sunn mat og aktivitet må knyttes til vekt! Spesiellt ikke når det gjelder barn! Det er jo noe son gjelder alle - fullstendig uavhengi av vekt.

Hvis jeg treffer Per syv år som siser syv loffskiver med sjokoladepålegg på skolen og sitter foran tv hele ettermiddagen så er det like bekymringsfullt enten han er syltynn, lubben eller kraftig overvektig!

Du har helt rett i at mas ikke virker, eller i verste fall virker det mot sin hensikt. Jeg brukte ordet mas fordi jeg fikk inntrykk av at det var det Pie Lill opfattet fokuset på overvekt som.

[Babette]

Jeg skjønner at vi ikke blir enige, men dette blir litt sånn diskusjon om hva som kom først av høna eller egget.

Liker man ikke kroppen sin først, altså har et forvridd bilde av sin egen kropp, så spiller det ingen rolle om man legger på seg. Eller er det slik at man legger på seg og så får et sterkere mislikeforhold til kroppen sin? Hva som kommer først og sist er ikke nødvendigvis likt for alle heller.

Jeg mener fortsatt, og kanskje særlig ut fra dette punktet, at har man gode matvaner inne, så blir kanskje ikke overvekt en del av et stort problem?

Jeg synes man skal være glad i seg selv og kroppen sin uansett hvordan den ser ut, men at man ikke skal være fornøyd med den hvis det er god grunn til å være misfornøyd.

[Gjest Wita]

Vi kan ikke gi opp. Men jeg synes vi burde gi opp det som all statistikk viser ikke virker eller til og med virker mot sin hensikt.

Ustanselig mas fra alt og alle, media og helsepersonell inkludert, er en av tingene.

Jeg tror ikke man har den holdningsmessige balasten for å kunne hjelpe noen med overvekt, før man kan se et overvektig menneske uten å tenke på overvekten i det hele tatt og uten å kjenne den minste trang til å forandre på noe som helst. Spesielt ikke når det gjelder barn.

Bare ut fra et utgangspunkt av at det er greit at jeg er den jeg er, er jeg i stand til å forandre meg.

mvh

Du synes det er bedre å stikke hodet i sanda?

[Gjest skal]

Du har helt rett i at mas ikke virker, eller i verste fall virker det mot sin hensikt. Jeg brukte ordet mas fordi jeg fikk inntrykk av at det var det Pie Lill opfattet fokuset på overvekt som.

Og det er hun ikke alene om.

[Gjest skal]

Du synes det er bedre å stikke hodet i sanda?

Hva i huleste har det m å stikke hodet i sanda å gjøre??

[Gjest Wita]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Veldig bra innlegg!

[Gjest skal]

Jeg synes man skal være glad i seg selv og kroppen sin uansett hvordan den ser ut, men at man ikke skal være fornøyd med den hvis det er god grunn til å være misfornøyd.

Hva er god grunn til å være misfornøyd?

[PieLill]

Det du kaller innblanding, kan like gjerne være interesse, støtte og oppbacking. Jeg tror heller ikke at alle overvektige ønsker å bli overlatt til seg selv, mange vil gjerne ha tips og råd og veiledning.

Uansett er jeg ikke så opptatt av fenomenet overvekt på individnivå. Det er den samfunnsmessige utvklingen som i mine øyne er det mest interessante.

Som kan sammenfattes i at fysisk aktivitet har gått fra å være framkomstmiddel og arbeid til å bli rekreasjon og trening. Som man må sette av tid til. Tidligere var det tyngre fysisk arbeid både i industrien og i hjemmene, og vi syklet, gikk, sparket og rodde for å komme oss til skolen, butikken, på fest og på besøk.

Jeg tror nemlig ikke at det er maten som er hovedårsaken til forfallet. Aldri har folk vært så kostholdsbevisst som nå, og aldri har frukt og grønt vært så stor innslag i kosten. Jeg tror heller ikke noe på at unger stapper i seg mere godteri nå enn da jeg var barn, men vi fikk jo ingenting hjemme, vi handlet selv i i kiosken fra vi var i 6-års alderen.

Men unger er mye mere innendørs, ofte foran skjermer, i dag enn for 40 år siden, og de beveger seg mindre. Det gjør de voksne også.

For øvrig er jeg enig i at gymtimene på skolen var lite motiverende slik jeg husker dem. Og det sier jeg som alltid har vært så sprek som en gyngehest, og drev aktivt med idrett i barndommen. Jeg hatet gymmen.

En time fysisk aktivitet pr. dag i skoledagen kan jo f. eks. være en tur i skogen i mattetimen. I barneskolen kan man utmerket godt bruke fysisk aktivitet som pedagogisk metode. Mulighetene er mange.

Når hjelpen er størst, er nøden nærmest.

Selv opplevde jeg en periode å ha en fysisk skade som var synlig og for en del personer svært interessant. Så iblant var det ingen ende på omsorgen og interessen. Det slitsomme med dette var at jeg samtidig hadde andre problemer, som for meg var både større og viktigere å få hjelp med. Den fysiske skaden hadde jeg for lengst lært å innrette meg med. Men det var ikke like spennende...

Det dreide seg ikke om så alvorlige eller dype ting, så det ble mest komisk irriterende. Men tillit eller nærhet til mine selvoppnevnte hjelpere, fikk jeg aldri.

Mange overvektige har tilsvarende opplevelser, men da ofte over lengre tid og på en mye mer destruktiv måte. Skal man kunne hjelpe noen med noe så komplekst som overvekt, må man være i stand til å se forbi overvekten og se hele personen. Og la vedkommende selv få definere sine problemer, behov og prioriteringer.

Jeg har stor tro på å bygge relasjoner og så forsøke å være der på den andres premisser, om man skal kunne hjelpe med noe som helst.

Som samfunnsmessig forebygging skulle jeg forresten gjerne kvittet meg med matreklamen, særlig den som sendes mens barn er våkne. Kjenner enkelte barn som blir skrubbsultne av å se slikt.

mvh

[Babette]

Hva er god grunn til å være misfornøyd?

Det er et veldig subjektivt spørsmål som den enkelte må vurdere selv. Om man ønsker en endring, er det jo ikke noe godt utgangspunkt om man er såre fornøyd med dagens vekt. Da er man ikke motivert for å endre livsstil.

Poenget mitt var at det kan være forskjell på å være glad i kroppen sin og å være fornøyd med den.

[PieLill]

Du synes det er bedre å stikke hodet i sanda?

Hvis det å sørge for at det man gjør gir ønsket effekt og ikke det motsatte av ønsket effekt, er jeg en stor tilhenger av å stikke hodet i sanden.

Men da må jeg ærlig innrømme at begrepet har fått en litt annen betydning enn jeg trodde det hadde.

mvh

[Gjest Wita]

Hvordan går det an å bli "satt ut" av PieLill sitt innlegg. Hun har jo virkelig forstått hvordan det er å alltid bli sett pga sine kilo, aldri for hvem man er! Heia PieLill!

Jeg har følt dette på kroppen, er dessverre ekspert på området.

Hun forstår det ikke noe mer enn oss andre. Forskjellen på henne og andre her er at hun vil grave hodet i sanda og andre her mener at man skal forsøke hjelpe.

DET er forskjellen.

[Gjest Wita]

Jeg underslår ikke at overvekt er et problem.

Men om man ønsker å hjelpe, må man virkelig ha reell hjelp å komme med. Og det er veldig mange selvoppnevnte hjelpere ikke i nærheten av. Og selv om noen kan synes de har mye å bidre med, bør de tenke over om deres bidrag faktisk er etterspurt og ønsket.

Den beste hjelpen er ofte å holde kjeft og la folk få lov å oppsøke den assistanse de selv ønsker når de selv måtte ønske.

mvh

"Men om man ønsker å hjelpe, må man virkelig ha reell hjelp å komme med. Og det er veldig mange selvoppnevnte hjelpere ikke i nærheten av"

Det er jo nettopp DERFOR det kan være lurt å ta opp bekymringen med helsesøster. Deretter kan helsesøster ta en prat med foreldrene. Høre hvordan de gjør det. Deretter ta kontakt med kyndige folk.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor dette er så vanskelig for deg å forstå?

Hvis alt var opp til foredrene selv, ville vi i utgangspunktet ikke hatt overvektsproblemene vi har i dag.

En annen ting jeg er veldig for og som har blitt kritisert er å gjøre ferdigmaten sunnere. Slik som Bekkemelloom foreslo om Grandiosaen.

Vi lever i en tid der vi velger ferdigmat. Noe som er vanskelig å snu, tror jeg. Derfor er alle slike tiltak positivt.

[Gjest Wita]

Hvis det å sørge for at det man gjør gir ønsket effekt og ikke det motsatte av ønsket effekt, er jeg en stor tilhenger av å stikke hodet i sanden.

Men da må jeg ærlig innrømme at begrepet har fått en litt annen betydning enn jeg trodde det hadde.

mvh

Du sier jo at INGENTING gir ønsket effekt.

Det er håpløs svartmaling du driver med. Ingenting hjelper og derfor er det bedre å å fokusere på hvor flink man er til å spille piano. Er det ikke flott om vi får beholde en flink pianospiller frisk og lenge?

Ser du ikke selv hvor håpløs tankegangen din er?

Selv er jeg en røyker og ja jeg sliter virkelig med å slutte. Har sluttet og begynt uttalige ganger. Skal man la være å advare om farene av den grunn og sette inn tiltak?

Jeg er så gald for fokuset på røyking og jeg er kjempeglad for røykeloven. Alt som får meg til å røyke mindre er positivt og forhåpentligvis vil ikke ungene begynne røyke.

[Gjest Wita]

Hva i huleste har det m å stikke hodet i sanda å gjøre??

Fordi hun mener ingen skal blande seg eller forsøke hjelpe et overvektig barn. Man må stole på at foreldrene ordner opp selv OM DE ØNSKER DET.

[Gjest Mom33]

Har ingen anelse. Hos meg var det større problemer og jeg ble utsatt for omsorgssvikt på flere ledd.Dette med overvekten var egentlig bare en liten del av hva jeg sleit med.

Er helt enig i at det ikke skal bagatelliseres og at det er lurt å ta tak i det.Men så er det det å gjøre det på en ordentlig og respektfull måte. Husker en kommentar jeg fikk fra en tante om å ha sett at jeg hadde gravd "dypt i godteposen" . Hos meg så førte fokuseringe bare på det til at jeg spiste i smug.Feks aldri overspising i offentlighet. Men bøtter og spann hjemme aleine.

Det er så vanskelig å ta tak i dette problemet med på en respektfull og ok måte. Uten at det gjør vondt verre og påfører barnet skyld og skamfølelse. Jeg hadde en fysisk sykdom og fikk til kontroll på barneklinikken og utover råd om å spise mindre etc fikk jeg ingen annen støtte eller motivasjon hjemme fra. Det å ikke sette barna på slankekur. Og fokusere på sunnhet og friskhet istedenfor slanking. Forøvrig så har jeg tatt tak i dette problemet selv i voksen alder. Jeg hater organisert idrett fortsatt i dag men finner meg godt til rette på treningstudio.

Huff, det høres ut som du har hatt en fæl oppvekst, ja, ingen tvil om det.

Godt du har funnet formen på livet i dag!

[Gjest Wita]

Barn merker mye mer enn vi viser dem. Skremmende mye mer.

Så treffer du et barn for aller første gang og du nesten ikke klarer å se annet enn barnets overvekt, senser barnet for det meste dette.

Vi er langt dårligere til å skjule våre holdninger enn vi tror. På en eller annen måte tyter det ut. Synes du et barn er et sørgelig syn, synes du det er synd på barnet eller at barnet er stakkarslig, vil barnet plukke det opp på en eller annen måte.

mvh

Jeg er 100 % sikker på at det overvektige barnet jeg kjenner ikke ser hva jeg tenker, (At han burde blitt bedre fulgt opp) Jeg er 100% sikker på at barnet ser at jeg liker han.

[laban]

Du blander overvekt med fedme. De tingene du skriver om finner ikke sted hos 8-åringer med "mage". Joda, jeg har sett dem. På disse slankeleir-programmene fra England og USA. Barn som ikke kan gå mer enn 50 meter uten å ta pause. Men det er ikke her flertallet av overvektige barn befinner seg. Mange av dem er litt runde over magen, har litt lubbent ansikt og er kanskje 5 kilo tyngre enn sine jevnaldrende. Dette medfører ingenting for verken blodtrykk eller blodsukker.

Men at ansatte på SFO skal sitte som hauken over den stakkars ungen, telle maten i henne og føle at de er berettiget til å nekte ungen mat - DET er et problem for barnet. Det at andre blander seg. Så lenge hun kan løpe, hoppe og delta i det som de andre kan delta i så er overvekten åpenbart mest til plage for de som vemmes så innmari.

Jeg tror denne nyanseforskjellen er en viktig årsak til at denne tråden blir litt håpløs.

Da jeg vokste opp på 60-tallet, hvor ekstrem overvekt var et svært lite problem blant barn, var idealene mer normale. Det man kalte "helt vanlig" den gangen, betraktes av mange som overvekt nå. Barna med denne vekten er ikke hemmet fysisk eller i faresonen helsemessig, men jentene kommer ikke inn i de moteklærne som er barnekopier av anorektiske modeller.

Den gangen fikk man være i fred så lenge man hang med på fysiske aktiviteter (og det var langt hardere og tydeligere prestasjonskrav i gymmen da). Nå antar mange etter et blikk på kroppsfasongen, at barnet sitter foran skjermen og spiser snop på heltid.

Når omgivelsene sender ut signaler om at "barn med vekt i overkant av normalen henger ikke med på aktiviteter", noe som ikke trenger å være sant, tolkes de ofte av barna - spesielt av jentene - som at "barn med vekt i øvre del av normalen kan ikke være med på aktiviteter, i hvert fall ikke i treningstøy". Det er ikke akkurat noen ønsket virkning.

Det har f.eks. vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se lubne barn på småbarnsgym. Generelt sender samfunnet ut hyppige signaler om at uansett hva du lider av, er det din egen og mora di sin feil. Det er ikke spesielt konstruktivt.

Ingen har vondt av alminnelig informasjon om kosthold og trening. Men som flere her har påpekt, er det er ikke alle problemer som kan løses med et evig gnål om å trene mer og spise mindre. Jeg synes det er en altfor sterk kopling mellom mat og følelser / samvittighet for tiden. Jeg tror ikke det er bra for noen barn å vokse opp med et overfokus på spising.

Man kan ha et helt greit liv som normalvektig uten modellmål. Det har jeg selv levd med i snart 50 år.

Jeg synes det står mye fornuftig i denne kronikken. Akkurat det med veiing og måling, kan det sies mye om, men de første avsnittene inneholder mye som jeg er enig i:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1946538.ece

[Gjest en eller annen doler]

Foreldrene har helt klart et ansvar både for barnas kosthold og mosjonsvaner. Men som på andre områder er barn født ulike. Noen ha aldri ro i rumpen, mens andre hviler ganske godt på den. Noen kjenner seg fort mett, andre har en svært svak metthetsfølelse. Så kommer en haug med ulike fysiologiske forskjeller som vitenskapen i større eller mindre grad har lykkes i å avdekke.

Derfor blir det så totalt på trynet når "alle" skal legge seg borti hva noen veier. Vi er for det første ganske uvitende om hva problemet skyldes for den enkelte. Dernest er vi inkompetente og ubrukelige i forhold til å si eller gjøre noe som utgjør et positivt bidrag.

Helsesøstre har svært begrenset kompetanse på området. Deres "inngripen" består som regel av å påpeke at vekten ikke er offentlig godkjent, samt lire av seg noe statlig pålagte selvfølgeligheter om kosthold og mosjon. Dette gjøres ofte etter å ha hatt barnet foran seg i ca 5 minutter og det gis prioritet foran det meste andre.

Det eneste ungen hører og opplever er at enda en voksen autoritetsperson underkjenner ham/henne og ser ikke stort annet enn fettvev. Hva enn barnet ellers måtte være, og hva enn kroppen ellers skulle kunne brukes til, er uvesentlig. Er man tjukk, er man et problem og ikke stort annet.

mvh

da vet du svært lite om hva en helsesøsterutdanning innebærer.